• Skrevet: 25.01.2017  //  Kl: 12:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7

Det er få ting jeg ikke liker å prate om. Eller mer aktuelt; Det er få ting jeg ikke vil skrive om!
Faktisk så kan jeg bare komme på et tema som jeg overhode ikke vil ha som et emne her inne på bloggen, men som jeg like vel ikke kan unngå å skrive om. Det temaet er egen sykdom.

I flere år kjempet jeg mot min egen kropp, mine egne tanker og mot andre sine råd fordi jeg rett og slett ikke ville innse det kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg presset hardere, smilte større, og bet tennene sammen. Jeg gav alt helt til det tidspunktet hvor det bare sa stopp! Jeg var ferdig. Jeg hadde ikke mer. Jeg var totalt tom. 
Det er rart med det, men selv på det tidspunktet hvor du tror at du virkelig ikke har noe mer igjen så viser det seg at man faktisk har det. Du har kanskje hørt noen si; "så lenge det er pust er det håp!" ? Det ligger faktisk noe i det. Hadde det ikke vært for at det stemmer så hadde jeg aldri klart å komme meg dit jeg er i dag. Det har virkelig vært en kamp! En kamp mot min egen kropp og mitt eget hode, men også mot et helsenorge og et nav-system som til tider er så tregt, uoversiktlig og tungvint at det kan ta knekken på hvem som helst!
Det er ingen som følger deg hele veien, kjemper kampene med deg eller guider deg igjennom dine rettigheter. Det er ingen i det mye omtalte systemet (hvem nå enn "systemet" egentlig måtte være) som tar ansvar for deg eller hjelpe deg uten at man nærmest må mase, trygle, gråte og be. Kanskje er det lettere for de som har en synlig, åpenlys sykdom/skade/lyte(?), jeg håper virkelig det for dem sin del, men for meg og mange i en lignende situasjon så havner man i en evig runddans fylt av ventelister, lange køer, og dårlig oppfølging. Man blir en kasteball fra behandler til behandler, og fra nav konsulent til nav konsulent. Ofte møter man mennesker som glemmer at det er medmennesker de står ovenfor. Menneskeliv de har makt til å gi håp, endre og bedre, eller rett og slett ødelegge. 

Det er nettopp på grunn av dette at jeg må skrive. Det er nettopp derfor jeg ikke kan unngå tema som jeg hater. Jeg må skrive om egen sykdom og dele av mine erfaringer fordi jeg ønsker så inderlig at det skal skje en endring. Kanskje jeg kan hjelpe noen? Kanskje jeg kan gi håp? Kanskje noen trår til å gjøre systemet vårt enklere, raskere, og bedre? Jeg vet ikke, men jeg håper at en endring vil skje slik at andre syke skal føle seg sett, hørt og ivaretatt!
Jeg må også skrive om egen sykdom fordi det er en del av den jeg er, enten jeg liker det eller ikke. Sykdommen har endret livet mitt på alle måter. Den har gitt meg begrensninger både fysisk, psykisk og sosialt. Den har tatt fra meg helsen min, drømmene mine og yrke mitt. Men den har også gitt meg noe bra! Det tok meg lang tid å komme hit, og jeg har gitt opp mange ganger på veien, men i dag kan jeg se tilbake på all den styrken, stå-på-viljen, og innsatsen jeg har lagt ned. Jeg kan være stolt! Jeg er blitt sterkere, mer sikker og stødig. Jeg har funnet nye gleder, uendelig med kjærlighet, og jeg tror jeg har blitt et bedre menneske. 
Ja jeg er syk, jeg har ME og IBS, men sykdommen er ikke meg.
Jeg er Stine.

                                  
                                          Bildet ovenfor er tatt på Gaustatoppen i sommer. For en fantastisk tur og seier over egen kropp!








 

Ve

Skrevet: 25.01.2017  //  Kl.14:22
❤❤❤

Mamsen

Skrevet: 25.01.2017  //  Kl.18:48
Du er Stine - og du er gull verdt!! Så stolt av deg og alt du har taklet, og hva dere har fått til ❤💙 Esker deg jeg!!

Stine Jensen

Skrevet: 25.01.2017  //  Kl.20:45
Mamsen: Med mennesker som deg i livet er det umulig å ikke smile mamma <3 Esker deg <3

Skrevet: 25.01.2017  //  Kl.21:17
For ett fint innlegg . Takk for åpenheten . Stå på , respekt for deg ❤klem

Stine Jensen

Skrevet: 25.01.2017  //  Kl.21:36
Anonym: Tusen takk <3

Skrevet: 31.01.2017  //  Kl.00:37
Så sant ! Sliter med noe av det samme som deg og skriver en del om det :) Gratulerer med populær blogg ;)) så gøy det må være! 😁

Stine Jensen

Skrevet: 31.01.2017  //  Kl.00:56
Tusen takk :)
Så trist å høre at du sliter! Sender deg noen varme tanker <3 Jeg stikker innom å sjekker ut bloggen din jeg ;)




Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits