• Skrevet: 21.06.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5


  
Lillesøss og Henrik // Lille bøllefrø //  Lillesøss og mamma


De av dere som har fulgt bloggen min siden start, husker kanskje at jeg skrev dette innlegget i april om at jeg skal bli tante igjen? Lille babies kommer ikke før i oktober en gang, men vi har siden innlegget ble skrevet, fått vite at det er ei lita jente som gjemmer seg i magehuset til lillesøss. Det er så stas! ♥ Det hadde vært like stas om det hadde vært en gutt der inne altså, det er ingen tvil om det, men som jente selv er det alltid gøy med flere jenter. Er ikke vi det sterkeste kjønn kanskje? ;) 





Det virker nesten som at jentebabyer er skikkelig i vinden om dagen for lillesøss er langt i fra den eneste som venter jente. Min kusine fikk nettopp en nydelig liten tulle og flere andre jeg kjenner har en liten jentebaby på vei. Antrekket på bildet gav jeg nylig til ei barndomsvenninne som venter jente i August. Man kunne faktisk shoppet seg i hjel på klær til babyer. Det er så mye fint, spesielt til jenter! Siden jeg ikke har egne barn er min erfaring på området sikkert begrenset, men jeg elsker klærne fra newbie og lillelam. De har så utrolig mye søtt! Sånn sett er det jo supert at så mange venter baby om dagen, for da kan man handle litt til både den ene og andre ♥ 

Hvor liker du å handle babyklær? Har du noen favoritt merker?






Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.06.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3


Jeg skal være den første til å innrømme at jeg begynner å bli immun. Okei, kanskje immun er feil ord, men det er det eneste ordet jeg kommer på. Det skjer så mange tragedier om dagen, terrorangrep annen hver uke, og jeg merker at jeg ikke blir overrasket lenger. Det treffer meg ikke like hardt som tidligere fordi det har blitt så vanlig. Det skjer alt for ofte! 

Når jeg så i media at en ny bil hadde kjørt inn i menneskemengden i England i går, måtte jeg ta meg sammen for å gå inn å lese artikkelen. Jeg holdt på å skrolle meg forbi. Tidligere hadde jeg fått gåsehud over hele kroppen, kastet meg over artikkelen og kjent på klumpen i magen i dagevis for alle de uskyldige ofrene. Denne gangen var det ikke sånn. Missforstå meg rett; Jeg hater terror, og mennesker som tror de har rett til å avgjøre andre mennesker sin skjebne. Jeg får fortsatt vondt på ofrene og pårørende sine vegne, men kanskje på en mer profesjonell måte? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg får ikke den samme klumpen i magen lenger. Det setter seg ikke som et slag i mellomgulvet og gjør meg uvel. Gjør det fortsatt det hos deg? Nettopp det at det ikke gjør det skremmer meg fordi jeg vet at jeg umulig kan være den eneste som føler det sånn. At jeg umulig kan være den eneste som nesten får dårlig samvittighet fordi jeg ikke blir hardere påvirket lenger. For hva skjer hvis vi blir likegyldige? Hvis vi på en måte godtar at dette skjer igjen og igjen. Hvis denne formen for terror ikke påvirker oss på samme måte lenger. Hva skjer hvis vi slutter å bry oss?

Jeg frykter for verden. Jeg er redd for hva denne type handlinger er i ferd med å gjøre med oss som et folk. Men mest av alt er jeg redd for denne likegyldigheten fordi vi kan aldri slutte å engasjere oss og bry oss. Da taper vi.
 



 

Kommentér innlegget »


Det er sommer. Jeg sitter på baderomsgulvet å gråter. Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, og jeg er helt ødelagt. Tårene renner og jeg aner ikke hvorfor engang. Jeg er jo ikke skadet og kroppen fungerer jo?

Jeg stokker meg opp på beina. Ser meg selv i speilet. Det er tydelig at jeg har grått, de rød merkene nedover skinnene mine avslører det, men ellers ser jeg overraskende godt ut. Hvordan kan speilbildet mitt se så bra ut når jeg føler meg så tom? Er jeg i ferd med å bli gal? En hypokonder? Er jeg bare et usedvanlig svakt menneske som ikke klarer en dag på jobb engang uten å knekke sammen av utmattelse?

Jeg elsker jobben min. Jeg elsket jobben min som hjelpepleier også, men jeg byttet til butikk fordi jeg var så sliten. Jeg trodde det var yrke som tappet meg. Alle de mange sjebner i helsenorge som jeg aldri fikk hjulpet nok. Alle de nydelig menneskene som festet seg langt inne i hjertet mitt, og som jeg gav sjelen min til hver eneste dag. Jeg prøvde å gi alt, og jeg trodde det var det som slukket lyset i meg så jeg gav opp. Jeg trakk meg vekk og begynte å jobbe i butikk. Men jeg tok feil. Jeg elsket også den nye jobben, men det endret ingen ting. Jeg var tom. Ferdig. 

Det spilte ingen rolle hva jeg gjorde eller hvor hardt jeg kjempet. Ingen ting ble bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til et sted hvor jeg sluttet å like å omgåes folk eller å være i sosiale settinger. At jeg kunne bli så sliten at mennesker generelt ble en påkjenning. Så sliten at det å reise i butikken ble en stressfaktor. At det å reise på tur ble en byrde, og en utenlandsreise nærmest ble umulig. Jeg trodde aldri at lyset mitt kunne slukke. At kroppen min ville si stopp selv om speilbildet mitt fortsatt så likt ut. Jeg tenkte aldri tanken på at jeg en dag ville våkne opp syk, også aldri mer bli frisk igjen. 




Bildet fra arkivet. Sommeren 2009.
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.05.2017  //  Kl: 15:33  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 10


De som kjenner meg vet at jeg er lidenskapelig opptatt av dyr generelt, og hunden vår spesielt. Jeg er opptatt av at Hermine skal få det beste hundelivet som mulig og for at hun skal kunne få det må hun få lov til å utfolde seg både fysisk og psykisk. Jeg er derfor ikke bare fokusert på å gi henne de turene, hvile og det sosiale som hun trenger, men også mentaltrening. Jeg tror at en hund som får lov til å jobbe på en positiv forsterket måte er en lykkeligere hund, og jeg ser effekten det har hatt på vårt samhold, Hermines selvtillit og hennes personlighet. Når jeg snakker om mentaltrening for hund tenker jeg på all trening som utfordrer hunden mentalt. Det er mye å velge mellom, blant annet lydighet, agility (hinderløype for hund) og blodspor (følge spor), men vi jobber mest med triks, søk (finne godbiter ute i naturen ect) og ulike aktiviseringsleker der hunden må tenke for å få belønningen. I dag tenkte jeg å vise dere hvordan dere enkelt og nesten helt gratis, kan lage en aktiviseringsleke av ting de fleste mest sannsynlig har liggende i hjemme. Nederst i innlegget vil det også ligge en video av Hermine som jobber med å løse oppgaven, og på min instagram HER kan dere se en video av Hermine da jeg introduserte henne for denne leken for første gang. I den videoen ber hun meg helt tydelig om hjelp fordi hun var litt usikker på dette nye tullet jeg hadde funnet på. Det er ikke ofte hun prater til meg på den måten, så det var gøy å få fange det på film! :)





Du trenger: 

♦ 4-5 tomme doruller/tørkeruller.

♦ Teip.

♦ Hyssing.
 
♦ Saks.


Fremgangsmåte: 

Brett den ene enden på dorullen og teip den godt. Bruk saksen til å stikke hull gjennom dorullen på motsatt ende, slik at man kan tre hyssingen gjennom. Se bilder nedenfor. Dorullene skal henge i hyssingen med den tette siden ned. Heng dorullene på midten av hyssingen, klipp av ønsket lengde hyssing, og fest hyssingen mellom to steder. Jeg har brukt to bordbein denne gangen. Ha godbiter opp i dorullene, og la hunden jobbe for å få de ut. 

Tips - For økt vanskelighetsgrad kan man:
1. Tette igjen deler av toppen så det blir mindre hull for godbitene å komme ut av.
2. Bruke en blandig av doruller og tørkeruller på hyssingen.
3. Knyte knuter i mellom hver rull slik at de blir hengende med god avstand seg i mellom og dermed må jobbes med en og en.





 


Følg meg gjerne på instagram HER eller på snapschat der brukernavnet mitt er mrsjensen. 


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.05.2017  //  Kl: 10:36  //  Kategori: Ut på tur  //  Kommentarer: 21






Både Mr. Jensen og jeg er vanemennesker. Vi liker struktur og rutiner. Hvorfor rote når man kan ha det ryddig? Hvis vi finner noe som fungerer godt, hvorfor endre det? Hvis vi liker et sted, hvorfor reise et annet sted? Det høres kanskje kjedelig ut, men når man lever med en kronisk diagnose er rutiner alfa omega. Det betyr ikke at vi ikke utfordrer oss selv, for det gjør vi, men vi faller som regel alltid tilbake til det gode gamle fordi det er det som fungerer optimalt. Det er der vi trives best! Et sånt sted, en sånn plass som gir den følelsen, er nettopp dette stedet på bildene som vi besøkte forrige uke. Jeg velger å ikke skrive hva stedet heter, selv om jeg vet at flere som leser bloggen kjenner det igjen. Egoisten i meg vil nemlig ha det for seg selv. Dette er vår plass. 










      





Gåtur, fiske, pannekaker, et stille vann, skog, frisk luft, hengekøye, en god bok, kjærlighet og ro - Det blir ikke mer perfekt! Jeg gleder meg allerede til neste gang, og jeg vet at vi kommer til å få mange fantastiske naturopplevelser i mellom all oppussingen i sommer. Dette var heldigvis bare begynnelsen :-)

Har du en spesiell plass som du ELSKER?

Til vi skrive igjen,
Stine ♥
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.05.2017  //  Kl: 23:03  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 4


Noen ganger går ikke ting etter planen og selvfølgelig dukker alltid ting opp når det er mest ubeleilig. I går kveld lå Hermine å tygget på en grisehale da jeg plutselig merket at hun tygde litt rart. Hun prøvde å grave seg i munnen og det var tydelig noe som plaget henne. Jeg tenkte automatisk at noe hadde satt seg fast mellom tennene. De av dere med hund kjenner nok igjen den problematikken. Jeg prøvde å finne synderen i munnen, men i stedet for noe som hadde satt seg fast fant jeg ut at den ene jekselen hennes var skikkelig løs. Hvordan skjedde det? Jeg har alltid vært flink til å pusse tennene hennes, samt følge henne opp hos veterinær, og hun har i en alder av 3 år og 8 mnd aldri hatt tannstein. Jeg begynte derfor å lure på om tannen var knekt og kontaktet umiddelbart veterinær. Uansett hva dette var så skal det jo ikke være sånn på en voksen hund. Min største frykt var at hun hadde skikkelig vondt uten at jeg skjønte det!

Kvinnen på veterinærkontoret var veldig okei, og vi ble enig om å vente til morgenen i dag siden hun ikke viste tegn til smerter. Det gjorde selvfølgelig så det ikke ble så mye søvn på meg i natt, men Hermine virket uberørt. Vi troppet opp til avtalt time kl 10 i morges, og Hermine ble lagt i narkose. Jekselen det var snakk om er den innerste, mest kronglete jekselen å komme til. Da veterinæren fikk tatt en ordentlig titt viste det seg at det ikke bare var en jeksel som var berørt, men tre! Jenta vår måtte derfor trekke to jeksler på den ene siden og en på den andre. Vi vet fortsatt ikke hva dette kom av, for veterinæren sa hun sjeldent hadde sett så fine tenner på en liten hund, men at dette er sånt som skjer noen ganger. Det kunne virke som den bakerste jekselen hadde vært skadet en stund og dermed påvirket røttene til jekselen foran, men det forklarer ikke hvorfor den bakerste jekselen på motsatt side også var løs, så jeg vet ikke. Jeg kunne ihvertfall ikke gjort noe annerledes for å forebygge dette, og det er godt å vite! 

Etter veterinærbesøke var Hermine skikkelig pjusk. Hun kastet opp mange ganger, pep etter meg så fort jeg var ute av synet, og klarte ikke å falle til ro andre steder enn på fanget mitt. Jeg skulle egentlig i babyshower i dag, og Mr. Jensen sa jeg bare måtte dra for han ville passe godt på henne, men da jeg sto klar til avreise og hun pep etter meg klarte jeg bare ikke å reise. Hermine er aldri sånn som det der! Så jeg dro på meg joggebuksen igjen, krabbet opp i sofaen og gjorde det eneste jeg følte jeg kunne; jeg våket over jenta mi. Sakte, men sikkert er hun blitt litt bedre utover kvelden og i skrivende stund sover hun ved siden av meg. Forhåpentligvis er hun seg selv igjen i løpet av et par dager. Når min hund ikke engang vil ha leverpostei, ja da er hun ikke i form! Jeg er utrolig lei meg for at jeg gikk glipp av en stor begivenhet i livet til noen jeg er veldig glad i, men jeg føler ikke at jeg kunne valgt annerledes. Hun er tross alt mitt lille pelsbarn ♥




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.05.2017  //  Kl: 10:06  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 0






God lørdag, og et ekstra stort hei til dere som trofast tar turen innom bloggen selv på de dagene jeg ikke er aktiv. Dere skal vite at jeg setter veldig stor pris på dere! ♥ Jeg lovet at jeg skulle oppdatere dere etter turen til Geilo sist helg, men jeg har rett og slett ikke hatt tid eller energi til å samle tankene før nå. En sånn weekend tar på, selv om den var helt fantastisk! 


      










Vi Tjernsli-jentene reiste oppover sist fredag og tilbrakte 3 netter og 4 dager på Vestlia Resort i regi av Jomfrureiser. Jeg kan anbefale dem på det sterkeste. De arrangerer jenteturer verden over med opplevelser, trening og kos i fokus. Det samme var tema denne helgen, og selv om vi tre som delte suite ikke var helt i slag, fikk vi likevel en veldig fin helg med nye minner. Det skal kanskje litt til at det ikke blir bra når man samler 170 positive damer på ett og samme sted? Det ble ihvertfall et høyt lydnivå under fellesmåltidene, det kan jeg love dere! ;)






      

I løpet av helgen koste vi oss i spa avdelingen, deltok på yoga, bootcamp, korøvelse og ulike foredrag. Vi spiste god mat, tok noen drinker og danset masse. Vi rakk litt shopping, masse skravling, og en del avslapping. Vi fikk også et hysterisk morsomt stand-up show av Trine Lise Slettås Olsen hvor vi lo så vi grein! Men min absolutte favorittopplevelse i løpet av hele helgen var da vi Tjernsli-jentene gikk oss en lang tur rundt Ustedalsfjorden i strålende solskinn på søndagen. Det var virkelig helt magisk! Jeg tror ikke at jeg kan rettferdiggjøre den turen med ord, så jeg lar bildene under her tale for seg.











































Siden lillesøss er gravid ble dette trolig den siste jenteturen på en stund, ihvertfall uten barn. Det er jo på en måte litt trist å tenke på, men samtidig en del av livet. En ny epoke starter når den lille mageboeren kommer i oktober, og vi fikk nylig vite at det er en liten jente som skjuler seg der inne, så det betyr at vi etterhvert får ei ny Tjernsli-jente som vi kan lure med oss på tur. Det blir jo fantastisk fint! Hvis hun vil henge med mormor, tante-rar, og moren sin da. Det gjenstår jo å se! ;) Alt i alt så var forrige helg helt perfekt, og jeg kunne ikke bedt om så mye mer. En fin avslutning før et nytt kapittel begynner i livet til flere av oss. 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.04.2017  //  Kl: 17:36  //  Kategori: Foto  //  Kommentarer: 6


Når du leser dette innlegget storkoser jeg meg forhåpentligvis i Geilo sammen med masse fine folk. Er du nysgjerrig på hvorfor jeg er i Geilo kan du lese om det i gårsdagens innlegg her inne på bloggen. Mer om det kommer også senere, men i mellomtiden tenkte jeg at dere kunne kose dere med noen aldri så fine blinkskudd som har blitt tatt de siste årene. Noen av bildene burde kanskje ikke vært på bloggen (les: Rumpa til Mr. Jensen) men sånn kan det gå når fruen i huset har fri tilgang til arkivet. Beklager at bildekvaliteten er så som så, men disse bildene er tatt "i øyeblikket" og med alt i fra telefoner til dårlige kameraer. Håper dere liker dem! 


  
Hva er oddsen for at du tar på deg et rådyr-filter på snapchat også dukker det opp et rådyr i hagen som du får med deg i bakgrunnen på bildet? 



"Hermine er skikkelig søt og snill altså. Æresord!" ;) 



Når du får et bilde av tryne til mannen din som gjør deg overbevist om at det var han som sto modell for pannekaken i "Eventyret om pannekaken" av Asbjørnsen og Mo. Har du sett!



#HUMLE_JÆVEL


Når du og lillesøss prøver å ta selfies, men det dukker opp noe rare greier i bakgrunn...

  
  
Er det rart vi elsker han?!! ♥

Hvilket blinkskudd er din favoritt?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥





 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 28.04.2017  //  Kl: 07:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 4


Hei fredag, deg har jeg ventet lenge på! 
For et års tid siden arrangerte Jomfrureiser sin første jenteweekend på Vestlia Resort i Geilo, og vi Tjernsli-jentene var ikke sene med å melde oss på. Det angret vi ikke på et sekund fordi vi fikk en helt fantastisk weekend med trening, spennende foredrag, sangtime med Hanne Sørvaag og underholdning fra Christine Koht. Vi kunne være med på alt i fra langturer i området og bootcamp til yoga, Aquamoves, og Afrikansk dans. Vi hadde fri tilgang til spa avdelingen, fikk servert frokost og middag, og storkoste oss hele helgen. Det var så fantastisk bra og koselig! Denne helgen gjentar vi suksessen fra i fjor, og jeg skal snart sette nesen mot Geilo. Jeg håper at vi har like flaks med været denne helgen for området rundt hotellet er helt magisk! Jeg anbefaler dere virkelig å reise dit hvis dere har mulighet engang. Jeg lovet at dere ikke vil angre! 









Ser det ikke helt nydelig ut? Jeg gleder meg til vi får pakket oss ut i bilen, kommet oss opp dit og sjekke inn på suiten! 
Følg meg gjerne på snapchat hvis dere er nysgjerrige på helgen. Brukernavnet mitt er mrsjens1.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.04.2017  //  Kl: 11:18  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 8






Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å lese bøker. Jeg har lest mye helt siden jeg var liten, og det tror jeg at jeg kan takke mamma for. Vi hadde alltid masse bøker i hus da jeg vokste opp, og det å lese ble en naturlig del av livet. Mamma leste masse og det smittet nok over på meg. Det å sette seg under pleddet, bla opp i en god bok og forsvinne inn i en annen verden er så befriende, avslappende og givende. Man koble ut på en helt egen måte og fokuserer kun på det som står i boken. Det er en så god følelse! Derfor blir jeg litt lei meg når jeg ser at folk kaller det å lytte til lydbok for å ha "lest en bok". Det stemmer jo ikke! Man har lyttet til en bok ja, og fått med seg handlingen, men man har ikke lest den, brukt hjernen og koblet ut på samme måte. Jeg har også inntrykk av at lydbøker er noe mange presser inn samtidig som de gjør ærender, ordner og styrer. Det gjør det dobbelt så trist etter min mening. Jeg håper ikke fysiske bøker og lese-kosen blir helt borte i fremtiden!







Den siste tiden har jeg lest veldig lite, men det blir ofte sånn i perioder. Når man er sliten, lite fokusert og lei er det vanskelig å få det til. Man klarer ikke fokusere på innholdet. Men så kommer det andre perioder igjen hvor man kanskje leser flere bøker i uken. Det er ihvertfall sånn for meg. I skrivende stund gleder jeg meg til å begynne på den nyeste boken til Jo Nesbø, "Tørst", men den må vente til etter helgen. Jeg skal nemlig på jentetur! (Mer om det kommer senere.) Jeg gleder meg uansett til Mr.Jensen og jeg kan begynne på boken når jeg er hjemme igjen. Vi leser nemlig sammen. Siden Mr.Jensen har dysleksi blir han veldig lett sliten når han leser, så derfor leser jeg som oftest høyt for han mens han ligger i fange mitt og lytter. Det går mest i krim og spennings bøker. De to mannlige favorittforfatterne til oss begge to er nok Jo Nesbø og Dan Brown. Jeg prøver å få Mr.Jensen med på å lese en bok eller ti med husmorporno også, men han nekter! Det er rart det der ;)





Hvilke mannlig(e) forfatter(e) er din favoritt? Har du noen gode bøker å anbefale?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 26.04.2017  //  Kl: 17:56  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 15


Det er mange ting ved andre mennesker vi ikke legger merke til eller som vi kanskje aldri oppdager sånn uten videre. I dag tenkte jeg å dele 10 ting om meg selv som dere trolig ikke vet! 


1. Jeg har et fødselmerke på rumpa. Det har jeg hatt siden, ja du gjettet riktig, fødselen! ;)

2. På tross av at jeg møtte Mr. Jensen allerede da jeg var 13 år gammel så er ikke han min første forelskelse. *Hysj, ikke ikke si det til han*


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra arkivet av Mr. Jensen og meg tilbake i 2003.


3. Jeg har fjernet et ledd i den ene tåen på høyre foten min. 

4. Jeg er et stort fan av Harry Potter, og har både lest bøkene og sett filmene utallige ganger. *Potterhead alert*

5. Jeg er veldig følsom på godt og vondt, og kan gjerne reagere helt merkelig. Jeg er typen som kan le i begravelser selv om jeg er kjempe lei meg!


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra arkivet, 2004.


6. Jeg er en regelrytter når det kommer til brettspill og blir kjempe irritert hvis noen jukser. Det å vinne bryr jeg meg mindre om, men juksing, nei det tåler jeg ikke!

7. Jeg har en helt syk luktesans og kan kjenne om folk har en sur kjøkkenklut fra de åpner opp ytterdøren. Det er så ille at jeg sliter med å omgåes enkelte mennesker på grunn av kroppslukt, bruk av parfyme og valg av tøymykner. Jeg har alltid vært sånn!

8. Jeg er allergisk mot støv. Ja og ikke bare fordi jeg er en vaske-frik med støv på hjernen, men jeg har faktisk dokumentert allergi for det også.

9. En av mine største drømmer er å jobbe frivillig som hjelpearbeider. Gjerne i Afrika.





10. Jeg elsker dyr og får kjempe vondt i hjertet mitt når dyr ikke har det bra. Og da mener jeg ikke bare når dyr blir grovt mishandlet og virkelig lider, men også når jeg ser kjæledyr som ikke får nok stell, oppdragelse, stimuli, kos, turer osv. Det gjør meg så trist fordi det å ha et kjæledyr er et privilegium, en ære og en livsstil, ikke en menneskerett. Folk burde gå all in for å gi dyrene det beste livet overhode mulig, eller rett og slett bare la være å skaffe seg dyr! Pjuh, jeg kjenner jeg blir engasjert bare ved å nevne det! 











Sånn, det var litt om meg. Kanskje du fikk vite noe nytt eller kjenner deg igjen?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 25.04.2017  //  Kl: 16:36  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6


Livet består av mange lyspunkter. Vi er heldige som har et tak over hodet, mat på bordet, og klær på kroppen. Vi puster frisk luft, har rent vann lett tilgjengelig, og frihet til å ta egne valg. Vi har det godt på så utrolig mange måter! Det gjør så det blir ekstra tungt når man like vel ikke klarer å ha det bra. For vi burde jo ha det bra sant? Det er jo så mange som har det verre og som ikke har de tingene jeg nevnte ovenfor...

Som syk med alvorlig sykdom er det dager og perioder hvor livet er bein tøft. Det er dager hvor man overhode ikke ser poenget med å leve. Man har lyst til å kaste inn håndkle, overgi seg og bare slippe å våkne mer. Man orker ikke å ha det sånn her lenger! For hva er poenget når man føler at man gradvis blir dårligere? Hva er vitsen med å leve når man er så ekstremt sliten at det gjør vondt å puste? Når hver eneste muskel i kroppen verker selv uten at man har gjort noe ting? Er det virkelig verdt å leve for en hver pris?

Mennesker som ikke har kjent langtidssykdom på kroppen vil ikke kunne sette seg inn i det jeg skriver. De aner ikke hva det er snakk om. De kan prøve å forstå fordi de tror de har vært slitne før de også, men siden jeg selv har vært frisk en gang vet jeg at de virkelig ikke har en idè. Det jeg trodde var å være helt tom var ikke i nærheten engang. Som frisk kan man hvile, sove og hente energi. Man restituerer normalt. Vi med ME, og mange med andre alvorlige sykdommer gjør ikke det. Vi kommer oss rett og slett aldri ovenpå, og det finnes ingen helgefri eller ferie fra det å være kronisk syk. Man kan ikke styre det eller skru det av. Man kan kanskje i perioder finne en form for kontroll eller en måte å styre når de tyngste bølgedalene kommer, men det at de kommer er garantert. Som oftest kommer de heller før enn senere. 

Det er ikke alltid lett å finne meningen med live. Det er ikke alltid man har noen grunn til å holde ut. Men man gjør det fordi man håper på noe bedre. Man vil at det skal komme gode dager eller øyeblikk. Man venter kanskje bare på de to sekundene i løpet av uken hvor hjernetåken letter? Eller kanskje man holder ut fordi man føler et ansvar ovenfor noen andre? Noen ganger holder man kanskje bare ut fordi man er for sliten til å ta det endelige skrittet, men det er en grunn like god som noen av de andre det. Så lenge man ikke gir opp. Så lenge man bare holder ut. Puster ut og inn. En dag vil det komme et lyspunkt. Et glimt av noe mer. Noe som gjør det verdt det. Jeg aner ikke hva, og i tunge perioder er det nesten umulig å tro at det vil skje, men man kan ikke gi opp. For man er her for en grunn. Jeg velger ihvertfall å tro det. Det må jeg for å overleve.




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.04.2017  //  Kl: 11:06  //  Kategori: Youtube  //  Kommentarer: 4


No words needed. Just watch ♥
 


 


 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.04.2017  //  Kl: 16:12  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3


Det å blogge virker rart for mange. De skjønner ikke poenget med å utlevere seg selv på denne måten. Enkelte klarer ikke å se forskjellen på det å være personlig og det å være privat. Det handler nok om at vi mennesker er forskjellige og at noen synes det er greit å dele mye mens andre aldri deler noen ting. Ikke bare på nettet, men i livet generelt. For de personene vil differansen til en blogger bli enorm. Noen ser kanskje på meg som privat i min måte å blogge på, mens jeg ikke engang ser på meg selv som veldig personlig. Ikke så langt.

Helt siden mitt korte besøk på topplisten får jeg mange spørsmål om jeg prøver å bli den nye "mammatilmichelle" eller Caroline Berg Eriksen. Spørsmålet stilles som regel med humor, men også på en litt hånlig måte. Som om alle toppbloggere i landet vårt er stokk dumme. Det er der folk tar grundig feil! Først vil jeg si at jeg aldri har hatt et ønske om å konkurrere om noen listeplassering. Jeg ble "kastet opp på topplisten" etter bare 4 dager med blogging så det var langt i fra noe jeg forventet. De dagene der opp gjorde meg mest av alt stresset og sliten. På det meste hadde jeg nærmere 30 000 unike lesere, det er sykt mye mennesker, og jeg har aldri hatt et ønske om å være så offentlig. Jeg trives med å skrive, og liker veldig godt konstruktiv kritikk og positive tilbakemeldinger - Det er kortsagt derfor jeg blogger! Så vil jeg si at toppbloggere får alt for mye hets og alt for lite kred for det de faktisk oppnår hver eneste dag. Det er en bragd å klare å skrive 2-3 gode innlegg om dagen. Innlegg så fengslende at de tiltrekker seg mange 10 000 vis av lesere daglig. År ut og år inn. Mange toppbloggere i landet vårt er unge mennesker som har skapt seg en egen arbeidsplass med millioninntekter. De har flere lesere en store aviser og blader, og det på tross av at de i stor grad jobber alene. Hvis ikke det er krevende og en enorm prestasjon så vet ikke jeg!

  

I nettavisen og av mange jeg har snakket med blir jeg omtalt som en blogger, men jeg føler ikke at jeg fortjener den tittelen. Jeg blogger, men jeg er ikke en blogger. La meg forklare; For å gjøre seg fortjent til tittelen "Blogger" mener jeg at du må ha dette som et yrke. Som et levebrød eller i det minste en inntektskilde. Selv om jeg snekrer er jeg ikke en snekker, og sånn tenker jeg at det er med det å blogge også. Det er en tittel man burde gjøre seg fortjent til!

Jeg håper folk kan tenke seg litt om før de rakker ned på toppbloggere. Jeg ønsker at folk skal se den jobben som ligger bak et innlegg. Alle timene med planlegging, skriving, fotografering, redigering, møter, testing av produkter, idèmyldring, avtaler med sponsorer, besvaring av mail, kommentarer osv osv. Listen er lang! Du får nemlig ikke tusenvis av lesere ved å skrive om at det er lenge siden du blogget hele tiden, du må engasjere deg hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Hvor mange av dere med andre yrker kan si at dere gjør det samme? Det er så dumt at vi dømmer det vi ikke forstår.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.04.2017  //  Kl: 22:32  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 9





Tenk at det er søndag kveld allerede og at påsken snart er over - Hvor ble denne langhelgen av? Eller jeg vet jo egentlig det fordi vi har fylt den med mennesker vi er glad i. Det ble en helt annet påske enn vi i utgangspunktet trodde! Vi har kost oss med grilling sammen med familie, hatt overnattingsbesøk fra våre nieser, og vært på fisketur med nevøene våre. Vi har spist masse god mat og alt for mye snop. Vi har lekt, sett på filmer og spilt spill. Skravlet, ledd og slappet av. Det har vært så fint! Jeg er skikkelig sliten, men på en god og tilfreds måte. Det gjør meg takknemlig ♥












Bildene ovenfor er fra dagens fisketur. Ser det ikke herlig ut? Nå kjenner jeg at jeg er mer enn klar for en ny uke, og jeg gleder meg til å gjemme godisen bakerst i skapet igjen i morgen. Det er blitt litt for mye søtt denne helgen merker jeg! En del venter med å starte uken til tirsdag siden det er en helligdag i morgen, men jeg er overmoden for hverdagen. Ikke det at den kommende uken blir normal fordi jeg har ganske mange ting på tapeten, men litt struktur skal jeg alltids klare. En ting er ihvertfall sikkert; Denne påsken kommer jeg til å leve lenge på! :)

Har dere hatt en fin påske?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Jeg så dere veksle blikk og jeg kjente ubehaget i magen, men jeg lot som ingen ting. Jeg fortsatte å spille på lag å late som jeg ikke så det. Jeg tok meg sammen og pratet som om vi alle var venner. Likestilte. Men egentlig visste alle at jeg var utenfor. Litt annerledes. 

Det er rart med det, men jeg ville ikke at dere skulle føle dere utilpass eller bli flau. Jeg ønsket å beskytte dere fra ubehaget. Dere fortjente det egentlig ikke, dere hadde hatt godt av å bli konfrontert, men noe ved dere stoppet meg. Jeg visste at dere var usikre. At dere hadde et enormt behov for å bli likt. Være den som pratet, delte og ble sett. Jeg tror ikke dere innså selv at dere hevet dere over andre. Fremmet dere selv ved å baksnakke folk. 

Med årene lærte jeg meg å ignorere det. Dere finnes nemlig i alle samfunnslag. Blant familie, venner og bekjente. Kolleger og naboer. Blant fattig og rik. Over alt. Og jeg ser det stadig hos andre også. At de legger merke til det, men ignorerer det. De står ikke opp for seg selv. Det viser at det faktisk er mange som meg. Jeg er ikke alene. Vi ser og oppfatter, men velger å tie i et ønske om å skåne deg. Har du noen gang tenkt på at det kanskje er du som er problemet?





 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.04.2017  //  Kl: 13:15  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7





God langfredag folkens ♥ Hadde dere en fin skjærtorsdag i går?
Tradisjon tro innvilget vi grillsesongen hos min svigerinne og svoger sammen med deres 3 barn, min andre svigerinne og svoger og deres to barn i går. Det var så koselig! Det ble latter, masse god mat, påskequiz og påskerebus. Niesene og nevøene mine lagde underholdning, tullet, tryllet og danset. Dette er en tradisjon jeg håper vi aldri slutter med! Vi var heldige og fikk opp til flere påskeegg alle sammen, og jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise hjem når klokket nærmet seg en ny dag og det var på tide å komme seg i seng. Denne dagen kommer jeg til å leve lenge på. Jeg gleder meg allerede til neste gang! 

















Senere i dag får vi overnattingsbesøk fra våre to små nieser, og det blir stas! Gjett hvem tante og onkel som kommer til å slukne tidlig i morgen kveld?! Jeg hører rykter om pannekaker og prinsessefilm, så her er det bare å børste støv av barnet i seg. Fritt for å være askepott! ;)

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 13.04.2017  //  Kl: 13:37  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 11


Helt siden jeg var liten har jeg elsker dyr. Egentlig det meste av dyr, men hund ble fort det jeg ønsket meg mest av alt. Jeg ville så gjerne ha en lodden, liten pelsdott, men det var også et av de dyrene jeg var sikker på at jeg aldri kunne skaffe meg fordi jeg er allergisk. Derfor ble det noe jeg la i fra meg og sluttet å håpe på helt til en dag for ca 4 år siden da jeg ble introdusert for ei langhåret chihuahua tispe som jeg ikke reagerte på. Det gjorde meg både overrasket og glad! Ønske om en hund blusset opp igjen, og takket være noen snille mennesker i livet vårt kunne vi hente hjem ei liten, korthåret chihuahuajente den 17. januar i 2014. Hun fikk navnet Hermine, og var den gang rundt 3 1/2 mnd gammel. 


        




Hermine ble fort midtpunktet i livet vårt. Vår lille diamant. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, at vi ikke skulle være bra nok, og at hun ikke skulle få et godt nok hundeliv. Det fortjente hun jo! De første ukene gråt jeg faktisk hver kveld fordi jeg bekymret meg så mye for henne. Hun var jo så liten! Tenk hvis hun ikke hadde det bra og jeg ikke forsto det? Det høres helt rart når jeg skriver det nå, jeg ser jo det selv, men jeg elsket henne så høyt fra det sekundet vi fikk henne at jeg ble et usikkert vrak. Jeg ville bare gi henne det beste hundelivet i verden. 

Etterhvert som dagene gikk lærte vi det lille pelsbarnet vårt å kjenne, og vi ble super sjarmert av hennes tålmodighet, snille og lekende vesen. Hun var jo helt fantastisk! Jeg tror jeg leste hver eneste side om hund som jeg kom over på nettet, og jeg la all min energi i å trene henne opp både fysisk og psykisk. Hun skulle få bli kjent med verden, med mennesker og dyr. Bli selvsikker, selvstendig og trygg. Hun skulle få være hund med alt som det innebærer, og jeg satt meg et mål fra dag 1 om at hun aldri skulle oppleve noe vondt i livet så sant jeg kunne forhindre det. Det løftet har jeg holdt og skal fortsette å holde livet hennes ut!









Så til det jeg egentlig ville frem til med dette innlegget: Da vi fikk Hermine meldte jeg meg inn i ulike hundegrupper på facebook. Jeg ble kjent med ulike mennesker og hunder der inne, i virkeligheten og i hundeparken. Jeg har opp igjennom årene lest historiene til, skrevet med og pratet med masse ulike hundeeiere som alle vil det beste for dyrene sine. Noen av de har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Hvorfor noen gjør det mens andre ikke, vet jeg ikke, men det har kanskje noe med likheter, gjenkjennelse og styrken på historien å gjøre? Jeg blir ihvertfall personlig engasjert i enkelte av dem, og det skjærer meg derfor dypt i hjertet når flere av disse fantastiske hundene har mistet livet den siste tiden. Mange av de alt for tidlig! Jeg gråter nesten nå når jeg skriver om det, og jeg kan bare begynne å forestille meg hvor vondt det gjør. Det får meg til å ville løpe inn i stuen, hente Hermine, legge henne på brystet mitt, kjenne varmen og lukten hennes, og aldri slutte å kose med henne. Det er så grusomt å tenke på at hun skal dø i fra oss en dag, og jeg føler så mye med alle som mister dyrene sine! Jeg tror ikke at mennesker som ikke har hatt gleden av å elske et dyr kan begynne å forstå hvordan det føles. Og i motsetning til når et menneske i familien dør, får man ikke den samme støtten når et dyr i familien dør. Det på tross av at man gjerne er mer sammen med dyrene sine enn med noe menneske, og at savnet derfor kan være enormt. Kanskje til og med større selv om det er tabu å si det høyt.

Det sies at prisen for å elske er sorgen av å miste, og jeg ville aldri vært foruten Hermine, men når jeg skriver og snakker med mennesker som har det så enormt vondt angrer jeg nesten på at vi fikk oss hund. Det går nemlig ikke an å elske noen høyere enn jeg elsker vår lille pelsdott, og jeg vet at jeg en dag vil måtte si farvel. Det er en helt umulig tanke som jeg nesten ikke orker å tenke! Kan vi ikke bare stoppe tiden nå?! En ting er ihvertfall sikkert: Jeg skal gjøre mitt for at snuppa vår blir verdens lengstlevende chihuahua! Å få henne til å bli100 år burde vel være et greit mål? ;)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.04.2017  //  Kl: 11:09  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 10





For mange starter påskeferien for fullt i dag, og jeg ser på sosiale medier at mange skal på fjellet i påsken. Jeg er så misunnelig! Egentlig har jeg ingen grunn til å være det, jeg har fått tilbudet om hyttepåske på fjellet selv, men av diverse grunner takket vi nei denne gangen. Det hindrer meg like vel ikke i å ønske meg til fjells med ski på beina, te i termosen, kvikklunsj og en god bok i solveggen. Oh my, det er fantastisk det! 

De siste årene har vi faktisk ikke vært på noen ferie sammen, og nå når jeg skriver om det kan jeg faktisk ikke huske sist vi var det! Jeg var på en jenteweekend i Geilo i fjor vår, og Mr. Jensen var en langhelg på guttetur sommeren før, men det er også det, hvis man ikke regner med teltturene våre ute i friluft da. Det er litt trist ikke sant? Vi har derfor planlagt flere hotell/hytte turer det neste halvåret, blant annet en uke sammen i Ål i Hallingdal. Det blir så fint! Den første turen som står på planene er en ny jenteweekend i Geilo og jeg ser frem til dager med masse turer, treningsopplegg, bading og tid med to av de beste i hele verden. Mer om det skal dere selvfølgelig få litt nærmere - det er faktisk ikke mange ukene igjen!

Enn så lenge får jeg sitte her hjemme å dagdrømme, glede meg og nyte de nære tingene i stedet. Det er i grunnen veldig fint det også. I morgen blant annet skal vi grille med mange vi er veldig glad i, og det gleder jeg meg skikkelig til! ♥

Hva er dine påskeplaner?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.04.2017  //  Kl: 19:43  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 12





I dag har vi vært ute å fisket langs Drammensfjorden så man skulle kanskje tro at det var årets første fisk overskriften refererer til, men den gang ei. Mr. Jensen har allerede dratt opp flere fisk fra fjorden i år, mens denne fruen prøvde fiskelykken for første gang i år i dag. Den lykken var det bare å se langt etter for på tross av at vi kunne se ørreten i vannet ville de ikke bite på uansett hva vi brukte av sluker. Utrolig irriterende! Ole fikk en liten ørret tidligere på turen, men det var også det. Nei, det overskriften refererer til var mitt fantastiske fall i stad som resulterte i årets førte bad. Dere skulle sett det! Vi hadde nettopp begynt å fiske og jeg trodde jeg hadde funnet grom-plassen. Jeg var til og med litt eplekjekk, og var sikker på at jeg skulle få den første fisken på turen! Jeg sto på en stein halvveis ute i vannet og kastet da det kom noen store bølger. Jeg så etter muligheter for å trekke meg tilbake siden jeg skjønte at steinen jeg sto på kom til å bli våt, men siden bølgene kom såpass fort ble jeg stående. Da de roet seg var jeg lettet over at jeg ikke var blitt skylt ut i vannet eller våt, men jeg jublet for tidlig fordi så fort jeg begynte å bevege meg mistet jeg feste under beina. Vannet hadde gjort steinen jeg sto på såpeglatt, og det var derfor ingen sted jeg kunne få nytt fotfeste så jeg sklei bare pent og pyntelig ut i fjorden, landet på rompa, og satt der med vann til over navlen. Takk skal du søren meg ha! Så da var det bare for meg å tusle tilbake til bilen, sette meg på et håndkle og reise hjem for å skifte før vi omtrent hadde begynt. Og gjett hva? Det var jo selvfølgelig mens jeg var borte at Mr. Jensen fikk dagens eneste fisk. Hvor RAN er ikke det? Den dusten! Hadde han ikke hatt bildebevis hadde jeg nektet å tro på han.






På tross av et ufrivillig bad og en svipptur hjem ble dagen utrolig fin. Det blir garantert ikke lenge til neste gang for å si det sånn! Jeg skal bare klekke ut en plan først slik at det blir jeg som fanger stor`ørreten og Mr. Jensen som får kjenne på fjorden. Mohahaha ;)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Som jeg har nevnt tidligere på bloggen så er jeg ikke glad i mat eller matlaging. Jeg synes det er så kjedelig å bruke tid og energi på handling, matlaging og spising, og jeg antar at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. Jeg kjenner at inspirasjonsbilder av mat som legges ut på instagram eller matblogger ofte demotiverer meg fremfor å motivere meg. Det blir ofte så mye og avansert! Kan ikke mat bare være enkelt, sunt og godt? Må det være så fancy, avansert og variert HELE tiden? Jeg tenker at jeg har lyst til å dele litt oppskrifter med dere innimellom når jeg kommer over ting som er godt og enkelt å lage. Retter som selv en "mat-hater" som meg kan klare, og jeg tenker jeg starter allerede i dag i dette innlegget.





Jeg har i alle år fått høre at en god frokost er kjempe viktig for å sette i gang kroppen og få en bra start på dagen. Mange sier at frokost er dagens viktigste måltid. Dessverre er jeg alt for dårlig til å spise frokost eller det å spise generelt, men dette er noe jeg ønsker å blir bedre på. Jeg er flink til å skylde på IBS`en min, at det er lettere å la være å spise når jeg blir dårlig av mat uansett, men saken er jo den at man blir helt tappet for overskudd hvis man ikke spiser. Og hvordan skal jeg ha et håp om å bli bedre hvis jeg ikke tilfører kroppen den energien den trenger? Det blir en evig ond sirkel fordi jeg ofte må velge mellom å spise eller å være sosial. Så langt har jeg valgt det sosial da det er det som gir meg mest glede, men jeg skjønner at hvis man ønsker en endring må man på et eller annet tidspunkt gjøre noe annerledes. Jeg har prøvd før, men det er på tide å prøve igjen. Og hvem vet, kanskje jeg denne gangen finner noe mat som fungerer for kroppen min?

En av de tingene jeg synes er utrolig godt å starte dagen med er havregrøt. Dette er sunt, raskt å lage og man kan variere den etter ønske. De siste dagene har jeg hatt fokus på å spise frokost uansett hva, og da er havregrøt supert å slenge sammen. Jeg har toppet grøten med hakkede mandler, hasselnøtter, kanel og flytende honning, men her kan man fylle på med bær, syltetøy eller hva man vil. Det er faktisk ganske godt! 





Til en porsjon trenger du: 

♥ 1,5 dl Lettkokte havregryn.
♥ 1 ss Chiafrø. (Kan sløyfes)
♥ 3 dl Laktosefri lettmelk. (Eller annet melk)
♥ 0,5 dl vann. 
♥ Topping etter eget ønske.





Fremgangsmåte: 

♥ Hell havregryn og chiafrø i en liten kjele.
♥ Tilsett melk og vann.
♥ Kok opp grøten mens du rører, og la den putre til den er passe tykk. Dette tar ca 5 minutter. 
♥ Ha grøten over på en tallerken og strø på ønsket topping.
♥ Nyt!






 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 10.04.2017  //  Kl: 23:56  //  Kategori: Ut på tur  //  Kommentarer: 10






Noen uker starter bedre enn andre og denne mandagen er et prakt eksempel på det. Dagen har vært så fin! Vi har vært ute store deler av dagen, gått to turer, og kost oss masse. Den lengste av turene ble faktisk på over 3 timer. Vi parkerte ved et boligfelt på Ebbestad i Svelvik, gikk innover til Ebbestadvannet og skrådde opp i skogen. Der gikk vi stier på kryss og tvers, og utforsket området. Vi var blant annet innom Ebbestadkollen som er en koselig, liten topp vi aldri har vært på før. Dette er faktisk andre gangen på få dager jeg får oppleve et nytt sted i nærmiljøet. Sånt er gøy og gjør meg så glad!




























Det var overraskende mange stier og muligheter rundt Ebbestadkollen så dette er et område vi helt klart kommer til å utforske mer. Når man går tur så mye som vi gjør så er man alltid på jakt etter nye opplevelser. Man blir lei hvis man skal gå den samme runden hver dag!

Nei nå skal jeg pusse tennene og komme meg i seng. Selv med en god middagslur i stad er jeg trøtt som en strømpe ;) Håper dere alle har hatt en like fin mandag som meg!

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.04.2017  //  Kl: 20:56  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 5





God kveld folkens ♥ Har dere hatt en fin helg så langt? Det har vi, på tross av hvor dårlig formen har vært det siste. I går bestemte jeg meg rett og slett for å ignorere kroppen min. Nok var nok! Jeg trengte å dra med selv ut av dvalen og føle at jeg fikk gjort noe fornuftig. ME er en møkkasykdom, og jeg vet at det ikke hjelper å presse seg fordi man som oftest blir straffet for det, men jeg følte bare at skulle jeg være ødelagt kunne jeg like godt være ødelagt og få gjort noe fornuftig samtidig sant?! Så derfor presset jeg meg selv fra jeg sto opp til jeg la meg ved å gå tur, vaske bilen innvendig og utvendig, vaske hele huset, og handle inn det meste av mat for den neste uken. Jeg kjørte på helt til kvelden kom og jeg hadde nok ikke klart det uten et par runder med smertestillende, men jeg klarte det faktisk med glans. Og vet dere hva? Jeg var i overraskende god form da jeg våknet i dag. Snakk om en fin gave å få!

Jeg kjenner jeg er sliten så jeg har tatt det rolig i dag, men vi har blant annet vært ute på en fin tur ved et naturreservat her i området. Der viste Mr. Jensen meg en båthavn jeg ikke visste at fantes engang, noe som gledet meg stort. Jeg elsker å utforske nye steder, og synes det er ekstra gøy når det dukker opp noe nytt i områder hvor jeg egentlig er veldig godt kjent. Da føles det ekstra spennende og overraskende. Hermine var selvfølgelig også med, det er hun jo alltid, og hun storkoser seg virkelig på tur om dagen. Hun er helt spinnvill, og det er så gøy å se. Hun er nok litt våryr!














Etter turen dro vi hjem å lagde middag, og nå tror jeg det skal bli greit å flate ut på sofaen. Vi er blitt tipset om en dokumentarserie med Lars Monsen der han er på tur med et par andre, så jeg misstenker at det blir noen episoder av den sammen med strikketøyet og alt for mye smågodt. En perfekt rolig lørdag hjemme i sofakroken er ikke å forakte, selv om jeg av en eller annen grunn føler meg ekstremt gammel når jeg skriver dette. Innvendig er jeg ute på byen og fester for harde livet altså. Jeg lover. Æresord.

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Gang på gang har du kjørt over hjertet vårt.
Tråkket inn gassen, sagt din bønn, og siktet for å drepe.
Du har lukket øynene og avgjort skjebnen til andre mennesker.
Satt deg selv i førersetet og hevet deg over alle andre.
Du har ødelagt liv! 

Du har kjørt over våre brødre og søstre. Våre foreldre og barn.
Du har etterlatt deg en sti av blod uten å ta hensyn til andre enn deg selv.
Vi hører ropene, vi feller tårene og vi sørger. Det du har gjort er sinnssykt!
Du er en drapsmann. En kaldblodig morder!
Du tror du har makt, men du er bare en feig ekstremist.
Et avskum som gjemmer deg bak din tolkning av religion. 

Dere tror dere skaper splittelse.
Dere ønsker å spre frykt slik at dere får makt, men dere vil aldri oppnå det dere ønsker.
Den største styrken i verden er nemlig ikke hatet og frykten, det er kjærligheten.
Styrken som ligger i samholdet.
Og mens dere sprenger dere selv i luften eller sørger for å bli skutt, stiller vi oss tettere sammen.
Vi lager en ring av kjærlighet.
For deres grusomme handlinger bringer oss andre bare nærmere hverandre.
De hvisker ut landegrensene og gjør oss til ett folk.
Vi står sammen, og dere skal aldri,
ALDRI vinne!




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.04.2017  //  Kl: 11:50  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 9






Jeg har tro på at selv om man har dårlige timer, dager, uker eller måneder så betyr ikke det at man har et dårlig liv. Det gjelder bare å holde ut, se etter de små lysglimtene i hverdagen, og aldri glemme at ting kommer til å bli bedre. For det gjør de jo alltid. Det vil komme bedre dager!

Mange søker etter lykke. De vil være lykkelige hele tiden. Jeg mener at det er å be om å bli ulykkelig og skuffet fordi lykke ikke er noe konstant. Lykken er små øyeblikk av en ekstrem følelse. Det er noe brusende og sprudlende. Det er øyeblikk med enorm perfeksjon. Hadde lykke vært konstant hadde det ikke vært en følelse man søkte etter å oppnå fordi da hadde den vært vanlig. En regel i stedet for unntaket. 

Det er tunge dager hos meg for tiden. Formen er elendig og alt føles håpløst! Jeg skriver ikke det her for å klage, jeg ønsker ikke medlidenhet, men det er rett og slett sånn det er akkurat nå. Jeg mestrer ingen ting, og jeg velger å dele det her på bloggen fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det sånn i perioder. Og det er greit. Det er lov å ikke ha det bra hele tiden! Det viktige er at man aldri slutte å se etter lysglimtene. De små gledene i de små øyeblikkene. For når man har mange nok av dem vil dagene bli lysere, og kanskje, hvis man er heldig, vil man kjenne på den lykken igjen. Jeg gleder meg til bedre dager ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥





Bildene i innlegget er tatt under gårsdagens skogstur. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.04.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 16


Det ligger en tåke der. Den er nesten konstant. Jeg kjenner at tankene er uklare, fokuset nærmest borte. De kaller det hjernetåke. Et symptom på denne helvetes sykdommen. Sykdommen som alle mener noe om, men som ingen egentlig har svar på. Alt jeg ønsker er å fungere. Jeg vil så inderlig, men jeg klarer ikke. 

Jeg ser livene til alle rundt meg gå videre. Jeg ser fremtiden dems bre seg ut i en blanding av utfordring og glede. Det skjer store endringer, de har uendelig med muligheter og valg. De velger veien videre uten å tenke over hvor heldig de er. Jeg tror ikke de skjønner det! De kan jobbe, reise og flytte. Starte en familie, trene som de vil og kose seg meg hobbyer. De tar det hele for gitt...

Det finnes ingen ting igjen for meg lenger. Jeg makter ikke å se fremover. Selv de få mulighetene jeg har klarer jeg ikke å utnytte fordi jeg er så sliten. Jeg har ingen ting igjen å gi, og alt jeg vil er å sove. Sove i hundre år, men det kan jeg ikke.
I morgen er en ny dag.







 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 04.04.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Interiør  //  Kommentarer: 7





På 70-tallet (?) var det veldig populært å bruke fliser og tapet med masse mønster i hus. Man brukte det på kjøkken, bad, vegger og gulv. Kanskje spesielt på badet, gjerne sammen med porselen i grønn eller rosa farge. Jeg kjenner at jeg blir svett bare av å skrive om hvordan det så ut. Jeg husker nemlig at det fortsatt var en del eldre hjem med disse flisene, tapetene og porselenet da vi så på hus for drøye 11 år siden. Det sier litt om hvor lang tid det tok å bli kvitt denne stilen etter at det var populært og trendy! Nå tenker du kanskje at bildene øverst i innlegget er hentet fra denne epoken, og jeg skulle ønske de var det, men dette er faktisk bilder fra nåtiden. Mønsterfliser er nemlig virkelig i vinden igjen og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Lærer vi mennesker aldri?





Jeg kan ikke skjønne at folk finner dette fint eller behagelig å ha rundt seg. Jeg blir seriøst svimmel bare av å se det på bilder! Det gjør det også vanskeligere for meg som leter etter inspirasjon til mitt eget hus fordi det florerer av disse mønsterflisene når jeg søker rundt på nettet. Se på de bildene under her. Får du ikke bare lyst til å lukke øynene å løpe ut av rommet? 





Shit pomfritt! Jeg hadde i alle fall gått i bakken med sånt gulv under meg! 
Jeg tenker med skrekk og gru på de neste 30 årene hvor vi skal jobbe for å bli kvitt disse flisene igjen. Å male mønstrete tapet er jo en ting, det er verken dyrt, tidekrevende eller vanskelig, men å flislegge et bad på nytt krever en smule mer. Nå skal det sies at det finnes mer smakfulle varianter av disse mønsterflisene også, fliser uten skrikende farger, men jeg kan ikke skjønne annet enn at man går fort lei. En ting er ihvertfall sikkert: Vi vet hva vi IKKE skal ha! ;)


Alle bildene i innlegget er fra Pinterest.


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 03.04.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde av Mr. Jensen og meg i 2004. 


I familien er jeg storesøsteren. Den eldste av to stykker og en omsorgsperson. Jeg liker å sørge for at mine nærmeste har det bra! De som ikke kjenner familien min, bare meg, vil nok tro at jeg er den sosiale som tar mest plass i gjengen, men vi er ganske mange sterke personligheter i familien så jeg er ikke så sikker på at jeg er den som tar mest plass, selv om jeg helt klart tar min del av kaken.   

Blant venner er jeg sjeldent. Etter at jeg ble syk er mye av det sosiale med venner blitt borte dessverre. Jeg har ikke energi til å følge opp så mange, jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å fungere, så da blir det sånn. Tidligere var jeg den som reiste rundt å besøkte alle, engasjerte meg og stilte opp, så da jeg ikke orket det lenger mistet jeg mange. Jeg føler at jeg er den som ofte har gitt mest, men sjeldent har fått det samme tilbake. Nå sitter jeg igjen med et lite knippe ekte og solide venner, og det passer meg egentlig perfekt ♥

På kjøkkenet er jeg så lite som mulig. Jeg hater både å lage mat og å spise! Jeg må jo, og mellom Mr.Jensen og meg så er det jeg som er kokken, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe!





På internett er jeg sikkert alt for mye! Men jeg er fortsatt flink til å logge av i perioder og bruker nettet sjeldent i sosiale lag. De som kommer på besøk eller sitter med hode ned i telefonen i bursdager irriterer meg grønn. Er det bare jeg som synes det er frekt og skuffende? Hva skjedde med å være pålogget selve livet og vie tiden til de man faktisk har rundt seg? Jeg fatter det ikke! 

På meldinger er jeg rå på bruk av smiles. Jeg føler at jeg må slenge på et smilefjes for å vise at jeg ikke er sur. Det er blitt en så stor vane at jeg nesten synes det er vanskelig å skrive uten smiles. Spesielt her på bloggen! ;)

På reise er jeg den med kontroll. Jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Det første jeg sjekker etter å ha bestilt en tur er alltid nødnummeret til stedet jeg skal på og mulighetene for ulik hjelp ved behov. Reiser vi i Norge er det legevakt, dyrlege og nærmeste sykehus jeg søker opp. Dyrlegen ringer jeg alltid til også for å finne nærmeste døgnvakt og få bekreftet at de fortsatt er i drift, samt hvilke hjelp de tilbyr. Ja jeg vet at jeg er en kontrollfrik, men heller føre var! ♥



Mallorca.


På shopping er jeg nesten aldri. Det er det ikke så mye rom for økonomisk når man er uføretrygdet. Dessuten er formen ofte så dårlig at det krever for mye av meg å radde rundt på kjøpesentere. Sånn sett er det supert at det er blitt tilgang til det meste via nettbutikker!

På tur er jeg ofte! Jeg elsker å gå turer, spesielt i skog, mark og fjell. Jeg går tur nesten daglig med få unntak, og jeg er ofte den som pusher og holder motivasjonen oppe. Men går jeg i kjelleren, ja da er det greit å holde kjeft. Haha! Jeg liker nemlig dårlig å bli motivert av andre og positivitet motiverer meg faktisk ikke overhode! I`ll kill you!!!





På fest er jeg i hundre. Jeg skravler, danser og koser meg! Men jeg er også den som passer på at alle har det bra, og jeg har et ganske anstrengt forhold til fulle mennesker så jeg mister aldri kontrollen selv. Som tenåring var jeg rå på å holde håret og tørke spyet til andre. Good memories der altså ;)

Hjemme er jeg meg selv. Sammen med Hermine (hunden vår) og Mr. Jensen er jeg hundre prosent ekte. Jeg ler, tuller, koser og slapper av. Jeg gråter, kjefter, blir frustrert og sier unnskyld. Jeg gir kjærlighet, omsorg og varme. Jeg er meg selv på godt og vondt, og jeg blir akseptert akkurat som jeg er! ♥


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet av meg i 2004.

Følg meg gjerne på instagram: HER / På snapchat ved å søke opp brukernavnet: mrsjens1 / Eller på bloggen: HER.

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.04.2017  //  Kl: 23:09  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7





God søndagskveld folkens ♥ 
Det er snart på tide å finne sengen, men jeg må bare innom å skrive til dere før jeg legger meg. Jeg håper at dere har hatt en like fin dag som meg?! Da jeg sto opp i morges var solen fremme på himmelen, så jeg bestemte meg for å ta med meg Hermine ut på lang tur i skogen. Det var så deilig! De av dere som følger meg på snapchat fikk være med på deler av turen, og man kan vel si at storyen min ble i lengste laget i dag. Det virket likevel ikke som om det plaget så mange for de som snappet meg tilbake takket for turen. Sånne snap setter jeg stor pris på! :) Følger du meg ikke allerede kan du gjøre det ved å legge til brukernavnet mrsjens1.





Underveis på turen i dag møtte vi på mye folk så det er tydelig at våren er her. Jeg blir like overrasket hvert år over mengden mennesker som finnes i området fordi på vinterstid ser man nesten ingen. Naturen begynner også å våkne til liv, det var blomster og fuglekvitter over alt, og det ble faktisk så varmt i stad at jeg måtte ta av meg til t-skjorten. Den følelsen var priceless! 









Nå føler jeg meg klar til å ta fatt på en ny uke i morgen, og jeg har bestemt meg for å prøve å kjøre hardt!
Håper dere får en god natt søvn alle sammen.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.04.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 10


Media deler med jevne mellomrom historier om mennesker som er blitt sviktet på det groveste av systemet i landet vårt. Et eksempel er historien som inspirerte til innlegget jeg skrev her. Det kan være historier fra mobbeofre, mennesker med sykdommer eller beboere på sykehjem. Felles for mange av dem er at de er blitt kastet rundt som en ball, forsømt og oversett av alle. Ingen har tatt ansvar for de, sørget for oppfølging og endring. 

Men så skjer det noe. De eller noen de kjenner bestemmer seg for å rope høyt. De deler historien sin, skaper debatt og setter fokus på saken sin. De skaper et engasjement som plutselig forandrer alt. For der de tidligere har måtte stå årevis på venteliste for sykehjemsplass eller en livsviktig operasjon blir det plutselig ledig over natten. De går fra å vente å bli oversett, til å få hjelp umiddelbart. Og det bare fordi de går ut offentlig! De velger å rope høyest og gjør det dermed ubehagelig for de personene i systemet som har sviktet dem. For hvem liker vel at det blir vist for hele verden at man har sviktet? At ting ikke fungerer som det skal og at man har valgt og ikke gjøre noe med det? Så det offentlige slukker brannen. Oppdriver akkurat det personen trenger for å bli fornøyd slik at saken roer seg. Det er jo bra at personene i sakene får umiddelbar hjelp, missforstå meg rett, men hva med alle som ikke roper høyt da? Hva med de som er alene, sårbare og hjelpeløse? Hva med alle de som hver dag ikke får det de har krav på og blir behandlet elendig fordi de ikke har noen som står opp for dem når hele systemet svikter? Hvordan skal vi kunne få sørget for at disse menneskene får den hjelpen de har krav på og behøver?

Dessverre er disse historiene vi hører om i media bare toppen av isfjellet. Jeg tar meg selv i å undres over når det ble sånn at det er mengden likes på facebook som avgjør hvor fort man får hjelp her i landet? Jeg hører nemlig de stumme ropene til alle som ikke har sterke nok stemmer, og jeg kjenner at hjertet mitt blør ♥

Til vi skrives igjen,
Stine ♥



 

Kommentér innlegget »


Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits