• Skrevet: 08.05.2017  //  Kl: 15:33  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 10


De som kjenner meg vet at jeg er lidenskapelig opptatt av dyr generelt, og hunden vår spesielt. Jeg er opptatt av at Hermine skal få det beste hundelivet som mulig og for at hun skal kunne få det må hun få lov til å utfolde seg både fysisk og psykisk. Jeg er derfor ikke bare fokusert på å gi henne de turene, hvile og det sosiale som hun trenger, men også mentaltrening. Jeg tror at en hund som får lov til å jobbe på en positiv forsterket måte er en lykkeligere hund, og jeg ser effekten det har hatt på vårt samhold, Hermines selvtillit og hennes personlighet. Når jeg snakker om mentaltrening for hund tenker jeg på all trening som utfordrer hunden mentalt. Det er mye å velge mellom, blant annet lydighet, agility (hinderløype for hund) og blodspor (følge spor), men vi jobber mest med triks, søk (finne godbiter ute i naturen ect) og ulike aktiviseringsleker der hunden må tenke for å få belønningen. I dag tenkte jeg å vise dere hvordan dere enkelt og nesten helt gratis, kan lage en aktiviseringsleke av ting de fleste mest sannsynlig har liggende i hjemme. Nederst i innlegget vil det også ligge en video av Hermine som jobber med å løse oppgaven, og på min instagram HER kan dere se en video av Hermine da jeg introduserte henne for denne leken for første gang. I den videoen ber hun meg helt tydelig om hjelp fordi hun var litt usikker på dette nye tullet jeg hadde funnet på. Det er ikke ofte hun prater til meg på den måten, så det var gøy å få fange det på film! :)





Du trenger: 

♦ 4-5 tomme doruller/tørkeruller.

♦ Teip.

♦ Hyssing.
 
♦ Saks.


Fremgangsmåte: 

Brett den ene enden på dorullen og teip den godt. Bruk saksen til å stikke hull gjennom dorullen på motsatt ende, slik at man kan tre hyssingen gjennom. Se bilder nedenfor. Dorullene skal henge i hyssingen med den tette siden ned. Heng dorullene på midten av hyssingen, klipp av ønsket lengde hyssing, og fest hyssingen mellom to steder. Jeg har brukt to bordbein denne gangen. Ha godbiter opp i dorullene, og la hunden jobbe for å få de ut. 

Tips - For økt vanskelighetsgrad kan man:
1. Tette igjen deler av toppen så det blir mindre hull for godbitene å komme ut av.
2. Bruke en blandig av doruller og tørkeruller på hyssingen.
3. Knyte knuter i mellom hver rull slik at de blir hengende med god avstand seg i mellom og dermed må jobbes med en og en.





 


Følg meg gjerne på instagram HER eller på snapschat der brukernavnet mitt er mrsjensen. 


Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 06.05.2017  //  Kl: 23:03  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 4


Noen ganger går ikke ting etter planen og selvfølgelig dukker alltid ting opp når det er mest ubeleilig. I går kveld lå Hermine å tygget på en grisehale da jeg plutselig merket at hun tygde litt rart. Hun prøvde å grave seg i munnen og det var tydelig noe som plaget henne. Jeg tenkte automatisk at noe hadde satt seg fast mellom tennene. De av dere med hund kjenner nok igjen den problematikken. Jeg prøvde å finne synderen i munnen, men i stedet for noe som hadde satt seg fast fant jeg ut at den ene jekselen hennes var skikkelig løs. Hvordan skjedde det? Jeg har alltid vært flink til å pusse tennene hennes, samt følge henne opp hos veterinær, og hun har i en alder av 3 år og 8 mnd aldri hatt tannstein. Jeg begynte derfor å lure på om tannen var knekt og kontaktet umiddelbart veterinær. Uansett hva dette var så skal det jo ikke være sånn på en voksen hund. Min største frykt var at hun hadde skikkelig vondt uten at jeg skjønte det!

Kvinnen på veterinærkontoret var veldig okei, og vi ble enig om å vente til morgenen i dag siden hun ikke viste tegn til smerter. Det gjorde selvfølgelig så det ikke ble så mye søvn på meg i natt, men Hermine virket uberørt. Vi troppet opp til avtalt time kl 10 i morges, og Hermine ble lagt i narkose. Jekselen det var snakk om er den innerste, mest kronglete jekselen å komme til. Da veterinæren fikk tatt en ordentlig titt viste det seg at det ikke bare var en jeksel som var berørt, men tre! Jenta vår måtte derfor trekke to jeksler på den ene siden og en på den andre. Vi vet fortsatt ikke hva dette kom av, for veterinæren sa hun sjeldent hadde sett så fine tenner på en liten hund, men at dette er sånt som skjer noen ganger. Det kunne virke som den bakerste jekselen hadde vært skadet en stund og dermed påvirket røttene til jekselen foran, men det forklarer ikke hvorfor den bakerste jekselen på motsatt side også var løs, så jeg vet ikke. Jeg kunne ihvertfall ikke gjort noe annerledes for å forebygge dette, og det er godt å vite! 

Etter veterinærbesøke var Hermine skikkelig pjusk. Hun kastet opp mange ganger, pep etter meg så fort jeg var ute av synet, og klarte ikke å falle til ro andre steder enn på fanget mitt. Jeg skulle egentlig i babyshower i dag, og Mr. Jensen sa jeg bare måtte dra for han ville passe godt på henne, men da jeg sto klar til avreise og hun pep etter meg klarte jeg bare ikke å reise. Hermine er aldri sånn som det der! Så jeg dro på meg joggebuksen igjen, krabbet opp i sofaen og gjorde det eneste jeg følte jeg kunne; jeg våket over jenta mi. Sakte, men sikkert er hun blitt litt bedre utover kvelden og i skrivende stund sover hun ved siden av meg. Forhåpentligvis er hun seg selv igjen i løpet av et par dager. Når min hund ikke engang vil ha leverpostei, ja da er hun ikke i form! Jeg er utrolig lei meg for at jeg gikk glipp av en stor begivenhet i livet til noen jeg er veldig glad i, men jeg føler ikke at jeg kunne valgt annerledes. Hun er tross alt mitt lille pelsbarn ♥




 

  • Skrevet: 13.04.2017  //  Kl: 13:37  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 11


Helt siden jeg var liten har jeg elsker dyr. Egentlig det meste av dyr, men hund ble fort det jeg ønsket meg mest av alt. Jeg ville så gjerne ha en lodden, liten pelsdott, men det var også et av de dyrene jeg var sikker på at jeg aldri kunne skaffe meg fordi jeg er allergisk. Derfor ble det noe jeg la i fra meg og sluttet å håpe på helt til en dag for ca 4 år siden da jeg ble introdusert for ei langhåret chihuahua tispe som jeg ikke reagerte på. Det gjorde meg både overrasket og glad! Ønske om en hund blusset opp igjen, og takket være noen snille mennesker i livet vårt kunne vi hente hjem ei liten, korthåret chihuahuajente den 17. januar i 2014. Hun fikk navnet Hermine, og var den gang rundt 3 1/2 mnd gammel. 


        




Hermine ble fort midtpunktet i livet vårt. Vår lille diamant. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, at vi ikke skulle være bra nok, og at hun ikke skulle få et godt nok hundeliv. Det fortjente hun jo! De første ukene gråt jeg faktisk hver kveld fordi jeg bekymret meg så mye for henne. Hun var jo så liten! Tenk hvis hun ikke hadde det bra og jeg ikke forsto det? Det høres helt rart når jeg skriver det nå, jeg ser jo det selv, men jeg elsket henne så høyt fra det sekundet vi fikk henne at jeg ble et usikkert vrak. Jeg ville bare gi henne det beste hundelivet i verden. 

Etterhvert som dagene gikk lærte vi det lille pelsbarnet vårt å kjenne, og vi ble super sjarmert av hennes tålmodighet, snille og lekende vesen. Hun var jo helt fantastisk! Jeg tror jeg leste hver eneste side om hund som jeg kom over på nettet, og jeg la all min energi i å trene henne opp både fysisk og psykisk. Hun skulle få bli kjent med verden, med mennesker og dyr. Bli selvsikker, selvstendig og trygg. Hun skulle få være hund med alt som det innebærer, og jeg satt meg et mål fra dag 1 om at hun aldri skulle oppleve noe vondt i livet så sant jeg kunne forhindre det. Det løftet har jeg holdt og skal fortsette å holde livet hennes ut!









Så til det jeg egentlig ville frem til med dette innlegget: Da vi fikk Hermine meldte jeg meg inn i ulike hundegrupper på facebook. Jeg ble kjent med ulike mennesker og hunder der inne, i virkeligheten og i hundeparken. Jeg har opp igjennom årene lest historiene til, skrevet med og pratet med masse ulike hundeeiere som alle vil det beste for dyrene sine. Noen av de har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Hvorfor noen gjør det mens andre ikke, vet jeg ikke, men det har kanskje noe med likheter, gjenkjennelse og styrken på historien å gjøre? Jeg blir ihvertfall personlig engasjert i enkelte av dem, og det skjærer meg derfor dypt i hjertet når flere av disse fantastiske hundene har mistet livet den siste tiden. Mange av de alt for tidlig! Jeg gråter nesten nå når jeg skriver om det, og jeg kan bare begynne å forestille meg hvor vondt det gjør. Det får meg til å ville løpe inn i stuen, hente Hermine, legge henne på brystet mitt, kjenne varmen og lukten hennes, og aldri slutte å kose med henne. Det er så grusomt å tenke på at hun skal dø i fra oss en dag, og jeg føler så mye med alle som mister dyrene sine! Jeg tror ikke at mennesker som ikke har hatt gleden av å elske et dyr kan begynne å forstå hvordan det føles. Og i motsetning til når et menneske i familien dør, får man ikke den samme støtten når et dyr i familien dør. Det på tross av at man gjerne er mer sammen med dyrene sine enn med noe menneske, og at savnet derfor kan være enormt. Kanskje til og med større selv om det er tabu å si det høyt.

Det sies at prisen for å elske er sorgen av å miste, og jeg ville aldri vært foruten Hermine, men når jeg skriver og snakker med mennesker som har det så enormt vondt angrer jeg nesten på at vi fikk oss hund. Det går nemlig ikke an å elske noen høyere enn jeg elsker vår lille pelsdott, og jeg vet at jeg en dag vil måtte si farvel. Det er en helt umulig tanke som jeg nesten ikke orker å tenke! Kan vi ikke bare stoppe tiden nå?! En ting er ihvertfall sikkert: Jeg skal gjøre mitt for at snuppa vår blir verdens lengstlevende chihuahua! Å få henne til å bli100 år burde vel være et greit mål? ;)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥


  • Skrevet: 30.01.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 10

Vi våknet opp til en himmel full av skyer på morgenkvisten og jeg tenkte det var kjekt å få unna en tur før været endret seg. Det var nemlig spådd kraftig vind og mye nedbør. Jeg hopper i dusjen og sminker meg, noe jeg normalt sett ALDRI gjør før morgenturen. (Et notat til meg selv: Det skal aldri gjenta seg!) Vi var nå klare for tur. Jeg hadde utstyrt meg med godbiter og bæsjeposer. Hermine sto klar med sele og bånd. Humøret var på topp!

Etter å ha gått i 20 min begynte det så smått å regne. Lur som jeg var hadde jeg tatt på meg regnjakke. Både Hermine og jeg tåler regn så det var ikke noe problem. Verre var det at det begynte å blåse opp. Jeg bestemte meg for å sløyfe siste del av ruten som jeg hadde lagt opp i hode og heller gjøre den litt kortere. Det ville jo tross alt ta oss 20 min å komme hjem igjen også, og jeg begynte å bli redd for at Hermine skulle fly av gårde. Hund i bånd, hengene i luften som en ballong: Jeg ser det for meg! Uansett så endret jeg litt på ruten og det var selvfølgelig da, 20 minutter hjemmefra i regnvær og kraftig vind, at Hermine fikk teften av en bæsj. En diger, enorm hundebæsj!

Nå vet jeg ikke med dere, men jeg plukker alltid opp etter hunden min! Selv om Hermine bare er en liten chihuahua med bæsj på størrelse med en hare, så plukker jeg den opp. Det er min plikt som hundeeier. Det er en av de tingene jeg sa ja til den dagen jeg bestemte meg for å få hund. Dessverre tenker langt i fra alle hundeeiere sånn. I dag gikk det utover meg.

Hermine hadde, som nevnt, fått teften av en bæsj. Jeg der i mot hadde ikke lagt merke til den. Hermine står fritt til å snuse og lukte på det meste hun vil, men at hun skal spise andre hunders bæsj, der går grensen for meg! Dette vet hun veldig godt, og det var vel nettopp derfor hun logret som en gal og kastet seg over bæsjen med liv og lyst. Jeg må igjen påpeke at denne hundebæsjen var ENORM! Jeg prøvde kommandoer hun kjenner godt. "Nei" og "slipp" er noe hun KAN, men ingen ting fungerte. Derfor gikk jeg på med mine to klumper av noen hender og fikk dratt det meste av bæsjen ut av munnen hennes. Klapp på skulderen. Yey meg.

Så da står jeg der da. Med en kjempe fornøyd bikkje. I regn og vind, 20 minutter hjemmefra. Med to hender og et hundebånd smurt inn i bæsj. Great! Og det var jo selvfølgelig på akkurat dette tidspunktet at været virkelig bestemte seg for å ta seg opp! 
Jeg kunne ikke ringe mannen for å bli hentet for med bæsj på begge hender har man begrenset med muligheter. Jeg ville helst ikke kline det utover! Så jeg startet på hjemveien. I et tempo som ikke lignet grisen. Langs vannet. I heftig vind.
Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg ikke vasket hendene i fjorden, men med de bølgene og den vinden var det uaktuelt. Og hva hadde det egentlig hjulpet? Jeg trengte såpe! (...og helst håndsprit!!)

Etter å ha gått strekningen langs vannet, hvor jeg blant annet måtte sjonglere Hermine opp på armen, helst uten å ta på henne med hendene, fordi vi skulle krysse et parti med store steiner som vi på grunn av høyvann og bølger ikke kunne gå rundt, var vi endelig inne på boligfeltet vårt igjen. Og der dere, ja der var det plutselig vindstille! 
Så der kommer jeg da med et hår som var vått etter dusjen da jeg gikk ut, men som nå var tørket i en lekker form for hentesveis. La oss heller ikke glemme alt håret som hadde blåst inne i munnen min, men som jeg ikke kunne fjerne. Sminken som hadde rent utover ansiktet på grunn av vinden, og nesen som rant som besatt. I tillegg gikk jeg der med hender og hundebånd smurt inn i bæsj så jeg kunne ikke gjøre NOE med de ovennevnte tingene. Og ikke minst: Jeg gikk der med tidenes lykkeligste hund! Det er jammen godt en av oss var fornøyd...

Det er jo selvfølgelig på dette tidspunktet at man treffer på flere av sine naboer. Naboer man ALDRI treffer på ute. Naboer man omtrent aldri har hilst på før. I et vær som er like rolig som når du dro. Ingen vind, ingen regn, ingen grunn til å se ut som et forblåst takras. Men selvfølgelig da med hundebæsj på hendene, sminke klint ut i ansiktet, en nese som renner og et hår som har stivnet i tidenes flotteste frisyre.  

Jo da,  "God mandag" til deg å!



Teksten over er skrevet etter en av de verste turene jeg har hatt som hundeeier.
​Del gjerne innlegget hvis dere likte det <3



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits