• Skrevet: 25.04.2017  //  Kl: 16:36  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4


Livet består av mange lyspunkter. Vi er heldige som har et tak over hodet, mat på bordet, og klær på kroppen. Vi puster frisk luft, har rent vann lett tilgjengelig, og frihet til å ta egne valg. Vi har det godt på så utrolig mange måter! Det gjør så det blir ekstra tungt når man like vel ikke klarer å ha det bra. For vi burde jo ha det bra sant? Det er jo så mange som har det verre og som ikke har de tingene jeg nevnte ovenfor...

Som syk med alvorlig sykdom er det dager og perioder hvor livet er bein tøft. Det er dager hvor man overhode ikke ser poenget med å leve. Man har lyst til å kaste inn håndkle, overgi seg og bare slippe å våkne mer. Man orker ikke å ha det sånn her lenger! For hva er poenget når man føler at man gradvis blir dårligere? Hva er vitsen med å leve når man er så ekstremt sliten at det gjør vondt å puste? Når hver eneste muskel i kroppen verker selv uten at man har gjort noe ting? Er det virkelig verdt å leve for en hver pris?

Mennesker som ikke har kjent langtidssykdom på kroppen vil ikke kunne sette seg inn i det jeg skriver. De aner ikke hva det er snakk om. De kan prøve å forstå fordi de tror de har vært slitne før de også, men siden jeg selv har vært frisk en gang vet jeg at de virkelig ikke har en idè. Det jeg trodde var å være helt tom var ikke i nærheten engang. Som frisk kan man hvile, sove og hente energi. Man restituerer normalt. Vi med ME, og mange med andre alvorlige sykdommer gjør ikke det. Vi kommer oss rett og slett aldri ovenpå, og det finnes ingen helgefri eller ferie fra det å være kronisk syk. Man kan ikke styre det eller skru det av. Man kan kanskje i perioder finne en form for kontroll eller en måte å styre når de tyngste bølgedalene kommer, men det at de kommer er garantert. Som oftest kommer de heller før enn senere. 

Det er ikke alltid lett å finne meningen med live. Det er ikke alltid man har noen grunn til å holde ut. Men man gjør det fordi man håper på noe bedre. Man vil at det skal komme gode dager eller øyeblikk. Man venter kanskje bare på de to sekundene i løpet av uken hvor hjernetåken letter? Eller kanskje man holder ut fordi man føler et ansvar ovenfor noen andre? Noen ganger holder man kanskje bare ut fordi man er for sliten til å ta det endelige skrittet, men det er en grunn like god som noen av de andre det. Så lenge man ikke gir opp. Så lenge man bare holder ut. Puster ut og inn. En dag vil det komme et lyspunkt. Et glimt av noe mer. Noe som gjør det verdt det. Jeg aner ikke hva, og i tunge perioder er det nesten umulig å tro at det vil skje, men man kan ikke gi opp. For man er her for en grunn. Jeg velger ihvertfall å tro det. Det må jeg for å overleve.




 

Kommentér innlegget »





Jeg får en del spørsmål om tekstene mine så derfor tenkte jeg at der var greit å skrive et innlegg om de som gir et mer utfyllende svar. Noen lurer på om det jeg skriver er selvopplevd, mens andre lurer på hvor jeg henter inspirasjon fra? Svarer på dette er at det ikke er en enkel fasit. 

Noen av tekstene er personlig. De er selvopplevd og/eller basert på egne følelser og erfaringer. De er sårbare og rå, men som regel skrevet på en måte som ikke utleverer noen direkte. Det gjelder ihvertfall tekstene som blir publisert her på bloggen. Det er disse personlige tekstene som gir meg mest når jeg publiserer dem, både på godt og vondt, nettopp fordi de er så nære for meg. De er min måte å ventilere på, og det er ting jeg skriver i forbindelse med opplevelser eller følelser som preger meg og livet mitt. Det kan være gode, fine stunder, men som oftest er det tunge, vanskelige ting som kommer frem. Jeg bruker skrivingen som en form for selvterapi. Disse tekstene krever alltid en ekstra gjennomgang før jeg velger å dele dem, og noe av det som er med i vurderingen er om jeg føler at teksten kan være av betydning for noen andre. At andre kan kjenne seg igjen, forstå meg og kanskje finne en form for hjelp eller trøst i ordene mine. Få noe ut av teksten. Hvis svaret er ja er jeg villig til å strekke meg ganske langt mot det private i de tekstene jeg deler. Et eksempel på en av mine personlige tekster et denne HER

Andre tekster jeg skriver er ikke selvopplevd. Ihvertfall ikke direkte. Inspirasjonen til de kan være hentet fra mennesker i livet mitt, samfunnsdebatter, temaer i media, samtaler jeg har hørt, eller folk jeg har pratet med. De kan være basert på en enkel setning eller en hel historie. Et eksempel på en sånn tekst er denne teksten HER.

Noen reagerer på at jeg skriver på en måte som gjør at man kan tro at alt jeg skriver er selvopplevd. Jeg er klar over at når jeg velger å skrive i "Jeg-form" kan det få folk til å trekke konklusjoner. Jeg føler like vel at budskapet i tekstene mine er så viktig at de veier opp for de eventuelle missforståelsene som kommer. En av grunnene til at jeg like denne måten å skrive på er at det gjør budskapet mer tydelig. Det er derfor jeg fortsetter med det. Så kan folk fortsette å lure på hva som er selvopplevd. Egentlig er det ikke hvem tekstene handler om som er viktig, men hva de handler om. Jeg ønsker å treffe noen som trenger det med ordene mine, om det så bare er en eneste en. Det føler jeg at jeg har oppnådd med hver tekst jeg har delt så langt, og det gjør det verdt det! :)

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Du reiv hjertet ut av brystet på meg. I løpet av sekunder knuste du alt vi hadde bygget opp. Du kastet alle årene vi hadde delt ut av vinduet, og fikk meg til å analysere hver eneste situasjon. Hver opplevelse vi hadde hatt de siste årene. Hvor hadde du vært når du kom sent hjem eller jobbet overtid? Hva var ekte og hva var løgn? Jeg sa ikke et ord. Det kom som et lyn fra en klar himmel. Vi hadde kanskje vært mindre oppmerksomme ovenfor hverandre den siste tiden i mellom hverdagens kaos og livets utfordringer, men jeg trodde at alt var bra. Jeg trodde du elsket meg.

Senere skulle jeg komme til å se tegnene som hadde ligget der. Avstanden som hadde vokst mellom oss. Hvordan du til stadighet jobbet overtid og trakk deg vekk fra hverdagen vår. Det som skulle være livet vårt. Jeg ville kunne se tilbake å innse at det intime nesten var blitt borte. At sex hadde hørtes til sjeldenhetene. Samtidig som ditt fokus på utseende hadde økt. Jeg ville komme til å huske at du alltid luktet ny-dusjet når du kom hjem om kvelden. Jeg ville undres over hvorfor jeg ikke så det før. Men akkurat der i øyeblikket skjønte jeg ingen ting. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde med meg. Med oss. At det her var deg.

Jeg så på telefonen i hånden min. Meldingen fra henne lyste på skjermen. Vi hadde alltid lest hverandres meldinger, vært åpne og aldri tenkt på det to ganger. Jeg innså plutselig at det var lenge siden jeg hadde sett telefonen din ligge fremme. Du hadde begynt å vokte den uten at jeg merket det. Men denne gangen hadde du vært i dusjen da meldingen tikket inn og jeg hadde åpnet den av gammel vane. Du rakk ikke frem i tide til å stoppe meg. Teksten var avslørende, men blikket du sendte meg da du så meg med telefonen var tyngre å bære. Du virket egentlig bare skuffet over å ha blitt avslørt. Det var ikke mannen jeg trodde jeg kjente som sto foran meg. På sekunder var du blitt til en annen. Jeg sto der med de delene som var igjen av hjertet mitt i hånden, og jeg kunne ikke forstå hvorfor du ikke bare hadde gått i stedet for å knuse meg?







 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.04.2017  //  Kl: 11:06  //  Kategori: Youtube  //  Kommentarer: 4


No words needed. Just watch ♥
 


 


 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.04.2017  //  Kl: 16:12  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3


Det å blogge virker rart for mange. De skjønner ikke poenget med å utlevere seg selv på denne måten. Enkelte klarer ikke å se forskjellen på det å være personlig og det å være privat. Det handler nok om at vi mennesker er forskjellige og at noen synes det er greit å dele mye mens andre aldri deler noen ting. Ikke bare på nettet, men i livet generelt. For de personene vil differansen til en blogger bli enorm. Noen ser kanskje på meg som privat i min måte å blogge på, mens jeg ikke engang ser på meg selv som veldig personlig. Ikke så langt.

Helt siden mitt korte besøk på topplisten får jeg mange spørsmål om jeg prøver å bli den nye "mammatilmichelle" eller Caroline Berg Eriksen. Spørsmålet stilles som regel med humor, men også på en litt hånlig måte. Som om alle toppbloggere i landet vårt er stokk dumme. Det er der folk tar grundig feil! Først vil jeg si at jeg aldri har hatt et ønske om å konkurrere om noen listeplassering. Jeg ble "kastet opp på topplisten" etter bare 4 dager med blogging så det var langt i fra noe jeg forventet. De dagene der opp gjorde meg mest av alt stresset og sliten. På det meste hadde jeg nærmere 30 000 unike lesere, det er sykt mye mennesker, og jeg har aldri hatt et ønske om å være så offentlig. Jeg trives med å skrive, og liker veldig godt konstruktiv kritikk og positive tilbakemeldinger - Det er kortsagt derfor jeg blogger! Så vil jeg si at toppbloggere får alt for mye hets og alt for lite kred for det de faktisk oppnår hver eneste dag. Det er en bragd å klare å skrive 2-3 gode innlegg om dagen. Innlegg så fengslende at de tiltrekker seg mange 10 000 vis av lesere daglig. År ut og år inn. Mange toppbloggere i landet vårt er unge mennesker som har skapt seg en egen arbeidsplass med millioninntekter. De har flere lesere en store aviser og blader, og det på tross av at de i stor grad jobber alene. Hvis ikke det er krevende og en enorm prestasjon så vet ikke jeg!

  

I nettavisen og av mange jeg har snakket med blir jeg omtalt som en blogger, men jeg føler ikke at jeg fortjener den tittelen. Jeg blogger, men jeg er ikke en blogger. La meg forklare; For å gjøre seg fortjent til tittelen "Blogger" mener jeg at du må ha dette som et yrke. Som et levebrød eller i det minste en inntektskilde. Selv om jeg snekrer er jeg ikke en snekker, og sånn tenker jeg at det er med det å blogge også. Det er en tittel man burde gjøre seg fortjent til!

Jeg håper folk kan tenke seg litt om før de rakker ned på toppbloggere. Jeg ønsker at folk skal se den jobben som ligger bak et innlegg. Alle timene med planlegging, skriving, fotografering, redigering, møter, testing av produkter, idèmyldring, avtaler med sponsorer, besvaring av mail, kommentarer osv osv. Listen er lang! Du får nemlig ikke tusenvis av lesere ved å skrive om at det er lenge siden du blogget hele tiden, du må engasjere deg hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Hvor mange av dere med andre yrker kan si at dere gjør det samme? Det er så dumt at vi dømmer det vi ikke forstår.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.04.2017  //  Kl: 22:32  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 9





Tenk at det er søndag kveld allerede og at påsken snart er over - Hvor ble denne langhelgen av? Eller jeg vet jo egentlig det fordi vi har fylt den med mennesker vi er glad i. Det ble en helt annet påske enn vi i utgangspunktet trodde! Vi har kost oss med grilling sammen med familie, hatt overnattingsbesøk fra våre nieser, og vært på fisketur med nevøene våre. Vi har spist masse god mat og alt for mye snop. Vi har lekt, sett på filmer og spilt spill. Skravlet, ledd og slappet av. Det har vært så fint! Jeg er skikkelig sliten, men på en god og tilfreds måte. Det gjør meg takknemlig ♥












Bildene ovenfor er fra dagens fisketur. Ser det ikke herlig ut? Nå kjenner jeg at jeg er mer enn klar for en ny uke, og jeg gleder meg til å gjemme godisen bakerst i skapet igjen i morgen. Det er blitt litt for mye søtt denne helgen merker jeg! En del venter med å starte uken til tirsdag siden det er en helligdag i morgen, men jeg er overmoden for hverdagen. Ikke det at den kommende uken blir normal fordi jeg har ganske mange ting på tapeten, men litt struktur skal jeg alltids klare. En ting er ihvertfall sikkert; Denne påsken kommer jeg til å leve lenge på! :)

Har dere hatt en fin påske?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Jeg så dere veksle blikk og jeg kjente ubehaget i magen, men jeg lot som ingen ting. Jeg fortsatte å spille på lag å late som jeg ikke så det. Jeg tok meg sammen og pratet som om vi alle var venner. Likestilte. Men egentlig visste alle at jeg var utenfor. Litt annerledes. 

Det er rart med det, men jeg ville ikke at dere skulle føle dere utilpass eller bli flau. Jeg ønsket å beskytte dere fra ubehaget. Dere fortjente det egentlig ikke, dere hadde hatt godt av å bli konfrontert, men noe ved dere stoppet meg. Jeg visste at dere var usikre. At dere hadde et enormt behov for å bli likt. Være den som pratet, delte og ble sett. Jeg tror ikke dere innså selv at dere hevet dere over andre. Fremmet dere selv ved å baksnakke folk. 

Med årene lærte jeg meg å ignorere det. Dere finnes nemlig i alle samfunnslag. Blant familie, venner og bekjente. Kolleger og naboer. Blant fattig og rik. Over alt. Og jeg ser det stadig hos andre også. At de legger merke til det, men ignorerer det. De står ikke opp for seg selv. Det viser at det faktisk er mange som meg. Jeg er ikke alene. Vi ser og oppfatter, men velger å tie i et ønske om å skåne deg. Har du noen gang tenkt på at det kanskje er du som er problemet?





 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.04.2017  //  Kl: 13:15  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7





God langfredag folkens ♥ Hadde dere en fin skjærtorsdag i går?
Tradisjon tro innvilget vi grillsesongen hos min svigerinne og svoger sammen med deres 3 barn, min andre svigerinne og svoger og deres to barn i går. Det var så koselig! Det ble latter, masse god mat, påskequiz og påskerebus. Niesene og nevøene mine lagde underholdning, tullet, tryllet og danset. Dette er en tradisjon jeg håper vi aldri slutter med! Vi var heldige og fikk opp til flere påskeegg alle sammen, og jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise hjem når klokket nærmet seg en ny dag og det var på tide å komme seg i seng. Denne dagen kommer jeg til å leve lenge på. Jeg gleder meg allerede til neste gang! 

















Senere i dag får vi overnattingsbesøk fra våre to små nieser, og det blir stas! Gjett hvem tante og onkel som kommer til å slukne tidlig i morgen kveld?! Jeg hører rykter om pannekaker og prinsessefilm, så her er det bare å børste støv av barnet i seg. Fritt for å være askepott! ;)

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 13.04.2017  //  Kl: 13:37  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 11


Helt siden jeg var liten har jeg elsker dyr. Egentlig det meste av dyr, men hund ble fort det jeg ønsket meg mest av alt. Jeg ville så gjerne ha en lodden, liten pelsdott, men det var også et av de dyrene jeg var sikker på at jeg aldri kunne skaffe meg fordi jeg er allergisk. Derfor ble det noe jeg la i fra meg og sluttet å håpe på helt til en dag for ca 4 år siden da jeg ble introdusert for ei langhåret chihuahua tispe som jeg ikke reagerte på. Det gjorde meg både overrasket og glad! Ønske om en hund blusset opp igjen, og takket være noen snille mennesker i livet vårt kunne vi hente hjem ei liten, korthåret chihuahuajente den 17. januar i 2014. Hun fikk navnet Hermine, og var den gang rundt 3 1/2 mnd gammel. 


        




Hermine ble fort midtpunktet i livet vårt. Vår lille diamant. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, at vi ikke skulle være bra nok, og at hun ikke skulle få et godt nok hundeliv. Det fortjente hun jo! De første ukene gråt jeg faktisk hver kveld fordi jeg bekymret meg så mye for henne. Hun var jo så liten! Tenk hvis hun ikke hadde det bra og jeg ikke forsto det? Det høres helt rart når jeg skriver det nå, jeg ser jo det selv, men jeg elsket henne så høyt fra det sekundet vi fikk henne at jeg ble et usikkert vrak. Jeg ville bare gi henne det beste hundelivet i verden. 

Etterhvert som dagene gikk lærte vi det lille pelsbarnet vårt å kjenne, og vi ble super sjarmert av hennes tålmodighet, snille og lekende vesen. Hun var jo helt fantastisk! Jeg tror jeg leste hver eneste side om hund som jeg kom over på nettet, og jeg la all min energi i å trene henne opp både fysisk og psykisk. Hun skulle få bli kjent med verden, med mennesker og dyr. Bli selvsikker, selvstendig og trygg. Hun skulle få være hund med alt som det innebærer, og jeg satt meg et mål fra dag 1 om at hun aldri skulle oppleve noe vondt i livet så sant jeg kunne forhindre det. Det løftet har jeg holdt og skal fortsette å holde livet hennes ut!









Så til det jeg egentlig ville frem til med dette innlegget: Da vi fikk Hermine meldte jeg meg inn i ulike hundegrupper på facebook. Jeg ble kjent med ulike mennesker og hunder der inne, i virkeligheten og i hundeparken. Jeg har opp igjennom årene lest historiene til, skrevet med og pratet med masse ulike hundeeiere som alle vil det beste for dyrene sine. Noen av de har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Hvorfor noen gjør det mens andre ikke, vet jeg ikke, men det har kanskje noe med likheter, gjenkjennelse og styrken på historien å gjøre? Jeg blir ihvertfall personlig engasjert i enkelte av dem, og det skjærer meg derfor dypt i hjertet når flere av disse fantastiske hundene har mistet livet den siste tiden. Mange av de alt for tidlig! Jeg gråter nesten nå når jeg skriver om det, og jeg kan bare begynne å forestille meg hvor vondt det gjør. Det får meg til å ville løpe inn i stuen, hente Hermine, legge henne på brystet mitt, kjenne varmen og lukten hennes, og aldri slutte å kose med henne. Det er så grusomt å tenke på at hun skal dø i fra oss en dag, og jeg føler så mye med alle som mister dyrene sine! Jeg tror ikke at mennesker som ikke har hatt gleden av å elske et dyr kan begynne å forstå hvordan det føles. Og i motsetning til når et menneske i familien dør, får man ikke den samme støtten når et dyr i familien dør. Det på tross av at man gjerne er mer sammen med dyrene sine enn med noe menneske, og at savnet derfor kan være enormt. Kanskje til og med større selv om det er tabu å si det høyt.

Det sies at prisen for å elske er sorgen av å miste, og jeg ville aldri vært foruten Hermine, men når jeg skriver og snakker med mennesker som har det så enormt vondt angrer jeg nesten på at vi fikk oss hund. Det går nemlig ikke an å elske noen høyere enn jeg elsker vår lille pelsdott, og jeg vet at jeg en dag vil måtte si farvel. Det er en helt umulig tanke som jeg nesten ikke orker å tenke! Kan vi ikke bare stoppe tiden nå?! En ting er ihvertfall sikkert: Jeg skal gjøre mitt for at snuppa vår blir verdens lengstlevende chihuahua! Å få henne til å bli100 år burde vel være et greit mål? ;)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.04.2017  //  Kl: 11:09  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 10





For mange starter påskeferien for fullt i dag, og jeg ser på sosiale medier at mange skal på fjellet i påsken. Jeg er så misunnelig! Egentlig har jeg ingen grunn til å være det, jeg har fått tilbudet om hyttepåske på fjellet selv, men av diverse grunner takket vi nei denne gangen. Det hindrer meg like vel ikke i å ønske meg til fjells med ski på beina, te i termosen, kvikklunsj og en god bok i solveggen. Oh my, det er fantastisk det! 

De siste årene har vi faktisk ikke vært på noen ferie sammen, og nå når jeg skriver om det kan jeg faktisk ikke huske sist vi var det! Jeg var på en jenteweekend i Geilo i fjor vår, og Mr. Jensen var en langhelg på guttetur sommeren før, men det er også det, hvis man ikke regner med teltturene våre ute i friluft da. Det er litt trist ikke sant? Vi har derfor planlagt flere hotell/hytte turer det neste halvåret, blant annet en uke sammen i Ål i Hallingdal. Det blir så fint! Den første turen som står på planene er en ny jenteweekend i Geilo og jeg ser frem til dager med masse turer, treningsopplegg, bading og tid med to av de beste i hele verden. Mer om det skal dere selvfølgelig få litt nærmere - det er faktisk ikke mange ukene igjen!

Enn så lenge får jeg sitte her hjemme å dagdrømme, glede meg og nyte de nære tingene i stedet. Det er i grunnen veldig fint det også. I morgen blant annet skal vi grille med mange vi er veldig glad i, og det gleder jeg meg skikkelig til! ♥

Hva er dine påskeplaner?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.04.2017  //  Kl: 19:43  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 12





I dag har vi vært ute å fisket langs Drammensfjorden så man skulle kanskje tro at det var årets første fisk overskriften refererer til, men den gang ei. Mr. Jensen har allerede dratt opp flere fisk fra fjorden i år, mens denne fruen prøvde fiskelykken for første gang i år i dag. Den lykken var det bare å se langt etter for på tross av at vi kunne se ørreten i vannet ville de ikke bite på uansett hva vi brukte av sluker. Utrolig irriterende! Ole fikk en liten ørret tidligere på turen, men det var også det. Nei, det overskriften refererer til var mitt fantastiske fall i stad som resulterte i årets førte bad. Dere skulle sett det! Vi hadde nettopp begynt å fiske og jeg trodde jeg hadde funnet grom-plassen. Jeg var til og med litt eplekjekk, og var sikker på at jeg skulle få den første fisken på turen! Jeg sto på en stein halvveis ute i vannet og kastet da det kom noen store bølger. Jeg så etter muligheter for å trekke meg tilbake siden jeg skjønte at steinen jeg sto på kom til å bli våt, men siden bølgene kom såpass fort ble jeg stående. Da de roet seg var jeg lettet over at jeg ikke var blitt skylt ut i vannet eller våt, men jeg jublet for tidlig fordi så fort jeg begynte å bevege meg mistet jeg feste under beina. Vannet hadde gjort steinen jeg sto på såpeglatt, og det var derfor ingen sted jeg kunne få nytt fotfeste så jeg sklei bare pent og pyntelig ut i fjorden, landet på rompa, og satt der med vann til over navlen. Takk skal du søren meg ha! Så da var det bare for meg å tusle tilbake til bilen, sette meg på et håndkle og reise hjem for å skifte før vi omtrent hadde begynt. Og gjett hva? Det var jo selvfølgelig mens jeg var borte at Mr. Jensen fikk dagens eneste fisk. Hvor RAN er ikke det? Den dusten! Hadde han ikke hatt bildebevis hadde jeg nektet å tro på han.






På tross av et ufrivillig bad og en svipptur hjem ble dagen utrolig fin. Det blir garantert ikke lenge til neste gang for å si det sånn! Jeg skal bare klekke ut en plan først slik at det blir jeg som fanger stor`ørreten og Mr. Jensen som får kjenne på fjorden. Mohahaha ;)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Som jeg har nevnt tidligere på bloggen så er jeg ikke glad i mat eller matlaging. Jeg synes det er så kjedelig å bruke tid og energi på handling, matlaging og spising, og jeg antar at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. Jeg kjenner at inspirasjonsbilder av mat som legges ut på instagram eller matblogger ofte demotiverer meg fremfor å motivere meg. Det blir ofte så mye og avansert! Kan ikke mat bare være enkelt, sunt og godt? Må det være så fancy, avansert og variert HELE tiden? Jeg tenker at jeg har lyst til å dele litt oppskrifter med dere innimellom når jeg kommer over ting som er godt og enkelt å lage. Retter som selv en "mat-hater" som meg kan klare, og jeg tenker jeg starter allerede i dag i dette innlegget.





Jeg har i alle år fått høre at en god frokost er kjempe viktig for å sette i gang kroppen og få en bra start på dagen. Mange sier at frokost er dagens viktigste måltid. Dessverre er jeg alt for dårlig til å spise frokost eller det å spise generelt, men dette er noe jeg ønsker å blir bedre på. Jeg er flink til å skylde på IBS`en min, at det er lettere å la være å spise når jeg blir dårlig av mat uansett, men saken er jo den at man blir helt tappet for overskudd hvis man ikke spiser. Og hvordan skal jeg ha et håp om å bli bedre hvis jeg ikke tilfører kroppen den energien den trenger? Det blir en evig ond sirkel fordi jeg ofte må velge mellom å spise eller å være sosial. Så langt har jeg valgt det sosial da det er det som gir meg mest glede, men jeg skjønner at hvis man ønsker en endring må man på et eller annet tidspunkt gjøre noe annerledes. Jeg har prøvd før, men det er på tide å prøve igjen. Og hvem vet, kanskje jeg denne gangen finner noe mat som fungerer for kroppen min?

En av de tingene jeg synes er utrolig godt å starte dagen med er havregrøt. Dette er sunt, raskt å lage og man kan variere den etter ønske. De siste dagene har jeg hatt fokus på å spise frokost uansett hva, og da er havregrøt supert å slenge sammen. Jeg har toppet grøten med hakkede mandler, hasselnøtter, kanel og flytende honning, men her kan man fylle på med bær, syltetøy eller hva man vil. Det er faktisk ganske godt! 





Til en porsjon trenger du: 

♥ 1,5 dl Lettkokte havregryn.
♥ 1 ss Chiafrø. (Kan sløyfes)
♥ 3 dl Laktosefri lettmelk. (Eller annet melk)
♥ 0,5 dl vann. 
♥ Topping etter eget ønske.





Fremgangsmåte: 

♥ Hell havregryn og chiafrø i en liten kjele.
♥ Tilsett melk og vann.
♥ Kok opp grøten mens du rører, og la den putre til den er passe tykk. Dette tar ca 5 minutter. 
♥ Ha grøten over på en tallerken og strø på ønsket topping.
♥ Nyt!






 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 10.04.2017  //  Kl: 23:56  //  Kategori: Ut på tur  //  Kommentarer: 10






Noen uker starter bedre enn andre og denne mandagen er et prakt eksempel på det. Dagen har vært så fin! Vi har vært ute store deler av dagen, gått to turer, og kost oss masse. Den lengste av turene ble faktisk på over 3 timer. Vi parkerte ved et boligfelt på Ebbestad i Svelvik, gikk innover til Ebbestadvannet og skrådde opp i skogen. Der gikk vi stier på kryss og tvers, og utforsket området. Vi var blant annet innom Ebbestadkollen som er en koselig, liten topp vi aldri har vært på før. Dette er faktisk andre gangen på få dager jeg får oppleve et nytt sted i nærmiljøet. Sånt er gøy og gjør meg så glad!




























Det var overraskende mange stier og muligheter rundt Ebbestadkollen så dette er et område vi helt klart kommer til å utforske mer. Når man går tur så mye som vi gjør så er man alltid på jakt etter nye opplevelser. Man blir lei hvis man skal gå den samme runden hver dag!

Nei nå skal jeg pusse tennene og komme meg i seng. Selv med en god middagslur i stad er jeg trøtt som en strømpe ;) Håper dere alle har hatt en like fin mandag som meg!

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.04.2017  //  Kl: 20:56  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 5





God kveld folkens ♥ Har dere hatt en fin helg så langt? Det har vi, på tross av hvor dårlig formen har vært det siste. I går bestemte jeg meg rett og slett for å ignorere kroppen min. Nok var nok! Jeg trengte å dra med selv ut av dvalen og føle at jeg fikk gjort noe fornuftig. ME er en møkkasykdom, og jeg vet at det ikke hjelper å presse seg fordi man som oftest blir straffet for det, men jeg følte bare at skulle jeg være ødelagt kunne jeg like godt være ødelagt og få gjort noe fornuftig samtidig sant?! Så derfor presset jeg meg selv fra jeg sto opp til jeg la meg ved å gå tur, vaske bilen innvendig og utvendig, vaske hele huset, og handle inn det meste av mat for den neste uken. Jeg kjørte på helt til kvelden kom og jeg hadde nok ikke klart det uten et par runder med smertestillende, men jeg klarte det faktisk med glans. Og vet dere hva? Jeg var i overraskende god form da jeg våknet i dag. Snakk om en fin gave å få!

Jeg kjenner jeg er sliten så jeg har tatt det rolig i dag, men vi har blant annet vært ute på en fin tur ved et naturreservat her i området. Der viste Mr. Jensen meg en båthavn jeg ikke visste at fantes engang, noe som gledet meg stort. Jeg elsker å utforske nye steder, og synes det er ekstra gøy når det dukker opp noe nytt i områder hvor jeg egentlig er veldig godt kjent. Da føles det ekstra spennende og overraskende. Hermine var selvfølgelig også med, det er hun jo alltid, og hun storkoser seg virkelig på tur om dagen. Hun er helt spinnvill, og det er så gøy å se. Hun er nok litt våryr!














Etter turen dro vi hjem å lagde middag, og nå tror jeg det skal bli greit å flate ut på sofaen. Vi er blitt tipset om en dokumentarserie med Lars Monsen der han er på tur med et par andre, så jeg misstenker at det blir noen episoder av den sammen med strikketøyet og alt for mye smågodt. En perfekt rolig lørdag hjemme i sofakroken er ikke å forakte, selv om jeg av en eller annen grunn føler meg ekstremt gammel når jeg skriver dette. Innvendig er jeg ute på byen og fester for harde livet altså. Jeg lover. Æresord.

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »


Gang på gang har du kjørt over hjertet vårt.
Tråkket inn gassen, sagt din bønn, og siktet for å drepe.
Du har lukket øynene og avgjort skjebnen til andre mennesker.
Satt deg selv i førersetet og hevet deg over alle andre.
Du har ødelagt liv! 

Du har kjørt over våre brødre og søstre. Våre foreldre og barn.
Du har etterlatt deg en sti av blod uten å ta hensyn til andre enn deg selv.
Vi hører ropene, vi feller tårene og vi sørger. Det du har gjort er sinnssykt!
Du er en drapsmann. En kaldblodig morder!
Du tror du har makt, men du er bare en feig ekstremist.
Et avskum som gjemmer deg bak din tolkning av religion. 

Dere tror dere skaper splittelse.
Dere ønsker å spre frykt slik at dere får makt, men dere vil aldri oppnå det dere ønsker.
Den største styrken i verden er nemlig ikke hatet og frykten, det er kjærligheten.
Styrken som ligger i samholdet.
Og mens dere sprenger dere selv i luften eller sørger for å bli skutt, stiller vi oss tettere sammen.
Vi lager en ring av kjærlighet.
For deres grusomme handlinger bringer oss andre bare nærmere hverandre.
De hvisker ut landegrensene og gjør oss til ett folk.
Vi står sammen, og dere skal aldri,
ALDRI vinne!




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.04.2017  //  Kl: 11:50  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 9






Jeg har tro på at selv om man har dårlige timer, dager, uker eller måneder så betyr ikke det at man har et dårlig liv. Det gjelder bare å holde ut, se etter de små lysglimtene i hverdagen, og aldri glemme at ting kommer til å bli bedre. For det gjør de jo alltid. Det vil komme bedre dager!

Mange søker etter lykke. De vil være lykkelige hele tiden. Jeg mener at det er å be om å bli ulykkelig og skuffet fordi lykke ikke er noe konstant. Lykken er små øyeblikk av en ekstrem følelse. Det er noe brusende og sprudlende. Det er øyeblikk med enorm perfeksjon. Hadde lykke vært konstant hadde det ikke vært en følelse man søkte etter å oppnå fordi da hadde den vært vanlig. En regel i stedet for unntaket. 

Det er tunge dager hos meg for tiden. Formen er elendig og alt føles håpløst! Jeg skriver ikke det her for å klage, jeg ønsker ikke medlidenhet, men det er rett og slett sånn det er akkurat nå. Jeg mestrer ingen ting, og jeg velger å dele det her på bloggen fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det sånn i perioder. Og det er greit. Det er lov å ikke ha det bra hele tiden! Det viktige er at man aldri slutte å se etter lysglimtene. De små gledene i de små øyeblikkene. For når man har mange nok av dem vil dagene bli lysere, og kanskje, hvis man er heldig, vil man kjenne på den lykken igjen. Jeg gleder meg til bedre dager ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥





Bildene i innlegget er tatt under gårsdagens skogstur. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.04.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 16


Det ligger en tåke der. Den er nesten konstant. Jeg kjenner at tankene er uklare, fokuset nærmest borte. De kaller det hjernetåke. Et symptom på denne helvetes sykdommen. Sykdommen som alle mener noe om, men som ingen egentlig har svar på. Alt jeg ønsker er å fungere. Jeg vil så inderlig, men jeg klarer ikke. 

Jeg ser livene til alle rundt meg gå videre. Jeg ser fremtiden dems bre seg ut i en blanding av utfordring og glede. Det skjer store endringer, de har uendelig med muligheter og valg. De velger veien videre uten å tenke over hvor heldig de er. Jeg tror ikke de skjønner det! De kan jobbe, reise og flytte. Starte en familie, trene som de vil og kose seg meg hobbyer. De tar det hele for gitt...

Det finnes ingen ting igjen for meg lenger. Jeg makter ikke å se fremover. Selv de få mulighetene jeg har klarer jeg ikke å utnytte fordi jeg er så sliten. Jeg har ingen ting igjen å gi, og alt jeg vil er å sove. Sove i hundre år, men det kan jeg ikke.
I morgen er en ny dag.







 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 04.04.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Interiør  //  Kommentarer: 7





På 70-tallet (?) var det veldig populært å bruke fliser og tapet med masse mønster i hus. Man brukte det på kjøkken, bad, vegger og gulv. Kanskje spesielt på badet, gjerne sammen med porselen i grønn eller rosa farge. Jeg kjenner at jeg blir svett bare av å skrive om hvordan det så ut. Jeg husker nemlig at det fortsatt var en del eldre hjem med disse flisene, tapetene og porselenet da vi så på hus for drøye 11 år siden. Det sier litt om hvor lang tid det tok å bli kvitt denne stilen etter at det var populært og trendy! Nå tenker du kanskje at bildene øverst i innlegget er hentet fra denne epoken, og jeg skulle ønske de var det, men dette er faktisk bilder fra nåtiden. Mønsterfliser er nemlig virkelig i vinden igjen og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Lærer vi mennesker aldri?





Jeg kan ikke skjønne at folk finner dette fint eller behagelig å ha rundt seg. Jeg blir seriøst svimmel bare av å se det på bilder! Det gjør det også vanskeligere for meg som leter etter inspirasjon til mitt eget hus fordi det florerer av disse mønsterflisene når jeg søker rundt på nettet. Se på de bildene under her. Får du ikke bare lyst til å lukke øynene å løpe ut av rommet? 





Shit pomfritt! Jeg hadde i alle fall gått i bakken med sånt gulv under meg! 
Jeg tenker med skrekk og gru på de neste 30 årene hvor vi skal jobbe for å bli kvitt disse flisene igjen. Å male mønstrete tapet er jo en ting, det er verken dyrt, tidekrevende eller vanskelig, men å flislegge et bad på nytt krever en smule mer. Nå skal det sies at det finnes mer smakfulle varianter av disse mønsterflisene også, fliser uten skrikende farger, men jeg kan ikke skjønne annet enn at man går fort lei. En ting er ihvertfall sikkert: Vi vet hva vi IKKE skal ha! ;)


Alle bildene i innlegget er fra Pinterest.


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 03.04.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde av Mr. Jensen og meg i 2004. 


I familien er jeg storesøsteren. Den eldste av to stykker og en omsorgsperson. Jeg liker å sørge for at mine nærmeste har det bra! De som ikke kjenner familien min, bare meg, vil nok tro at jeg er den sosiale som tar mest plass i gjengen, men vi er ganske mange sterke personligheter i familien så jeg er ikke så sikker på at jeg er den som tar mest plass, selv om jeg helt klart tar min del av kaken.   

Blant venner er jeg sjeldent. Etter at jeg ble syk er mye av det sosiale med venner blitt borte dessverre. Jeg har ikke energi til å følge opp så mange, jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å fungere, så da blir det sånn. Tidligere var jeg den som reiste rundt å besøkte alle, engasjerte meg og stilte opp, så da jeg ikke orket det lenger mistet jeg mange. Jeg føler at jeg er den som ofte har gitt mest, men sjeldent har fått det samme tilbake. Nå sitter jeg igjen med et lite knippe ekte og solide venner, og det passer meg egentlig perfekt ♥

På kjøkkenet er jeg så lite som mulig. Jeg hater både å lage mat og å spise! Jeg må jo, og mellom Mr.Jensen og meg så er det jeg som er kokken, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe!





På internett er jeg sikkert alt for mye! Men jeg er fortsatt flink til å logge av i perioder og bruker nettet sjeldent i sosiale lag. De som kommer på besøk eller sitter med hode ned i telefonen i bursdager irriterer meg grønn. Er det bare jeg som synes det er frekt og skuffende? Hva skjedde med å være pålogget selve livet og vie tiden til de man faktisk har rundt seg? Jeg fatter det ikke! 

På meldinger er jeg rå på bruk av smiles. Jeg føler at jeg må slenge på et smilefjes for å vise at jeg ikke er sur. Det er blitt en så stor vane at jeg nesten synes det er vanskelig å skrive uten smiles. Spesielt her på bloggen! ;)

På reise er jeg den med kontroll. Jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Det første jeg sjekker etter å ha bestilt en tur er alltid nødnummeret til stedet jeg skal på og mulighetene for ulik hjelp ved behov. Reiser vi i Norge er det legevakt, dyrlege og nærmeste sykehus jeg søker opp. Dyrlegen ringer jeg alltid til også for å finne nærmeste døgnvakt og få bekreftet at de fortsatt er i drift, samt hvilke hjelp de tilbyr. Ja jeg vet at jeg er en kontrollfrik, men heller føre var! ♥



Mallorca.


På shopping er jeg nesten aldri. Det er det ikke så mye rom for økonomisk når man er uføretrygdet. Dessuten er formen ofte så dårlig at det krever for mye av meg å radde rundt på kjøpesentere. Sånn sett er det supert at det er blitt tilgang til det meste via nettbutikker!

På tur er jeg ofte! Jeg elsker å gå turer, spesielt i skog, mark og fjell. Jeg går tur nesten daglig med få unntak, og jeg er ofte den som pusher og holder motivasjonen oppe. Men går jeg i kjelleren, ja da er det greit å holde kjeft. Haha! Jeg liker nemlig dårlig å bli motivert av andre og positivitet motiverer meg faktisk ikke overhode! I`ll kill you!!!





På fest er jeg i hundre. Jeg skravler, danser og koser meg! Men jeg er også den som passer på at alle har det bra, og jeg har et ganske anstrengt forhold til fulle mennesker så jeg mister aldri kontrollen selv. Som tenåring var jeg rå på å holde håret og tørke spyet til andre. Good memories der altså ;)

Hjemme er jeg meg selv. Sammen med Hermine (hunden vår) og Mr. Jensen er jeg hundre prosent ekte. Jeg ler, tuller, koser og slapper av. Jeg gråter, kjefter, blir frustrert og sier unnskyld. Jeg gir kjærlighet, omsorg og varme. Jeg er meg selv på godt og vondt, og jeg blir akseptert akkurat som jeg er! ♥


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet av meg i 2004.

Følg meg gjerne på instagram: HER / På snapchat ved å søke opp brukernavnet: mrsjens1 / Eller på bloggen: HER.

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.04.2017  //  Kl: 23:09  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7





God søndagskveld folkens ♥ 
Det er snart på tide å finne sengen, men jeg må bare innom å skrive til dere før jeg legger meg. Jeg håper at dere har hatt en like fin dag som meg?! Da jeg sto opp i morges var solen fremme på himmelen, så jeg bestemte meg for å ta med meg Hermine ut på lang tur i skogen. Det var så deilig! De av dere som følger meg på snapchat fikk være med på deler av turen, og man kan vel si at storyen min ble i lengste laget i dag. Det virket likevel ikke som om det plaget så mange for de som snappet meg tilbake takket for turen. Sånne snap setter jeg stor pris på! :) Følger du meg ikke allerede kan du gjøre det ved å legge til brukernavnet mrsjens1.





Underveis på turen i dag møtte vi på mye folk så det er tydelig at våren er her. Jeg blir like overrasket hvert år over mengden mennesker som finnes i området fordi på vinterstid ser man nesten ingen. Naturen begynner også å våkne til liv, det var blomster og fuglekvitter over alt, og det ble faktisk så varmt i stad at jeg måtte ta av meg til t-skjorten. Den følelsen var priceless! 









Nå føler jeg meg klar til å ta fatt på en ny uke i morgen, og jeg har bestemt meg for å prøve å kjøre hardt!
Håper dere får en god natt søvn alle sammen.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.04.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 10


Media deler med jevne mellomrom historier om mennesker som er blitt sviktet på det groveste av systemet i landet vårt. Et eksempel er historien som inspirerte til innlegget jeg skrev her. Det kan være historier fra mobbeofre, mennesker med sykdommer eller beboere på sykehjem. Felles for mange av dem er at de er blitt kastet rundt som en ball, forsømt og oversett av alle. Ingen har tatt ansvar for de, sørget for oppfølging og endring. 

Men så skjer det noe. De eller noen de kjenner bestemmer seg for å rope høyt. De deler historien sin, skaper debatt og setter fokus på saken sin. De skaper et engasjement som plutselig forandrer alt. For der de tidligere har måtte stå årevis på venteliste for sykehjemsplass eller en livsviktig operasjon blir det plutselig ledig over natten. De går fra å vente å bli oversett, til å få hjelp umiddelbart. Og det bare fordi de går ut offentlig! De velger å rope høyest og gjør det dermed ubehagelig for de personene i systemet som har sviktet dem. For hvem liker vel at det blir vist for hele verden at man har sviktet? At ting ikke fungerer som det skal og at man har valgt og ikke gjøre noe med det? Så det offentlige slukker brannen. Oppdriver akkurat det personen trenger for å bli fornøyd slik at saken roer seg. Det er jo bra at personene i sakene får umiddelbar hjelp, missforstå meg rett, men hva med alle som ikke roper høyt da? Hva med de som er alene, sårbare og hjelpeløse? Hva med alle de som hver dag ikke får det de har krav på og blir behandlet elendig fordi de ikke har noen som står opp for dem når hele systemet svikter? Hvordan skal vi kunne få sørget for at disse menneskene får den hjelpen de har krav på og behøver?

Dessverre er disse historiene vi hører om i media bare toppen av isfjellet. Jeg tar meg selv i å undres over når det ble sånn at det er mengden likes på facebook som avgjør hvor fort man får hjelp her i landet? Jeg hører nemlig de stumme ropene til alle som ikke har sterke nok stemmer, og jeg kjenner at hjertet mitt blør ♥

Til vi skrives igjen,
Stine ♥



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.04.2017  //  Kl: 10:00  //  Kategori: Håndarbeid  //  Kommentarer: 18

- Annonselenke -




For en uke siden ble det offentlig gjort at jeg skal bli tante igjen. Denne gangen er det min søster som skal ha barn. Jeg har allerede noen fantastiske nieser og nevøer som jeg får æren av å være tante til fordi jeg er gift med Mr.Jensen, men dette er første gangen jeg blir tante til en liten en gjennom min side av familien. Mon tro om dette lille magetrollet kommer til å ha likhetstrekk med meg? Jeg krysser fingrene for det fordi alle de andre tantehjertene mine ligner fryktelig mye på Mr. Jensen, spesielt nevøene mine, så nå vil jeg ha et lite troll som ligner på meg også. Siden jeg ikke ønsker meg egne barn er søsteren sine barn mitt eneste håp. En ting er i alle fall sikkert: Ligner dette magetrollet på Mr. Jensen også så vet jeg hvem jeg skal banke! Haha ;)

Neida, men fra spøk til alvor så er denne babisen mer en velkommen til familien og det kunne ikke vært mer ønsket. Vet dere, det er hele 14 år siden vi hadde en baby i den delen av familien. Da er det på tide! Mamma er jo selvfølgelig helt tullete, hun kunne jo ikke vært mer klar for å bli mormor, og som dere kanskje skjønner fra bildene i dette innlegget så gleder denne tanten seg bare bittelitt også. Jeg er redd jeg kommer til å drukne søsteren min i strikket tøy innen barnet kommer! Ja, ja - Det de ikke vil ha eller bruke kan de jo bare selge! 





Boken over har jeg lånt av svigerinnen min og det er så mye fint i den. Jeg har lyst til å strikke alt! Er du nybegynner innen strikking kan jeg trygt anbefale denne boken fordi her er det noe for en hver smak og ferdighetsnivå. Jeg tror jeg må få bestilt meg mitt eget eksemplar! Du får kjøpt den HER inne på cdon. (annonselenke)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 31.03.2017  //  Kl: 14:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 15





Sånn! Da var det helg igjen, joggebuksen er inntatt og vi har planer om å gjøre absolutt ingen ting de neste par dagene. Ikke det at verken joggebukse eller "å gjøre ingen ting" er noe nytt her i gården, men denne helgen er det planlagt avslapping som står på planen og dermed føles det litt annerledes. Det er så teit! Egentlig skulle vi hatt besøk denne helgen, men jeg måtte avlyse i går siden vi rett og slett ikke har noe å gi om dagen. Jeg er så tom! Det passer ekstra dårlig å være sånn her når vi egentlig skal planlegge oppussing, men hva får man gjort liksom?! Jeg håper at ordentlig ro denne helgen gjør underverker så vi virkelig får satt i gang planleggingen til uken. Det hadde vært supert så kryss gjerne fingrene for oss!

Nå skal jeg svinge meg rundt, ta en rask dusj og komme meg i butikken. Det står taco-fredag etterfulgt at strikking, godis og en eller annen serie/film på tapeten i kveld. Håper dere får en super fredag ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 30.03.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Interiør  //  Kommentarer: 14





For en verden av interiør og stiler det finnes der ute! Hjernen min jobber på høygir om dagen for å prøve å finne ut hvilken stil jeg er ute etter her hjemme og hva jeg liker, men jeg klarer ikke å bestemme meg for de tingene som virkelig må klaffe på første forsøk. Altså de tingene som det er vanskelig å endre på senere, for eksempel flisene til badet. Det er så sykt mye å velge mellom at jeg blir helt overveldet! Mr. Jensen er som menn flest og kunne vel nesten ikke brydd seg mindre om sånne ting, så det å få en helhet i huset blir nok i stor grad min jobb. Han har meninger, for all del, men det interiørblikket og evnen til å se for seg helheten tror jeg veldig mange menn mangler rett og slett. Heldigvis har jeg bevist for han mange ganger tidligere at jeg har en evne til å gjøre valg som er til det bedre, så forhåpentligvis får jeg siste ordet i avgjørelser hvis vi skulle være uenig om noe underveis. Jeg kjenner at jeg gleder meg til at alt blir ferdig, men at jeg gruer meg til selve prosessen. Det er vel derfor vi ikke har begynt allerede! Oppussing betyr KAOS og med helseutfordringene vi har så blir vi nødt til å bruke lang tid på huset. Planen er å pusse opp alt, rund baut, men jeg tror vi starter med badet siden dette er det desidert dyreste og mest utfordrende rommet. Det er dessuten det eneste rommet som jeg tror vi begge gruer oss til å ta så det er like greit å få det overstått! 
Tenk hvis vi bare kunne tatt en lang ferie også komme hjem til ferdig oppusset bad? Æsj, kontrollfriken i meg hadde ikke klart å nyte det uansett - Jeg er jo helt håpløs sånn! ;)

Hvilken nettside er din favoritt når det kommer til interiør?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥





Bildene er hentet fra Pinterest.

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.03.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


For mange år siden hadde jeg store drømmer. Jeg ville se hele verden, etablere meg tidlig og jobbe mot det store drømmehuset. Det var ingenting som var umulig og fremtiden så lys ut. Jeg var forlovet med Mr. Jensen, vi kjøpte egen bolig med en gang vi flyttet hjemmefra og vi hadde planene klare. Vi skulle betale ned lånet på boligen fort samtidig som vi pusset opp og på den måten bruke boligen som en sparebøsse. Vi skulle lære, erfare og deretter oppgradere til noe større. Alt var så tydelig, men så kom sykdom inn i livet vårt og alt endret seg. Oppussingen ble satt på vent, flytting ble utelukket og livet stoppet egentlig helt opp. Det var rett og slett en jævlig tid!

De første årene etter at livet endret seg var spesielt tunge. Det tar tid å akseptere at man blir syk og får begrensninger. Faktisk tror jeg ikke at jeg aksepterte det fullt ut før for ett par år siden. Da innså jeg at livet måtte gå videre og at jeg måtte finne en måte å få det bra på selv om omstendighetene hadde endret seg. Det handler ikke om å gi opp eller å godta at man syk, men å akseptere situasjonen man er i og at det er sånn ting er akkurat nå. Det er det man må forholde seg til. Da jeg endelig klarte å akseptere begynte jeg også til en viss grad å føle meg levende igjen. Fatte nytt mot og sette nye mål. Kanskje mindre hårete mål enn tidligere, men like fullt mål.

I det siste har tanken på fremtiden, oppussing og bolig fått nytt fokus igjen. Vi må ta noen valg. Skal vi bli boende er det på tide at vår lille hule blir pusset opp i den stilen vi vil ha. Skulle vi der i mot velge å flytte er det et nytt og ukjent kapittel som ligger foran oss. Jeg tror vi endelig har tatt et valg og bestemt oss for det første. At vi blir boende her selv om dette egentlig bare skulle være vårt aller første hjem. Det å leve handler mye om å være i stand til å tilpasse seg. Jeg tror at hvis man har for høye krav og forventninger, og er låst i tankemønsteret sitt, så vil man oppleve å bli skuffet. Ofte! Livet blir sjeldent akkurat som planlagt, og man får utfordringer kastet mot seg hele tiden. Noen ganger må man senke kravene og ta vanskelige valg. Det er de situasjonene som enten make you or brake you. Hadde jeg ikke blitt uføretrygdet og fått de økonomiske begrensningene som det fører med seg hadde valget vært annerledes, men jeg kan bare gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått tildelt. Nei vel så er ikke livet blitt som planlagt og vi må vinke farvel til drømmen om det store huset, men vet dere hva? Jeg legger meg stort sett hver kveld med et smil om munnen fordi jeg er så heldig å være omringet av fantastiske ting som ikke kan kjøpes for penger. På slutten av dagen er det bare de tingene og personene som egentlig betyr noe. Jeg har kanskje ikke de store materielle tingene, men jeg har det bra! ♥  Kan du si det samme?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥



Foto: Mr. Jensen.
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.03.2017  //  Kl: 15:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6





Hei solstråler.
Jeg håper dere skinner litt ekstra i dag fordi utenfor vinduet her er det sur vind og grått vær. Det gjør egentlig ingen ting for både Hermine, Mr.Jensen og jeg er rimelig slitne etter gårsdagen, og av en eller annen grunn får jeg mindre dårlig samvittighet av å ikke gjøre noe hvis været er grått. I går var vi på besøk hos noen venner av oss som nylig har fått et nytt tilskudd til familien. For en rolig og fin baby. Hun var så søt! Storesøsteren var så stolt og like herlig som alltid. Vi hadde en kjempe fin dag med lek, kos og skravling. Det er morsomt å finne fram barnet i seg, sette seg ned på gulvet og leke med en 3 åring. Barnelatter er helt fantastisk, og fantasien til småtroll imponerer meg virkelig. Tenk å kunne være så tilstede, kreativ og fantasifull! Dagen og kvelden fløy av sted, selv om jeg ville at den aldri skulle ende. Det var så koselig! Vi var hjemme sent i natt og kom oss enda senere i seng. Jeg håper virkelig at det ikke blir lenge til neste gang! ♥



På vei til firkløveret i går stoppet vi innom Haugfossen og tok noen bilder. Det var jo så nydelig vær! Anbefaler dere å stoppe innom her og gå langs fossen hvis du er i området.










Senere i dag skal jeg krabbe under pleddet å kose meg med strikketøyet foran en serie, men før den tid må jeg få gitt Hermine en god tur og handlet inn litt mat. Vi har spist elendig denne uken, hoppet over masse måltider og drukket alt for mye brus. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å spise sunt og regelmessig? Det hadde sikkert vært lettere hvis jeg var glad i å spise mat eller å lage mat, men jeg liker egentlig ingen av delene. Hodet mitt sier at mat er noe man spiser bare for å overleve. Nå ja, det er et tema vi kan skrives om en annen gang ;)

Håper dere har hatt en strålende dag så lang!

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.03.2017  //  Kl: 18:46  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 12


Det er ikke ordene deres som gjør mest vondt. Heller ikke slagene. Etter en stund lærer man seg å stenge de tingene ute fordi man må det for å overleve, men ydmykelsen er det vanskelig å se forbi. Den følelsen av å vite at lærere, medelever og venner ser det som skjer uten å gripe inn. Det er det som er det mest ødeleggende! Det at ingen hjelper deg, ingen sier noe og ingen står opp for deg. Du er alene selv når det står hundre mennesker i det samme rommet som deg. Det er tyngre en klumpen i magen og den konstante frykten. Hvorfor er alle så feige? Hvorfor sier ingen noe? Gjør noe? Hjelper deg? 

Det er som å rope i motvind. Du blir kalt de styggeste ting, truet, spyttet på og slått men det er ingen som sier stopp. Det føles som om de beskytter mobberne. Bortforklarer hendelsene med en dårlig barndom og utfordringer hjemme. Med et dårlig miljø og at vi må vise forståelse. Det blir helt feil! For mens du indirekte sitter der å forsvarer og bortforklarer handlingene til mobberne sitter det et menneske i den andre enden som føler seg helt alene. Som ikke har gjort noe galt, men som likevel må sloss for livet. Som hver eneste dag dør litt mer.

Det er mobbeofferet som må være inne i friminuttet, gjemme seg og bytte skole. Det er offeret som må leve med klumpen i magen og konstant høy puls. Hvorfor er det sånn? Mobberne må tas hardt med en gang fordi det de gjør ødelegger liv. Ikke bare der og da, men for alltid! Lærere har dessverre sjeldent respekt lenger. Det virker ofte som alle distanser er redd for å gripe inn. Så hvordan skal et barn kunne forsvare seg når selv ikke de voksne ikke tørr å gjøre noe?

Jeg mener man burde ta mobberne ut av skolen, gi de hjemmeundervisning og holde de unna andre elever hvis de ikke klarer å oppføre seg. Samfunnet trenger den beskyttelsen! Gi de pålagte timer med psykolog og andre behandlere så de kan få hjelp til å forstå det de driver med. De utfører faktisk sjeledrap og ødelegger mennesker for alltid! Det må dessuten være langt billigere for samfunnet å ta tak i det på denne måten enn å behandle skadene de påfører ofrene sin?! 

Jeg HATER mobbing! Jeg hater foreldre som hardnakket påstår at deres barn aldri gjør noe galt! Jeg hater samfunnet som lar dette skje dag ut og dag inn mens nydelige sjeler sakte men sikker dør, og jeg hater voksne som er for redd til å gripe inn! Det er på tide at vi tar av oss silkehanskene og finner en løsning på problemet. Det her er absolutt ikke greit!!



Dette innlegget er inspirert av denne saken HER, og av at jeg selv både har hørt og sett hvor ødeleggende mobbing er for livene til mennesker som betyr mye for meg. Del gjerne! ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.03.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 12





Hei mandag, ny uke og nye muligheter - Du kunne ikke kommet fort nok!
De siste ukene har mildt sagt vært skikkelig tunge så jeg er i overkant klar for en ny start. Jeg mener ikke å klage for siden torsdag har formen vært bedre og helgen har vært skikkelig fin. Den har bestått av sol, flotte naturopplevelser, bursdag med familien og et nytt minne for livet. Jeg kunne i grunn ikke bedt om så mye mer ♥ 

Jeg må være ærlig med dere å fortelle at jeg synes det her med å blogge er blitt vanskelig den siste tiden. Det er derfor det ikke er kommet så mange oppdateringer fra meg på en stund. Det er mange ting jeg ønsker å skrive om å dele, men siden livet består av så mange andre mennesker er det vanskelig å skrive de tingene jeg har på hjertet uten å blande inn noen andre i det jeg skriver. Jeg ønsker nemlig å skrive om opplevelser, følelser, ting som er ekte og ting som betyr noe for meg fremfor å skrive om det overfladiske og skjule meg bak en fasade. Jeg skjønner hvorfor mange bloggere velger å skrive om det helt overfladiske fordi det krever mye mindre og gir mindre fallhøyde. Det er jo tross alt begrenset hvor feil du kan tråkke hvis du skriver om mascara. Jeg mener ikke at det er noe galt i å skrive på den måten, jeg tror vi trenger steder hvor vi kan drømme oss bort i mote, glitter og glam fordi vi har godt av en motpol til all elendighet i verden, men jeg personlig kommer aldri til å kunne skrive på den måten. Jeg er allerede blitt 30 år og prøvde mitt første sett med løsvipper noen sinne i går liksom. Det sier vel litt om at jeg er tidenes fashionista som virkelig henger med på den fronten! ;)

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg føler jeg må forklare meg. Kanskje jeg føler at jeg skylder dere som leser bloggen min det? Jeg setter så enormt stor pris på dere og alle tilbakemeldingene dere har gitt meg siden jeg begynte å blogge i slutten av januar. Det har vært veldig givende og lærerik! Jeg kommer til å fortsette å skrive fordi jeg elsker det og jeg kommer til å fortsett å dele ting med dere i fremtiden, men jeg er nødt til å bli flinkere til å stole på min egen dømmekraft i forhold til hva jeg vil dele. Jeg merket at jeg begynte å begrense hvilke emner jeg skrev om og hvilke meninger jeg ytret, og det er ikke sånn jeg har lyst til å være. Vi får se hvordan det blir i fremtiden og om jeg klarer å bryte mine egne barrierer i forhold til offentligheten.  

Til vi skives igjen, 
Stine ♥












Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 18.03.2017  //  Kl: 06:43  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 15


Noen dager lurer man på hvordan ting kunne ha vært hvis de ikke hadde blitt sånn som de ble. Så innser man at ting ikke kunne ha vært annerledes, men man klarer fortsatt ikke å legge bort tanken på hvordan det kunne ha vært så man blir fanget i en evig rund dans med ordene hva hvis. I dag er en sånn dag.



Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.03.2017  //  Kl: 18:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 7


Du døde i dag.
Jeg sto der rakrygget å så lyset slukke i øynene dine. Jeg visste at livet ditt snart var forbi.
Det var ingen varme igjen i blikket ditt, ingen vilje i bevegelsene.
Jeg så avmakten, jeg følte tomheten og jeg kjente stillheten, men jeg felte ikke en tåre.

Du ble borte for meg.
Sammen med deg forsvant tryggheten og varmen. Jeg kjente det med en gang du slapp taket.
Du var alltid den kjærlige, sterke og støttende. Den sjarmerende og morsomme. Den aller beste.
Du holdt hånden min ved alle store opplevelser i livet mitt. Gav meg styrke.
Jeg var aldri redd fordi du ville ikke latt meg falle.
Aldri. Uansett. 

I dag var det min tur.
Jeg holdt hånden din og gav deg min styrke. Jeg sto rakrygget uten å felle en tåre.
Det var ikke fordi jeg var kald, ikke fordi jeg ikke var knust, men fordi du fortjente det.
Du fortjente den tryggheten. Den styrken. 

For første gang var det du som slapp taket. Det rev meg virkelig i to.
Du tok med deg fortiden og nåtiden. Du fjernet noe fra fremtiden.
En del av meg døde med deg, men jeg sto der fortsatt rakrygget.
Jeg holdt deg bare hardere i hånden så du visste at det for alltid var oss to.





 

Kommentér innlegget »


Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits