hits
  • Skrevet: 17.01.2018  //  Kl: 10:30  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 10



Jeg klarer fortsatt ikke å forstå meg på kroppen min. Etter at den ble syk er vi ikke akkurat bestevenner. Den lever sitt eget liv og jeg prøver å ikke irritere den så godt jeg bare klarer, men samtidig så vil jeg leve å oppleve de samme tingene som andre mennesker gjør. Jeg vil smile, le og ha det gøy! Og jeg prøver, jeg gjør virkelig det, men det er bare det at smile mitt ofte er falskt fordi under overflaten kjemper jeg en kamp mot hode og kroppen min. En kamp jeg tror veldig få klarer å se eller forstå. Kanskje fordi jeg helst ikke vil vise det for omverden? Jeg tror det er viktig at man setter ord på ting. At man er åpen og ærlig. Det er først da man fjerner tabuer og skaper forståelse. Jeg vil derfor prøve å forklare. Fortelle litt. 





Jeg har alltid vært et sosialt menneske. Da jeg var yngre, altså før jeg ble syk, var jeg hun jenta som fikk seg nye venner bare vi stoppet på en rasteplass. Jeg pratet med alt og alle, og jeg elsket folk! Å reise var en lidenskap. Å oppleve verden, gjerne sammen med masse venner og familie, var det beste jeg visste!

Så kom sykdommen. Gradevis tok den over livet mitt. Og da utmattelsen, som senere ble diagnosert som ME, brakte med seg IBS og plagene det innebærer, ble livet mitt snudd opp ned. Jeg gikk fra å elske det sosiale, omringe meg med masse folk, og alltid være på farten, til å ville grave med ned, gjemme meg bort og unngå alt av folk. Jeg orket ingen ting og gråt hele tiden. I perioder var jeg lenket til toalettet, og ville verken dra ut eller ha besøk av folk. Jeg orket ikke å forklare hvordan jeg hadde det, og jeg hadde ikke energi eller samvittighet til å si nei til ting. Jeg klarte ikke å sette grenser og det resulterte i at jeg både ble super frustrert og deprimert. Jeg liker ikke å bruke ordet deprimert fordi jeg ikke vet om jeg har rett på det ordet når jeg aldri snakket med legen om det  og dermed ikke fikk en deprimert diagnose, men når du er så ute av det at det ikke lenger bryr deg om du våkner opp nesten morgen eller ikke, så tenker jeg at deprimert er det rette ordet. Uansett så er hvert fall poenget det at jeg følte at jeg forsvant. Den positive jenta jeg en gang var ble helt borte, og jeg mistet hele min identitet til sykdommen. 

Så gikk tiden, og heldigvis er jeg gift med verdens beste, mest tålmodige og forståelsesfulle mann. Han kjenner meg nesten bedre enn jeg kjenner meg selv, og han har også erfaringer som har gjort han i stand til å forstå meg bedre enn noen andre kan. Sammen har vi kjempet for å få en hverdag til å fungere, og etter år med prøving og feiling har vi funnet vår måte å få ting til å gå på. Det er fortsatt beintøft og vanskelig å leve på veldig mange måter fordi jeg er fortsatt syk og har ME og IBS, men man vender seg gradvis til  å være dårlig og til det å ha vondt hver eneste dag. Det som har vært avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra til tross av at jeg er syk, er at jeg sluttet å se meg tilbake. Jeg sluttet å ønske at jeg ble den jeg en gang var. Den super sosiale jenta som alltid var på farten og som reiste til utlandet hvert eneste år, er borte. Hun kommer ikke tilbake, og ved å dvele ved henne kom jeg meg ikke videre. Jeg gravde meg bare mer ned i en umulig drøm. Jeg rettet derfor blikket fremover, takket den jenta for tiden vi tross alt hadde fått sammen, og begynte å sette meg nye mål for fremtiden. Mål om ting som ville vært den største selvfølge da jeg var frisk, men som nå er en kamp. 

Som jeg skrev innledningsvis er jeg fortsatt ikke venn med kroppen min. Jeg har fått et problem med å spise mat hvis jeg er andre steder enn hjemme fordi jeg er redd for å bli dårlig, og jeg trives ikke veldig i sosiale settinger. Det krever så mye av meg at det nesten ikke er verdt det lenger. Det er derfor man ofte ser meg gående rundt i rom når det er mye folk. Jeg sitter sjeldent stille på samme sted lenge av gangen, og jeg klarer aldri å slappe av. Dessuten gjør kroppen og magen mindre vondt når jeg går. Høytider og feiringer som en gang var noe jeg gledet meg stort til, er noe jeg gruer meg til nå. Hver eneste gang. I lang, lang tid. Og det er først etterpå, når Mr.Jensen og jeg er på vei hjem, at jeg kan juble over at jeg har klart det. Vi gir hverandre ofte en fist-bump i bilen for vel-gjennomført. Det er også først på vei hjem jeg kan glede meg over kvelden, og jeg kjenner kanskje aller mest på en enorm lettelse de gangene det har gått bra. Sånn sett er jeg jo heldig fordi sykdommen har gjort at jeg får mestringsfølelse av alt og ingenting. Bare å klare en tur i butikken eller å møte opp til en avtalt legetime får det til å boble i mestringsfølelsen. Det er merkelig hvordan alt endrer seg når man blir syk! 

Selv om jeg velger å dele litt av min historie på bloggen så ønsker jeg ikke medlidenhet eller at folk skal synes synd på meg. Jeg er så mye mer enn sykdommen min! Jeg har også veldig mange fine ting i livet mitt, og jeg er heldig på så mange måter! Samtidig tror jeg det er viktig at noen tørr å sette ord på ting og dele de vanskelige sidene av livet også. Spesielt i vår tid hvor sosiale medier gir et veldig ensformig og positivt bilde av folk. Positivitet er bra det altså, for all del, men livet er ikke bare en dans på roser og det er skremmende mange som føler på at de ikke passer inn fordi det fremstår som om at alle andre har det så bra, mens de selv sliter. Jeg vil derfor vise virkeligheten, og bidra til et mer ekte bilde. Livet er ikke bare svart eller hvitt, det er også blått, rødt, gult og rosa. Det er lov å ha det bra, men det er også lov og ikke ha det! ♥


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.01.2018  //  Kl: 10:30  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 1



Hei og hopp fine folk ♥
Tenk at det er tirsdag allerede? Vi reiste bort på lørdag, og kom ikke hjem før sent i går kveld, så hode mitt prøver å overbevise meg om at det er mandag i dag selv om jeg vet at det ikke stemmer. Det er egentlig alltid sånn hvis vi er borte lenge eller på andre dager enn fra fredag til søndag!









Helgen var super fin, og det har gått ganske i ett fra lørdagen av. Vi har vært sammen med familie, feiret dobbel bursdag, vært hos veterinæren med Hermine for årlig helsesjekk og vaksine, samt vært på harry-tur til Sverige. Da vi kom hjem i går kveld var det dessuten kommet en god del snø så vi måtte måke innkjørselen før vi kunne parkere å tømme bilen. Kanskje ikke det man har mest lyst til etter en lang dag på farten, men det måtte bare gjøres og det gav oss i det minste en treningsøkt og et flash-back til bryllupsnatten vår for snart 9 år siden. Da vi giftet oss snødde det nemlig så mye at flere av gjestene kjørte seg fast på vei fra kirken til lokalet etter vielsen, og vi sto med snø til lårene da vi kom hjem på natten. Heldigvis hadde vi en god kamerat med oss, så bryllupsnatten besto av oss to nygifte, en Bergenser og tre snømåker. Romantisk og sexy ikke sant? Haha! Sannheten er at jeg faktisk ikke ville byttet bort snøkaoset fra den dagen mot noe i hele verden, for det er med på å gjøre minnene fra den dagen ekstra spesielle ♥


DIGITAL CAMERA
Bilde fra arkivet: Utenfor kirken etter vielsen på bryllupsdagen vår, 07/02-09.


Nå ser det ut som at jeg snart må ut å måke igjen. Jeg hørte rykter om at det skulle komme en halv meter med snø i løpet av 24 timer, og det ser ut som metrologene har hatt rett for en gangs skyld! Det plager ikke meg, jeg elsker snø, men jeg vurderer å flytte julaften til februar neste år slik at vi er garantert en ordentlig hvit jul! Det gjelder å være løsningsorientert vet dere ;)

Håper dere får en super tirsdag i snøværet! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥


For mer hyppige oppdateringer følg meg gjerne på snapchat. Brukernavnet mitt er mrsjens1 både der og på instagram.

 

Kommentér innlegget »



Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Er det noe jeg ikke er glad i så er det å lage mat. Når jeg i tillegg er sliten føles det alltid som helt krise å skulle bruke energi på kjøkkenet! Det resulterer alt for ofte i at jeg dropper å spise. Ikke så lurt kanskje, så derfor er jeg hele tiden på jakt etter sunne og gode oppskrifter som kan fungere greit de dagene jeg er skikkelig i kjelleren. Her kommer et tips til dere som trenger noe rask og sunt en dag, men som ikke gidder å bruke mye tid på kjøkkenet.


En pose ferdig wok grønnsaker. Du finner det i frysedisken, og vi valgte en klassisk wok som innholdt 500 gram.

400 gram kjøtt. Man kan bruke svin, biff eller kylling. Vi brukte svin denne gangen.

En pose ferdig woksaus eller hjemmelaget smakstilsetning. Vi lagde en form for woksaus selv ved å blande litt østersaus, soyasaus, sweet chilli saus og pepper. Østersausen er ganske salt, så derfor brukte vi ikke ekstra salt.


Fremgangsmåte:

1. Krydre kjøttet med salt og pepper, og stek det på sterk varme. Legg det til side når det er ferdig. 

2. Stek grønnsakene i litt olje på høy varme til de han den konsistensen du ønsker. 

3. Ha kjøttet tilbake i pannen sammen med grønnsakene, og tilsett woksausen.(Lager du woksaus selv er det lurt å gjøre den klar på forhånd)

4. Nyt! 

Retten kan selvfølgelig nytes med f.eks ris eller pasta ved siden, men jeg får i meg nok karbohydrater ellers og synes det er like godt uten :)



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.01.2018  //  Kl: 10:30  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 5



Det spredde seg som ild i tørt gress.
Det ble så mange mennesker at man mistet oversikten.
Og alle sa dem de samme små ordene; Me too.

Det kom som et knyttneveslag i magen.
Nok et overtramp.
Mange druknet i mengden.
I stedet for støtte ble man stilt ovenfor kritiske øyne.
Man ble diskutert, vurdert og kritisert.
Det ble sådd tvil.
For det du hadde gått igjennom, var tross alt mindre enn det hun andre hadde gått igjennom, og derfor ble du stemplet som sytete. Dramatisk. Overdreven. Falsk. 

Litt grafsing må man da regne med? 
Å bli tatt på rompa er vel innenfor?
Han mente ikke noe med det.
Det er jo lov å flørte?
Selv ledere har jo behov?
Unnskyldningene ble mange.

I skyggen sto du igjen alene.
Du så han tre ned fra sitt verv.
Men det endret ingen ting, han kunne bare gå videre, mens du sto igjen foran blikkene av tvil.
Fortsatt berørt, bare enda mer såret.
Vurdert. Kritisert. Dømt. Ja, klandret.

Hvem hadde trodd at vi medmennesker skulle så slik tvil om ofrene...


Kommentér innlegget »






For noen dager siden fikk jeg en ny telefon i posten. Min første og eneste Iphone noensinne. Jeg har hardnakket holdt meg til Samsung i mange år nå, og tenkt at jeg aldri kommer til å bytte. Jeg har alltid vært fornøyd med oppsettet til android telefonene, og kanskje spesielt kameraet til Samsung. Jeg var derfor utrolig spent på om jeg kom til å like Iphonen. Heldigvis fikk jeg innfallet om å prøve noe nytt for fy søren som jeg elsker den nye telefonen min. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har byttet før! 



 

Opp gjennom årene har det vært ulike funksjoner ved telefonene mine som jeg har tenkt at burde vært litt annerledes. Små ting jeg har savnet eller gjerne skulle ha endret på. Disse tingene finnes allerede på Iphonen. Who knew? I tillegg har jeg endelig kunne bestille meg et deksel fra idealofsweden, noe jeg har hatt lyst til i en hel liten evighet. For meg handler det egentlig ikke om merket på produktene jeg kjøper, men mer om funksjon, kvalitet og følelsen av det. I just love this! 

Har dere forresten tips til apper som er et "must have" blir jeg glad for tips i kommentarfeltet ♥





 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.01.2018  //  Kl: 15:35  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6






Hei fredag, nærmer det seg virkelig slutten på nok en uke? I går gikk vi en deilig tur og jeg fikk endelig tatt noen bildet ute i det nydelige vinterlandskapet som har dukket opp den siste tiden. Jeg skal innrømme at jeg heller ville hatt all denne snøen til jul, men samtidig så er det jo noe helt magisk med snøen uavhengig av når den kommer. Verden blir liksom så kald, lys og vakker! Jeg har alltid vært glad i denne årstiden. Kanskje det er fordi jeg selv er et desember barn? Men når sant skal sies elsker jeg egentlig de andre tre årstidene også, og jeg synes det er så flott at vi har et så klart skille mellom hver av dem. At værforholdene i Norge virkelig viser oss hvilken tid på året det er. Det gjør de mer spesielle!















I dag er planen å pakke kofferten og lade opp til morgendagen. Vi skal reise bort de neste dagene, og det gleder jeg meg veldig til! Egentlig skulle vi få listet ferdig det siste vi har igjen her hjemme, både i går og i dag, men vi er begge så slitne at vi ikke har fått gjort noen verdens ting. Ja, ja, det er jo ikke akkurat som at det går noe sted. Det kommer nok nye muligheter til uken!

Håper dere får en super helg alle sammen. Husk at man aldri vet hva morgendagen vil bringe, så bruk helgen godt sammen med noen dere er glad i ♥

Til vi skrives igjen,
Stine♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.01.2018  //  Kl: 18:44  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 10



Flere ganger har jeg hørt folk si at vi ikke trenger lillefingeren vår. At den er helt unyttig og at evolusjonen med tiden vil fjerne den slik at vi mennesker blir født uten. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid engasjerer meg så mye i folk sine påståelige teorier om ting jeg ikke har forutsetninger til å vite noe om, men her om dagen gjorde Mr. Jensen meg klar over at jeg faktisk bruker lillefingeren min ofte. Mange ganger daglig. Bare se!





Hvis folk med "lillefinger-teorien" baserer teorien sin på at evolusjonen tilpasser oss mennesker etter behovene vi har, så tror jeg at jeg nettopp stakk hull på teorien dems. Kanskje de menneskene som har disse tanken rett og slett ikke henger med i teknologien og er for gammeldagse til å se nyttet til den minste fingeren vår? Jeg tenker nemlig at hvis evolusjonen endrer kroppen etter behovet burde lillefingrene snart bli større. Telefonene blir jo stadig det! ;)





Har du tenkt over om du bruker lillefingeren din noen gang?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 11.01.2018  //  Kl: 07:58  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 3






God torsdag, og hei på dere fine folk! I går var jeg hjemme i gamle trakter på Skedsmokorset, og dagen gikk så fort at jeg glemte både tid å og sted. Jeg tror ikke at jeg var hjemme før klokken nærmet seg tolv i går kveld. Jeg hadde tenkt meg innom flere steder for å knipse litt bilder av det nydelige, snødekte landskapet som glitret under solen i går, men det ble det rett og slett ikke tid til. Litt synd siden jeg fortsatt ikke har fått testen kameraet på den nye telefonen min skikkelig. Men sånn er det noen ganger - dagen bare fløy! Jeg var innom Comfort butikken til familien min i Lørenskog, besøkte ei venninne og hennes familie på Frogner, besøkte en annen venninne ved Holter, og tente lys på gravene til noen jeg savner. I tillegg satt jeg 3 timer i bil, så jeg får si meg fornøyd med det. Det føltes litt som om dagen var over før den egentlig hadde begynt. Jeg skulle ønske at den kunne vart fortsatt, jeg koste meg jo sånn, og jeg kjenner veldig på at det ikke må bli så lenge til neste gang jeg reiser tilbake igjen. Jeg savner folkene allerede! 





Bilder fra arkivet, fra et tidligere besøk i Skedsmo.


I dag er formen redusert, en lang dag på farten tar på og jeg har vært dårlig i hele natt. Samtidig så ønsker jeg ikke å klage fordi det er så verdt det - det er jo sånne dager som i går man lever for! Jeg gleder meg til neste gang ♥
 

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 10.01.2018  //  Kl: 10:30  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7




Lysløypa i Tæruddalen. 


Nå når dere leser dette sitter jeg nok allerede i bilen med nesa vendt mot Skedsmokorset. Det er skikkelig rart å tenke på! Jeg har ikke vært nedover siden mamma flyttet der i fra i sommer, med unntak av en bursdagsfeiring på Lørenskog i desember, og jeg gleder meg veldig til å være i disse kjente omgivelsene igjen. Det var der jeg bodde fra jeg var 10 år til jeg ble 19 år, og det er der mange av de beste minnene fra barndommen har funnet sted. Hverdagen med mamma og lillesøss i rekkehuset på Skedsmokorset, skiturer i Nordåsen med pappa, morfar som sto på trappen vår til alle døgnets tider, og mormor som alltid satt med pastillesken i hånden og fortalte historier fra krigen. Jeg har utallige minner fra barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Fra korps og dansetrening. Jeg husker latter, sorger, krangler, rampestreker og tull. Men mest av alt husker jeg kjærlighet. Kjærlighet fra så mange mennesker som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Noen har jeg fortsatt med meg på veien, mens andre har falt fra underveis. Noen har valgt sine egne veier, mens andre står meg enda nærmere. Jeg sitter igjen med en god følelse når jeg tenker tilbake på barndommen og tenårene, for på tross av mange minner jeg kanskje burde vært foruten, har jeg også vært utrolig heldig. Jeg gleder meg til å kjenne litt ekstra på gleden, minnene og savnet i dag ♥

Håper dere får en fantastisk dag! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 09.01.2018  //  Kl: 22:01  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 14



Det er så sykt irriterende når du vil skrive om noe som virkelig sliter deg ut, men så kan du ikke av ulike grunner. Av årsaker jeg heller ikke kan skrive om, må jeg prøve å bevare roen. Men jeg er så sint og skuffet om dagen at det koker. Den/de det gjelder burde være glad for at jeg fortsatt klarer å sitte på hendene mine og bite meg i tungen. Det er på sånne dager man skulle ønske man fortsatt var et barn, og ikke trengte å oppføre seg som en voksen. La oss håpe at dette irritasjonsmomentet snart er ute av livet mitt, og at jeg kan fokusere på andre ting i stedet! 



Bilde fra arkivet fra den gangen jeg var ung, og ikke klarte å sitte på hendene mine ;)


Det tunge med at ting påvirker meg er at jeg blir enda mer sliten. Hjernetåken er så tung, og det er vanskelig å fokusere. Å få gjort noe særlig her hjemme kan jeg bare glemme. Ting skjer i snilefart fordi jeg er rimelig tom fra før av om dagen! Heldigvis er det mye positivt som skjer i tiden fremover, sammen med mennesker som gjør meg glad. Jeg får sove så mye jeg kan, og hente positiv energi fra de jeg kan. Ting skjer, ting tar tid, og jeg får prøve å akseptere at jeg tross alt er syk og ikke får gjort ting i det tempo jeg selv ønsker bestandig. Jeg har jo klart å holde et umenneskelig tempo det siste halvåret så det får jeg si meg fornøyd med! I`m only human.


Håper dere har hatt en litt bedre start på uken enn meg alle sammen! 


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.01.2018  //  Kl: 11:10  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 12



Jeg mener ikke å frike dere helt ut, men er dere klar over at den første uken i 2018 allerede er over? Det vil si at det bare er 51 uker igjen til jul! Var det ikke nyttårsaften for bare et blunk siden? Hvis resten av året går like fort kommer jeg ikke til å rekke noen verdens ting! 

Den siste uken har jeg sett at det har florert av nyttårsforsetter på nettet. Hvert eneste år skal tusenvis av mennesker endre vaner fra nyttår av, blir sprekere, sunnere og bedre. Jeg er sikker på at treningsstudioene mangedobler inntekten sin i januar! Å gjøre endringer for helsen sin er flott det, virkelig, men jeg har aldri skjønt hvorfor så mange av oss tror at vi skal klare det vi ikke klarte i desember, nå når det blir januar. Ingen ting har jo endret seg på den tiden, og viljestyrken vår har ikke blitt bedre av all frottsingen den siste måneden. Snarere tvert i mot! Alt inntak av fet mat og sukker i desember gjør det desto hardere å kutte alt det usunne tvert i januar fordi kroppen er blitt "avhengig", og vil hige det desto mer. Hvis viljestyrken og hodet ditt ikke er på plass da så vil det jo gå som det gjør med veldig mange: Man detter av lasset i slutten av januar, hvis man i det hele tatt holdt ut så lenge. Man skuffer seg selv og faller tilbake til de dårlige vanene. Det morsomme er jo at vi aldri lærer, så vi fritar oss selv de neste 11 månedene (vi var jo tross alt flinke i januar og fortjener en belønning!) også prøver vi igjen neste år! Vi mennesker altså, jeg elsker oss! ;)



Det var en gang... ;)


Selv har jeg ingen nyttårsforsetter, men jeg har faktisk et mål for 2018. Vanligvis er jeg vant til å gå turer hver eneste dag, gjerne flere ganger om dagen, men det siste halvåret av 2017 ble dette bort-prioritert inn i mellom på grunn av oppussingen av huset. Det krevde rett og slett så mye av meg at jeg ikke hadde sjanse til å være like aktiv som det jeg pleier. Vi har jo hund, og hun fikk selvfølgelig alle de turene hun trengte og sikkert mer til, men det var flere ganger vi måtte løse dette på andre måter. F.eks ved at Mr. Jensen gikk tur med henne alene eller at vi lånte henne bort. Det fungerte greit det for en periode, men jeg merker på både kroppen og hodet at jeg trenger mine daglige turer ute. Det er egentlig helt utrolig hvor mye det har å si for meg! Så målet mitt i år er at jeg skal ut å gå minimum 30 minutter hver dag. Dette bør ikke by på noen utfordringer, for selv om det gjenstår noen små ting på huset er vi over det verste. Det er ingen ting som ikke kan vente når jeg skal ut å gå. Å orker jeg ikke annet enn gåturen(e) en dag, får det være bra nok. Det er nemlig dem som gjør meg mest godt, og derfor dem som må prioriteres! Den første uken av året er, som sagt, allerede over og jeg kan se tilbake på 11 turer denne uken. De har vart i alt i fra 15 minutter til 2 timer. Og selv om noen av dagene har vært ganske tunge i år og jeg føler meg enormt sliten i skrivende stund, kjenner jeg på en stor glede over at jeg har fått turene mine tilbake. Jeg gleder meg til mange, mange, mange flere i tiden fremover! 











Det er jo ikke rart at jeg elsker det her ??! ↑↑↑


Har du noen mål, ønsker eller drømmer for 2018?


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.01.2018  //  Kl: 10:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 8



Her en dag leste jeg om ei tenåringsjente som synes det var så vanskelig å bli voksen. At ting endret seg så fort, og at de menneskene man en gang hadde et nært forhold til, plutselig ble mer og mer fraværende. Det fikk meg å tenke på min egen tenåringstid. Hvordan det føltes å gå fra å være barn til å bli voksen. De som kjenner historien min og meg godt, har ofte sagt at jeg er født voksen, men jeg føler det ikke sånn selv. Jeg føler meg nesten mindre voksen nå som 31-åring enn jeg gjorde da jeg var 14 år. Det er kanskje naturlig, man tror jo at man kan alt når man er tenåring, men like vel. Mye av årsaken til at jeg føler det sånn er nok fordi jeg har tatt valg som er "unormale", sånn som valget om å ikke få barn. Det føles på en måte ut som om jeg har stoppet opp i begynnelsen av 20-årene, da hadde jeg allerede hus og var gift, mens resten av verden har gått videre i rekordfart. Opplevelsen av at andre blir voksne og går videre, mens man selv føler at man ikke gjør det, inspirerte meg til å skrive teksten under.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Livet ditt hadde gått videre. 
Det var ikke det at jeg ikke var glad på dine vegne der du sto med ny kjæreste, hus og en liten baby på armen. Jeg unnet deg det, virkelig, men det gjorde meg like vel trist. Det gav meg en følelse av tomhet. Fordi du hadde gått videre uten meg, og fått en helt ny hverdag. Du hadde endret deg, mens jeg fortsatt følte meg som den samme. 


Jeg sto på det samme stedet som jeg alltid hadde gjort, og husket alle glimtene fra fortiden. Jeg lengtet tilbake til de lange, søvnløse nettene våre. Netter hvor vi fjollet og lo så vi nesten tisset på oss. Hvor vi fant på rampestreker, og var så utspekulerte som bare to bestevenninner kan. Jeg husker fortsatt første gang vi møttes, og hvor riktig ting føltes helt fra starten av. Som om sjelene våre bare hadde ventet på hverandre. Vi var liksom ment til å være bestevenninner! Det tok ikke lang tid før jeg ble alt for deg, og du ble alt for meg. To erteris - søsken uten samme foreldre.

 

Nå sto jeg der alene. 
Selv når du var her, var du ikke her. Ikke helt og fullt! Jeg var ikke lenger på førsteplass. Heller ikke andre. Og selv om jeg unnet deg lykken over alt i denne verden så gjorde det fortsatt vondt. Jeg kjente tårene renne nedover skinnet mitt og en følelse av tomhet treffe meg. For mens jeg ikke lenger var din nærmeste, så var du fortsatt min. Mitt erteris.  



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Likte du innlegget og teksten, setter jeg pris på om du trykker på liker knappen under her ↓  
Følg meg gjerne også på instagram og snapchat ved å legge til mrsjens1.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.01.2018  //  Kl: 09:00  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 6


Jeg har aldri tidligere sett på meg selv som veldig materiell. Jeg har hatt dilla på et par ting, som sko og vesker, men jeg har aldri vært opptatt av at det skal være spesielle merker eller ting som er på moten. Jeg har min egen stil, eller mangel på en stil, ville kanskje noen sagt. Men i det siste har materielle ting fått en større del av fokuset mitt. Det er nok helt naturlig når man driver å pusser opp og skal bytte ut det meste av møbler og interiør, men det har også resultert i at vi plutselig bytter ut andre ting også. Sånn som tven og mobilen. 

For et par dager siden bestemte jeg meg for å bytte ut min Samsung telefon med en Iphone. Jeg har ingen erfaring med Iphone så jeg håper jeg ikke vil angre! Jeg er av den typen som gror fast i visse merker, og når jeg først har begynt å bruke noe holder jeg meg til det. Først var det Nokia i alle former og fasonger, og deretter ble det Samsung Galaxy i ulike modeller. Nå kjenner jeg at jeg har lyst på forandring, og siden Iphone har kommet med utrolig gode kamerafunksjoner på sin 8 pluss modell, bestilte jeg meg like så godt en nå før helgen. Iiiiiiiiiik! Problemet nå er at jeg allerede har en kjøper på min nåværende telefon, så jeg blir nok midlertidig uten telefon fra og med i kveld. Det passer jo skikkelig bra siden det bare er noen dager siden jeg hentet den på service. Da hadde jeg vært uten telefon i mange uker, til mine nærmeste sin fortvilelse! Forhåpentligvis kommer den nye telefonen i begynnelsen av uken, men hvis ikke får jeg bare belage meg på å beklage meg til den store gullmedaljen! Haha! ;)

Hvem er du, Samsung eller Iphone?
Eller er du kanskje en god gammeldags Nokia enda?



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.01.2018  //  Kl: 21:09  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 3



Jeg sto å så på deg diskutere med onkel i dag pappa, om ulven han hadde hatt i gårdsplassen. "Den jaktet på sau!", nærmest skrek han og jeg kunne se blodåren pulsere på halsen hans. Du prøvde å bevare roen pappa, kanskje du sanset at jeg satt et sted i nærheten å lyttet, men etter en stund lot du deg rive med, og jeg merket at du også hisset deg opp. 

"Ulven må dø!", stemte du i, og jeg kjente at hjertet mitt gjorde et hopp. Hvorfor må ulvene dø pappa? Onkel nikket heftig med hodet og kom med en tordentale om at ingen skulle få ta beitedyrene hans ustraffet. Det var en skam at disse rovdyrene ikke var utryddet for lengst!

Dere trampet mot gangen, og i det du og onkel gikk ut ytterdøren løp jeg etter dere. "Hvor skal dere spurte jeg?" Onkel var allerede utenfor huset da du snudde deg i døråpningen. Ansiktstrekkene dine mildnet når du så meg, du smilte og svarte; "Jeg skal bare hjelpe onkel å slakte et par sau..."





Del gjerne ♥ 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 03.01.2018  //  Kl: 19:20  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 9


Et nytt år er allerede i gang, og jeg har hele tiden tenkt at 2017 kun har bestått av oppussing. Jeg har skrevet om oppussing, planlagt oppussing, utført oppussing, og nærmest pustet oppussing. Jeg er faktisk blitt lei ordet. Men når jeg ser tilbake på det siste året så har det inneholdt så utrolig mye mer, jeg har bare glemt å ta meg tid til å reflektere over det. 2017 var jo utrolig fint! Jeg tenkte at jeg ville dele en liten oppsummering med dere.



Vi sparket året i gang med et 30-års lag. 
Jeg hadde fylt år i desember, så mamma og lille søssa arrangerte 80-talls party for meg med familie og venner. Det ble en helt fantastisk kveld, og en perfekt start på året!

   




30 000 lesere på bare noen dager. 
I slutten av januar begynte jeg å blogge, og etter bare noen dager publiserte jeg dette innlegget her som fikk enorm respons. Det ble delt mange tusen ganger, og jeg ble kontaktet av flere store mediehus. Jeg gjorde et intervju med Nettavisen som du kan lese her. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



♥ 28. januar feiret vi Mr. Jensen sin 32-års dag. 
Vi feirer det med grilling ute ved Drammensfjorden sammen med storfamilien. Jeg skrev faktisk et blogginnlegg om feiringen som du kan lese her. Det jeg ikke skrev i dette innlegget var at vi senere denne dagen fikk vite at min lillesøster hadde en baby i magen. Lykken var stor!









♥ Jentetur til Vestlia Resort i Geilo. 
Min mamma, lillesøster og jeg reiste hit i april i regi av jomfrureiser for andre år på rad, og vi fikk en helt magisk helg sammen! Vi snakker foredrag, treningsøkter, bading, vakker natur, lange gåturer, og sene kvelder med fine samtaler og mye latter. 






 





Vegglifjell.
I mai fikk vi gleden av å bli kjent med et nytt, vakkert sted i Norge da vi ble bedt med på hyttetur til vegglifjell. Vi hadde noen kjempe fine dager sammen med min svoger og lillesøster, og jeg forelsket meg virkelig i denne plassen!











Hverdagsturer i skog og mark. 
Vi er veldig glad i friluftsliv og er alltid mye ute, men jeg har følt at vi nesten ikke har fått vært noe ute i 2017 fordi vi har måtte prioritere å jobbe på huset. Når jeg nå ser tilbake på året og bildearkivet, ser jeg at vi har fått til mange fine hverdagsturer tross alt. Her er et lite knippe.


Batteriøya i Svelvik. 



Blindevann i Svelvik/Sande.


Borgelangevann i Sande. 


Haugfoss.


Tur til Sprinkelet i Fredrikstadmarka. 
 


Høgås, Svelvik.

 


♥ Ål i Hallingdal. 
I august reiste Mr. Jensen, jeg og hunden vår på vår første ferie helt alene. Det ble en fantastisk uke! Vi nærmest bodde ute i naturen, og koste oss med lange fjellturer, fiske, båttur, mat på primusen og roen som fjellene gir. Dette var en sårt trengt ferie, og nå når jeg skriver om denne uken kribler det nesten litt i magen av å tenke på den.



















 Vi besteg Reineskarvet.
Og dette ble årets fineste topptur. Jeg gleder meg allerede til å se hva som blir 2018 sin beste topptur! 



      
 




Min lillesøster fikk sitt første barn.
Martine Grace kom til verden i september. Og jeg kjente på en enorm stolthet og kjærlighet som jeg knapt kan beskrive. Det er noe unikt ved å se en av de personene som betyr mest for deg i hele verden, bringe frem et nytt liv. Denne Tia`n var forelsket ved første blikk!





♥ Mine ord kom på trykk. 
I oktober gav Kristin Gjelsvik ut boken #branok som er en bok som tar for seg det enorme kroppspresset i dagens samfunn.  Jeg føler det som en stor ære at hun ønsket å inkludere teksten min "kjære mamma" i boken, og det føles veldig stort å ha blitt spurt om å bli en bitteliten del av denne viktige boken.







♥ Desember. 
Juletiden og det nye året kom som kastet over oss i år, men det gjorde feiringene denne måneden desto finere. Vi storkoste oss flere ganger i desember sammen med de menneskene som betyr aller mest for oss, og det ble suksess både med bursdager, juletrepynting, pepperkakebaking, julaften og nyttårsaften. Vi kunne virkelig ikke bedt om en bedre avslutning på året! 



Jeg kunne fortsatt å skrevet i det uendelige tror jeg fordi jeg har mye mer på lager fra året 2017, men jeg tenker det er greit å gi seg nå. Dere er vel allerede svette i lesemuskelen? ;) En ting er hvert fall sikkert: Når 2017 var et så bra år, kan jeg nesten ikke vente til jeg får se hva 2018 har å by på. Klarer dette året å toppe fjoråret? Det er lov å håpe! :)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 03.01.2018  //  Kl: 10:26  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 8


Du gav meg liv.
Og fra det øyeblikket jeg ble født inn i denne verden har jeg kjent at jeg er elsket. 

Du ble min klippe.
Og uansett hva livet kaster i mot meg så er jeg trygg takket være deg. 

Du er min bestevenn. 
Uten deg og Janne ville livet mitt vært fattig. Jeg ville vært tom. 

Du gir meg styrke. 
Og mot til å være meg selv.

Du gjør meg stolt. 
Og hadde verden vært full av mammaer som deg ville ingen barn hatt det vondt. 

Du er min mamma. 
Unik. Omsorgsfull. Sta. Sterk. Fantastisk. Rar. Morsom. Selvstendig. Den beste. 
Og jeg elsker deg! 





Gratulerer så mye med dagen mamma ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.12.2017  //  Kl: 10:40  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4


Det er allerede blitt 22. desember og det er bare et par dager igjen til julaften. Hvor har dette året blitt av? Faktisk er det bursdagen min i dag, jeg fyller hele 31 år, men jeg har verken bursdag- eller julefølelse. Var det ikke nettopp sommer?  Det er nesten nøyaktig 5 måneder siden vi fysisk startet med total renoveringen av boligen vår, og nå kan jeg endelig si at vi ser målstreken. Det er nok det at fokuset har vært på huset i så lang tid, som gjør at jeg ikke klarer å henge med på julen dette året. Vi er så slitne! Det har vært et ekstremt krevende prosjekt som har kostet oss enormt med krefter, tid og penger. Vi har betalt i blod, svette og tårer. Faktisk tror jeg at jeg har grått minimum en gang om dagen helt fra uke 3. DET er mange tårer det! Heldigvis har ikke alle tårene vært av frustrasjon eller utmattelse, det har også vært mange av takknemlighet og glede. Dette blir så bra! Vi er strålende fornøyd med det vi har fått til, og jeg gleder meg ekstremt til roligere dager på nyåret hvor jeg kan fokusere på å komme meg ned på jorden igjen. Akkurat nå føler jeg meg litt utenfor meg selv. Verden er tåkete. Alt er egentlig bare slitsomt. 

Det gjenstår fortsatt en del ting i huset vårt, så de av dere som har ønsket å se mer fra boligprosjektet vårt får smøre dere med tålmodighet en liten stund til. Jeg lover å legge ut bilder av resultatet på nyåret. Vi mangler litt lister her og der, fliser på kjøkkenet, å gå over med akryl og generelt komme i orden. Vi hentet hjem tingene våre i går, og jeg er i sjokk over hvor mye vi egentlig har. Ikke har vi savnet noe av det heller! Nå starter det store prosjektet med å pakke ut alt, vaske alt og finne en plass til tingene. Vi mangler dessuten flere bokhyller, men de håper jeg kommer på plass i løpet av romjulen. Vi får se hva vi rekker og orker rett og slett. Jeg hører rykter om at vi må prøve å puste lenge nok til å feire jul midt oppi alt dette her også ;)


SONY DSC


Nå skal jeg reise å bruke dagen sammen med noen av de jeg er glad i. Jeg hører rykter om juletrepynting og babykos hos mamma. Slenger du med mammas hjemmelagde medisterkaker til middag så kan man jo ikke ønske seg mer! Jeg håper at dere får en fredelig jul alle sammen, og at 2018 blir deres beste år noen sinne ♥  


Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.11.2017  //  Kl: 10:16  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 8



I en verden der kjernefamilien er i fokus og det å få barn er gitt for de fleste, blir man ofte sett ned på hvis man velger å gå en annen vei.  Jeg har personlig blitt kalt en egoist. Er du en av de som ikke helt kan forstå at noen velger livet uten barn? Da håper jeg du leser videre. Denne teksten er nemlig skrevet til deg. 





I dag bestemte jeg meg for at jeg ikke vil ha deg. Jeg kommer ikke til å bli din mamma. Jeg valgte at du skulle få slippe å bli født inn i denne verden, og at vi skulle slippe alt ansvaret som du innebærer. Jeg valgte deg bort!

Jenta mi, jeg kommer ikke til å høre deg skrike eller kjenne bølgen av følelser bli kastet over meg når jeg får deg på brystet for første gang. Jeg kommer ikke til å se deg vokse opp. Jeg kommer ikke til å følge deg til din første skoledag eller videre på veien gjennom livet. Når du har slått deg er det ikke meg du kommer til å rope på. Jeg kommer ikke til å bre over deg dynen om kvelden, tørke dine tårer når du er lei deg eller lese deg inn i søvnen. Jeg kommer ikke til å være din mamma. 

Gutten min, jeg har aldri møtt deg, men jeg elsker deg uendelig høyt. Jeg elsker deg så høyt at jeg unner deg mer enn denne verden. Jeg kommer ikke til å se deg sparke din første fotball eller høre om ditt første kyss. Jeg kommer ikke til å holde deg i hånden. Når du går ned mot alteret for å møte din fremtidige kjære, kommer ikke jeg til å være der. Jeg kommer aldri til å kjenne varmen din, se deg smile eller høre deg le.

Barnet mitt, jeg har tatt et valg. Jeg har valgt deg bort. Du fortjener det beste utgangspunktet hos friske foreldre som kan gi deg det du behøver. Som virkelig ønsker deg, og som orker og kan. Det menneske blir nok aldri meg. Det har aldri vært meg. Og uansett hva andre måtte mene eller kaste i mot meg, forandres ikke det. Jeg elsker deg, og derfor er dette mitt valg.



Del gjerne ♥

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.11.2017  //  Kl: 00:22  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6



Livet suger.
Noen ganger må jeg bare slippe masken ned å rope det av full hals. SUGER!
For livet er ikke bare en dans på roser, og det er lov å ha det skikkelig tungt og vondt innimellom.
Det er lov å skrike, gråte, kjefte og smelle.
Det er lov å være møkk lei! 

Å ikke ha det bra gjør deg ikke gal. Ikke ond. Ikke håpløs.
Du er bare menneskelig. Og det perfekte med oss mennesker er at vi er så uperfekte.
Vi er kaotiske skapninger spekkfulle av følelser.
Noen av verdens smarteste kreasjoner som like vel alltid klarer å ødelegge for oss selv.
Vi en unike!

I dag har jeg det dritt.
Jeg vil ikke ha støtte, sympati, noen spørsmål eller oppmerksomhet. Jeg vil ikke bli dullet med. Jeg vil bare sitte her med min verkende kropp i et hav av snørr og tårer å kjenne på hvor sliten jeg er. Hvor utrolig sterk hjernetåken er, og hvor inderlig tom jeg føler meg. Jeg vil grave meg ned, rope i frustrasjon, og bare være alene. Etter det skal jeg tørke tårene. Svelge et par smertestillende, sette på meg smilet, og late som at alt er bra igjen. Late som jeg er frisk. Men akkurat nå suger livet og det er helt greit. Eller kanskje ikke greit, men lov.
For det er faktisk lov å ikke ha det bra også.


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.10.2017  //  Kl: 19:43  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 0


Du veide nesten ingen ting. Var like lett som en fjær.
En liten bylt med myk hud og dun. Omringet av varme og verdens beste lukt. 
Babylukten.

Jeg forelsket meg ved første blikk. Du var en refleksjon av din mamma.
Av hun jeg stolt kan kalle min lillesøster, og som jeg elsker uendelig høyt.
Akkurat som jeg nå elsker deg. For du stjal en bit av hjertet mitt allerede før du ble født.

Jeg så pappaen din i noen av trekkene dine. Jeg tror du har stjålet hans nese?
Og da han løftet deg ut av armene til din mamma, lyste det stolthet av blikket hans.
Ekte, ren kjærlighet. Det gjorde meg så varm om hjertet.

Du er en gave. En unik, fantastisk skapning.
Ei lita tulle med et bankene hjerte, omringet av mennesker som elsker deg.
Du kom inn i livene våre å snudde alt på hode. Du endret alt for alltid.
Og vi elsker deg for det, for du gir livet en ny mening.

♥ Verdens beste Martine Grace ♥


Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.10.2017  //  Kl: 11:06  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0


Jeg har ikke fått den tiden til å skrive som jeg så gjerne skulle ønske, det siste halvåret. Oppussingen hjemme stjeler for mye tid og energi! Når man har en liten bolig som rives ned til stenderverket sier det seg selv at det blir kaos. Spesielt når man skal bo midt oppi det. Nå er vi ihvertfall kommet til det stadiet hvor alt grunnarbeidet er gjort, og ting begynner å komme opp igjen. Det er nå det begynner å bli gøy fordi nå ser man tydelig forskjell fra dag til dag. Grunnarbeidet er jo kjempe viktig, men all jobben med det er ikke så synlig. Hvem ser egentlig at man har lektet ut alle veggene for å gjøre plass til mer isolasjon? Eller at man har brukt timesvis på kubbing for å ha spikerslag senere? Eller all jobben det innebærer å bytte alle vinduer og utvendig kledning? Eller at gulvet er rettet opp?





I disse dager er det bare soverommet vårt som er noenlunde ferdig, men badet vårt er på full fart opp igjen. Det blir så bra! Jeg gruet meg enorm til badet skulle rives fordi det betyr jo at vi står uten varmt vann, vaskemaskin, dusj og toalett. Vi har jo også revet resten av huset, inkl kjøkkenet, så alt vannet vi har nå er i utekranen. Vi må koke vaskevann å gå på do på en god, gammeldags porta potti. De yngste av dere vet sikkert ikke hva det er engang! Haha! Heldigvis har vi fantastiske mennesker rundt oss som åpner hjemmene sine, og det har virkelig gått over all forventning. Folk stiller opp på så mange måter, tilbyr oss hjelp, støtter og backer oss. Den siste tiden har vært så enormt krevende, og jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten dem! Vi får låne dusj, vaskemaskin, og komfyr. Folk stiller opp med snekring, kjøring og henting. Vi får mat, husly og mental støtte. Folk kommer med råd, låner oss oppbevaringsplass og passer hunden vår. Listen er lang, og jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takke nok! Som man sier; It takes a village, og vår er virkelig den aller, aller beste ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.10.2017  //  Kl: 10:06  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 2


I sommer ble jeg kontaktet av Kristin Gjelsvik, bloggeren bak bloggen styleconnection, som i dag blogger på kristingjelsvik.no. For de av dere som ikke vet hvem dette er så har hun blant annet deltatt i tv-programmene Paradise hotel og Robinsonekspedisjonen. Hun er en av de store bloggerne i Norge, og i disse dager kommer hennes første bok, #branok, ut i butikkhyllene. 





Kristin kontaktet meg fordi hun hadde kommet over teksten min "Kjære mamma" (som du kan lese ved å trykke her). Hun lurte på om hun kunne få lov til å ta den med i boken sin. Jeg ble både stolt og glad for forespørselen fra Kristin fordi hun er en kvinne jeg virkelig respekterer og som jeg føler deler mye av de samme meningene som meg. Hennes video om kroppspress og plastisk kirurgi var faktisk med på å inspirere meg til å skrive den nevnte teksten. Hun går i mot strømmen, står for det hun mener, og er ikke redd for å kritisere egen bransje. Hun er unik, sterk og ekte! Jeg var derfor ikke i tvil om at jeg skulle takke ja, og for et par dager siden dumpet boken ned i postkassen min.









Boken #branok tar for seg det enorme kroppspresset i samfunnet vårt. Det er en utrolig viktig bok! Jeg leste den ut samme dag som jeg fikk den, og den er lettlest, skrevet på en fengende måte, og er veldig direkte. Det er en bok laget for ettertanke, men som også får deg til å sitte igjen med en god selvfølelse. Den gir deg et lite selvtillit boost! Jeg er ikke i tvil om at dette er en bok alle foreldre, barn og ungdom burde lese, og jeg vil strekke meg så langt som å si at den burde bli pensum på skolen! Dere tror kanskje jeg skriver dette fordi jeg selv er med i boken, så jeg vil derfor understreke at jeg ikke er sponset på noen måte. Jeg er rett og slett bare veldig takknemlig for at jeg har fått lov til å bli en bitteliten del av det jeg tror er årets viktigste bok, og jeg håper så inderlig at den kan være med å bidra til en endring i samfunnet vårt. Noe må nemlig skje. NÅ! 

Du kan bestille boken HER

Til vi skrives igjen,
Stine ♥
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 12.08.2017  //  Kl: 09:30  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


I dag er det 17 år siden han kom gående mot meg på stranden. 17 år siden jeg så ansiktet hans og fikk høre stemmen hans for første gang. 17 år siden jeg ble kjent med et av verdens beste mennesker. Med den mannen som skulle komme til å bety alt for meg.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Jeg hører stemmen din fra badet der du står å synger i dusjen. Det får meg til å smile. Jeg er så takknemlig for at jeg får høre stemmen din hver eneste dag! Du lager alltid liv rundt deg, sprer latter og glede, og jeg digger deg for ditt flørtene vesen og din fantastiske utstråling. At du kan sjarmere kvinner som menn, ung som gammel. Du er unik!

Hver eneste dag omkranser du meg med kjærlighet og får meg til å føle meg som verdens heldigste jente. Selv de dagene jeg ikke liker deg, elsker jeg deg. For du gir meg ærlighet og stiller spørsmål. Du utfordrer meg og stiller krav til meg. Du oppmuntrer meg slik at jeg aldri gir opp. Du setter meg på plass.

Jeg er takknemlig for at du står ved min side stødigere enn et fjell, og jeg vil takke deg for at du elsker meg ubetinget. Uansett. Hver dag. Alltid. Takk for at du tar oppvasken etter middag uten å nøle. Takk for at du sniker deg innpå meg bakfra å holder rundt meg mens jeg står på terrassen. Takk for at du ber meg kjøre pent, ber meg ta drikkepauser når jeg jobber hardt, og for at du ber meg være forsiktig. Jeg hører kjærligheten bak ordene. Takk for at du holder rundt meg å kysser meg i nakken hver kveld når vi skal sove. Takk for at du alltid tilbyr meg den siste matbiten på fatet og for at du alltid setter mine behov først. Takk for at du er en så fantastisk hundepappa for Hermine, og for at du gir henne det beste livet en hund kan ønske seg. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten deg! Tusen takk for at du holder ut med meg selv på dagen hvor livet ikke er lett. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at du er akkurat deg ♥ Jeg elsker deg ♥






 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 25.07.2017  //  Kl: 01:37  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 2



I skrivende stund sitter jeg i et hus ribbet ned til stenderverket. Ja, ikke helt ribbet da for halve kjøkkenet, badet og det ene soverommet har fortsatt vegger enn så lenge, men de forsvinner fortløpende. Vi driver med skikkelig oppussing og alt skal byttes ut. Vi bytter isolasjon, alle lettvegger og flytter en bæring. Vi skifter vinduer, dører og det elektriske anlegget. Vi retter gulv, endrer alle overflater og bytter kjøkken. Forhåpentligvis får vi byttet hele badet også. Det er en enorm prosess med så mange avgjørelser som skal tas at hodet jobber på høygir hele døgnet. Jeg drømmer om glava, fuktsperrer og fliser. Alle detaljer, alle farger og alle mål må stemme på millimeteren, og logistikken rundt det hele er krevende. Spesielt siden vi prøver å bo i huset samtidig! 

Det meste av jobben gjør vi selv for både Mr. Jensen og jeg er handy mennesker som liker å jobbe med ting som dette, men det elektriske anlegget, flytting av bæringen og forhåpentligvis badet, overlater vi til fagfolk. Det er greit at alt foregår etter boka, og blir utført på en god og lovlig måte. Det mest krevende med hele situasjonen er egentlig det at formen ikke tillater oss å jobbe så hardt som det vi ønsker, men sånn er det når man lever med en sykdom. Vi setter oss mål hver eneste dag, streber etter å nå dem, og prøver å glede oss over hvert eneste fremskritt. Det må rett og slett bare være godt nok! Ting får ta den tiden det tar, for jeg vet at dette kommer til å bli bra til slutt. Vi er begge perfeksjonister som gjør så godt vi kan. Da må det jo bare blir bra. Jeg har ihvertfall troen!





Naturlig nok blir det ikke mye tid til andre ting enn huset om dagen. I mellom oppussing, mannen min og hunden vår er det ikke energi til mer. Helst skulle jeg gjerne delt hele denne prosessen med dere, men det krever tid og energi å formulere gode innlegg, og det er to ting jeg overhode ikke har akkurat nå. Jeg spør meg selv hvordan fulltids bloggere får tid til alt, men svaret ligger kanskje i det at de er friske? Jeg klarer ihvertfall ikke å presse meg selv mer enn jeg allerede gjør, uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kommer sterkere tilbake når ting er litt mindre kaotisk. 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.06.2017  //  Kl: 14:35  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 3


Det siste døgnet har vært en berg og dalbane av følelser, og det er først nå det går opp for meg hvor dramatisk det har vært. Når alvorlige ting skjer er både Mr. Jensen og jeg i stand til å handle rask, noe jeg er ekstremt glad for i dag!

Det hele startet med at Mr. Jensen skulle på telttur i går ved et vann i nabokommunen vår. Han skulle reise med våre 3 nevøer, sin onkel og kusine. Jeg hadde veldig lyst til å være med på overnattingen, men av ulike grunnen passet det dårlig denne gangen. Jeg hadde likevel lyst til å snike meg til noen timer ute i naturen sammen med gjengen, og samtidig få gitt hunden vår en lang tur i skogen. Jeg fant derfor ut at jeg ville gå hjemme i fra til vannet i Sande, og møte gjengen ved camp. Turen skulle ta 4 til 5 timer, uten stopp. 





Solen skinte da vi våknet i går, og jeg og Hermine, altså hunden vår, gikk i vei. Både Hermine og jeg var i god form, og vi storkoste oss der vi gikk. Vi gikk forbi flere vakre vann, møtte fugler og rådyr. Det var virkelig en perfekt dag! Etter 4 timer ankom vi campen der de andre drev å slo leir, og det var da uhellet skjedde. Jeg rakk bare å si hei, før Mr. Jensen sa at de hadde sett huggorm i området og at vi derfor måtte passe litt ekstra på Hermine. Jeg kalte henne til meg, og i det jeg ser på henne ser jeg at hun begynner å få litt vabler på toppen av hode. Jeg ber Mr. Jensen komme å se, men på sekunder begynte hun å hovne opp på høyre side av snuten. Vi skjønte med engang at hun var blitt bitt, så vi tok med oss bilnøkler og løp mot nærmeste bil. Mr. Jensen med Hermine på armen, jeg med telefonen i hånden. Parkeringen ligger 2-3 km unna campen. Jeg ringte alt av veterinærer jeg kunne komme på mens vi løp, men den eneste som svarte var ABC klinikken i Drammen. Jeg ringte også svigerinnen min, og hun gjorde det hun kunne for å finne en veterinær til oss som befant seg nærmere. Forsøkene til tross fikk vi ikke tak i noen annen veterinær, så vi kastet oss i bilen å kjørte mot Drammen. På dette tidspunktet var Hermine så hoven i hodet at øynene nesten var lukket. Vi ankom veterinæren en halvtime etter at bittet fant sted, noe som er et lite mirakel. Vanligvis bruker vi 25 minutter bare på å gå ned til parkeringen. Det viser seg at selv vi med kondisjon på minussiden KAN når vi MÅ! 





Hos veterinæren ble forlabben til Hermine barbert, og veneflon satt inn. Hun mottok intravenøs væskebehandling og fikk motgift. På dette tidspunktet var Hermine ganske slapp, men fortsatt bevisst og i stand til å stå. Veterinæren var kjempe rolig og flink, noe som gjorde meg roligere. Hun undersøkte, lyttet på hjerte, målte temperatur og observerte Hermine hele veien. Etter en god stund begynte hevelsen å trekke seg tilbake og Hermine virket litt piggere. Hun begynte å følge med igjen, hvis det er forståelig? Det var akkurat som om hun ikke var ordentlig tilstede i blikket sitt da vi ankom veterinæren, mens nå begynte hun å vende tilbake. Etter avsluttet behandling fikk vi derfor lov til å reise hjem med beskjed om å komme tilbake hvis noe endret seg. 


    


I natt har jeg ligget med Hermine i sengen og passet godt på henne. Hun har sovet godt og hevelsen er helt borte i dag. Hun virker kanskje litt sliten, men etter den lange turen og alt styret i går er ikke det så rart. Jeg kjenner at jeg er sliten selv jeg! Samtidig er jeg bare så utrolig lettet og umåtelig glad for at dette ser ut til å ha gått så bra som det har gjort. Takk høyere makter for at vi handlet raskt og fikk god hjelp hos veterinær!  Man vet jo ikke om det blir noen senskader etter bittet, det er alltid en risiko, men vi har gjort alt vi kan så langt og skal fortsette å følge rådene for tiden fremover for å unngå komplikasjoner. Jeg krysser alt som krysses kan ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.06.2017  //  Kl: 13:46  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 13





De siste årene har Mr. Jensen og jeg vært mye frem og tilbake i forhold til hva vi ønsker å gjøre med bolig. Skal vi bli å pusse opp eller flytte? Planen har vel egentlig hele tiden vært av vi skulle flytte til noe større ved en eller annen anledning, men så kom livet i veien med alle sine kromspring, og vi har dermed besluttet oss for å bli her vi er nå. Dette var aldri drømmehuset fordi det bare er 55 kvm og en del av en tomannsbolig, men samtidig så er boligen praktisk inndelt og har en fantastisk beliggenhet med utsikt ut over Drammensfjorden. Det gir den potensiale. Den inneholder dessuten to soverom og gir oss plass til alt vi trenger siden det bare er oss to. Ønske vi har hatt om noe større er egentlig ikke av nødvendighet, men mest fordi vi gjerne skulle hatt litt mer luft rundt oss. Vi mennesker er dessverre skap sånn at vi aldri blir fornøyd, uansett hvordan vi har det. Mye vil ha mer, er det ikke det man sier? ;)

Det siste halvåret har vi ihvertfall vært mye frem og tilbake rundt hva vi nå skal gjøre, før vi bestemte oss for at vi blir her og starter med oppussingen. Det føles så godt å endelig være sikker på hvor vi skal være i fremtiden! Vi skal pusse opp alt sammen, og det kommer til å ta noen år, men jeg tror vi kommer til å få det veldig fint til slutt. I første omgang nå skal vi bytte alle vinduer, alle innvendig dører, innvendig gulv, tak, vegger, hele det elektriske anlegget og kjøkkenet. Vi skal også flytte en bærende stolpe så vi får en bjelke i taket i stedet. Det blir rette flater, rolige naturfarger og fokus på finishen i arbeidet. Badet kommer også til å få et løft med ny do og  baderomsinnredning i første omgang. På sikt, skal også terrassen byttes ut, innkjørselen bearbeides og hagen formes. Men akkurat det må nok vente noen år! 





Arbeidet rundt planleggingen av oppussingen er allerede godt i gang. Det er så utrolig mange avgjørelser som må tas! Vi har i første omgang hatt fokus på å finne både et elektriker firma og et firma som kan ta seg av bærebjelken, som vi er trygge på og komfortable med. Der tror jeg endelig vi er i mål! Å bytte hele det elektriske anlegget i et hus er en stor utgiftspost, men samtidig noe som har enorm betydning både for brannsikkerheten og finishen. Jeg håper og tror at det vil være verdt det. Det resterende arbeidet får vi ta litt etter litt, og jeg gleder meg til å sette i gang. Jeg er forberedt på blod, svette og tårer, men vet også at Mr. Jensen og jeg er et godt team på dette området så det kommer til å bli bra til slutt. Vi får ta en dag av gangen, holde tungen rett i munnen og bruke den tiden det tar. Vi skal tross alt leve og fungere midt oppi alt også. Det handler om å forelske seg i prosessen, ikke bare hige etter resultatet. Ønsk oss gjerne lykke til - Jeg tror kanskje vi kan trenge det! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥


 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.06.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Ut på tur  //  Kommentarer: 2





Har du vært på Vegglifjell før? Ikke? Nei det hadde ikke jeg heller før jeg ble kjent med noen som har hytte der. Faktisk hadde jeg aldri hørt om plassen før. Men så fikk vi tilbud om å være med på hyttetur, og det takket vi ja til, så i mai fikk Mr.Jensen og jeg gleden av å bli litt kjent med dette nye stedet. For en fantastisk plass. Det er en liten, norsk perle! Nå er jeg kanskje i overkant glad i natur og friluftsliv, og finner noe sjarmerende med de fleste plasser, men bildene under lyver jo ikke. Dette er et lite fjellparadis, ikke sant?!



















Vi tilbragte en helg i disse omgivelsene, og jeg kjenner at jeg allerede lengter tilbake. Jeg skulle gjerne pakket med meg mann, hund og sekken å bare gått i fjellene der i dagevis. Fisket, sett på omgivelsene og bare koblet helt ut. Ja, ja det får bli et annet år for i år er det blant annet Hallingskarvet som står på planen. Gjett om jeg gleder meg! Mer om det kommer senere, men uansett så kan jeg virkelig anbefale en tur til vegglifjell. Hvis dere har like flaks med været som vi hadde kommer dere ihvertfall ikke til å angre ;)

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥ 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.06.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5


  
Lillesøss og Henrik // Lille bøllefrø //  Lillesøss og mamma


De av dere som har fulgt bloggen min siden start, husker kanskje at jeg skrev dette innlegget i april om at jeg skal bli tante igjen? Lille babies kommer ikke før i oktober en gang, men vi har siden innlegget ble skrevet, fått vite at det er ei lita jente som gjemmer seg i magehuset til lillesøss. Det er så stas! ♥ Det hadde vært like stas om det hadde vært en gutt der inne altså, det er ingen tvil om det, men som jente selv er det alltid gøy med flere jenter. Er ikke vi det sterkeste kjønn kanskje? ;) 





Det virker nesten som at jentebabyer er skikkelig i vinden om dagen for lillesøss er langt i fra den eneste som venter jente. Min kusine fikk nettopp en nydelig liten tulle og flere andre jeg kjenner har en liten jentebaby på vei. Antrekket på bildet gav jeg nylig til ei barndomsvenninne som venter jente i August. Man kunne faktisk shoppet seg i hjel på klær til babyer. Det er så mye fint, spesielt til jenter! Siden jeg ikke har egne barn er min erfaring på området sikkert begrenset, men jeg elsker klærne fra newbie og lillelam. De har så utrolig mye søtt! Sånn sett er det jo supert at så mange venter baby om dagen, for da kan man handle litt til både den ene og andre ♥ 

Hvor liker du å handle babyklær? Har du noen favoritt merker?






Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.06.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 4


Jeg skal være den første til å innrømme at jeg begynner å bli immun. Okei, kanskje immun er feil ord, men det er det eneste ordet jeg kommer på. Det skjer så mange tragedier om dagen, terrorangrep annen hver uke, og jeg merker at jeg ikke blir overrasket lenger. Det treffer meg ikke like hardt som tidligere fordi det har blitt så vanlig. Det skjer alt for ofte! 

Når jeg så i media at en ny bil hadde kjørt inn i menneskemengden i England i går, måtte jeg ta meg sammen for å gå inn å lese artikkelen. Jeg holdt på å skrolle meg forbi. Tidligere hadde jeg fått gåsehud over hele kroppen, kastet meg over artikkelen og kjent på klumpen i magen i dagevis for alle de uskyldige ofrene. Denne gangen var det ikke sånn. Missforstå meg rett; Jeg hater terror, og mennesker som tror de har rett til å avgjøre andre mennesker sin skjebne. Jeg får fortsatt vondt på ofrene og pårørende sine vegne, men kanskje på en mer profesjonell måte? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg får ikke den samme klumpen i magen lenger. Det setter seg ikke som et slag i mellomgulvet og gjør meg uvel. Gjør det fortsatt det hos deg? Nettopp det at det ikke gjør det skremmer meg fordi jeg vet at jeg umulig kan være den eneste som føler det sånn. At jeg umulig kan være den eneste som nesten får dårlig samvittighet fordi jeg ikke blir hardere påvirket lenger. For hva skjer hvis vi blir likegyldige? Hvis vi på en måte godtar at dette skjer igjen og igjen. Hvis denne formen for terror ikke påvirker oss på samme måte lenger. Hva skjer hvis vi slutter å bry oss?

Jeg frykter for verden. Jeg er redd for hva denne type handlinger er i ferd med å gjøre med oss som et folk. Men mest av alt er jeg redd for denne likegyldigheten fordi vi kan aldri slutte å engasjere oss og bry oss. Da taper vi.
 



 

Kommentér innlegget »


Det er sommer. Jeg sitter på baderomsgulvet å gråter. Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, og jeg er helt ødelagt. Tårene renner og jeg aner ikke hvorfor engang. Jeg er jo ikke skadet og kroppen fungerer jo?

Jeg stokker meg opp på beina. Ser meg selv i speilet. Det er tydelig at jeg har grått, de rød merkene nedover skinnene mine avslører det, men ellers ser jeg overraskende godt ut. Hvordan kan speilbildet mitt se så bra ut når jeg føler meg så tom? Er jeg i ferd med å bli gal? En hypokonder? Er jeg bare et usedvanlig svakt menneske som ikke klarer en dag på jobb engang uten å knekke sammen av utmattelse?

Jeg elsker jobben min. Jeg elsket jobben min som hjelpepleier også, men jeg byttet til butikk fordi jeg var så sliten. Jeg trodde det var yrke som tappet meg. Alle de mange sjebner i helsenorge som jeg aldri fikk hjulpet nok. Alle de nydelig menneskene som festet seg langt inne i hjertet mitt, og som jeg gav sjelen min til hver eneste dag. Jeg prøvde å gi alt, og jeg trodde det var det som slukket lyset i meg så jeg gav opp. Jeg trakk meg vekk og begynte å jobbe i butikk. Men jeg tok feil. Jeg elsket også den nye jobben, men det endret ingen ting. Jeg var tom. Ferdig. 

Det spilte ingen rolle hva jeg gjorde eller hvor hardt jeg kjempet. Ingen ting ble bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til et sted hvor jeg sluttet å like å omgåes folk eller å være i sosiale settinger. At jeg kunne bli så sliten at mennesker generelt ble en påkjenning. Så sliten at det å reise i butikken ble en stressfaktor. At det å reise på tur ble en byrde, og en utenlandsreise nærmest ble umulig. Jeg trodde aldri at lyset mitt kunne slukke. At kroppen min ville si stopp selv om speilbildet mitt fortsatt så likt ut. Jeg tenkte aldri tanken på at jeg en dag ville våkne opp syk, også aldri mer bli frisk igjen. 




Bildet fra arkivet. Sommeren 2009.
 

Kommentér innlegget »


Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign