• Skrevet: 31.01.2017  //  Kl: 19:12  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 7

Jeg har tatt over kroppen din, og jeg vet at du kjenner at jeg er her.
Det er jeg som styrer showet nå, og du må bare adlyde.
Jeg kan merke at du er sterk fordi du prøver å gjemme meg.
Du faiker et smil, og håper at ingen andre kan se meg.
Men jeg er her, og du vet det.
Du ser meg, føler meg og lever med meg.

Mange tror kanskje at du lett kunne blitt kvitt meg, men både du og jeg vet at de tar feil.
Jeg er kommet for å bli, og jo mer du kjemper i mot, jo bedre overtak får jeg. 
Jeg gir deg hodepine og vondt i kroppen.
Jeg får deg til å gråte, rase og skrike.
Jeg tar over tankene dine og gjør deg svimmel og ufokusert.
Jeg stjeler energien din.

Folk er så dumme fordi de forstår ikke hvor sterk jeg er.
De dømmer deg på grunn av det jeg gjør med deg.
Det er jeg som gir deg angsten, depresjonene og frustrasjonen.
Det er jeg som sakte men sikkert tar energien i fra deg, og gjør deg unyttig.
Du mestrer ingenting. Du er ingenting.
Du er meg.

Kanskje jeg slipper taket på deg en dag. Jeg kan gå videre til mitt neste offer.
Men først skal jeg knuse alle dine drømmer, din humor og ditt humør.
Du skal bli liten i mine øyne, og miste alt du brenner for.
Du skal være tom, og ensom. Ensom i dine egne tanker.
Først da kan jeg slippe deg. La deg leve videre.
For da mestrer du ingen ting. Da er du ingenting.
Du er blitt meg...
Utbrent.



 

  • Skrevet: 31.01.2017  //  Kl: 09:26  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 4

Tenk at det allerede er siste dagen av januar! Det er sprøtt å tenke på at vi går inn i den siste vintermåneden i morgen uten at vi har hatt ordentlig med snø enda. I alle fall ikke i Svelvik her jeg bor. Tror dere at det kommet? Jeg kjenner at jeg gjerne skulle få tatt en skitur før våren setter inn, men at jeg gleder meg veldig til varmere dager. Jeg trives definitivt best ute i naturen, det er noe med det primitive og enkle som tiltrekker meg, og jeg kan neste ikke vente til vi får tatt årets første telttur eller snørt på oss skoene å besteget en fjelltopp. I mellomtiden kan jeg sitte her å drømme meg tilbake til 2016 hvor vi avsluttet sommeren med å bestige Gaustatoppen i mot alle odds. Det var en liten drøm som gikk i oppfyllelse for min del! Har du noen vakre steder i Norge du kan anbefale å besøke? Legg gjerne igjen tips :)
































 

  • Skrevet: 30.01.2017  //  Kl: 22:53  //  Kategori: Media  //  Kommentarer: 2

Det er nesten umulig å beskrive den følelsen jeg sitter med nå. Da jeg våknet i dag tidlig tikket det inn meldinger om at bloggen min var på forsiden av nettavisen og side2, og fra det tidspunktet har det egentlig bare gått slag i slag. Jeg er utslitt, men veldig takknemlig! Tenk at jeg har havnet på topplisten, og at innlegget mitt er blitt delt så mange ganger! Den delen av meg som har elsket å skrive hele livet jubler over responsen på teksten min. Mens den delen av meg som aldri har ønsket å være så offentlig er litt skremt av de høye lesertallene. Den siste delen av meg er rørt til tårer over deres engasjement og flotte tilbakemeldinger. Vi har allerede nådd ut til så mange! Jeg er veldig overrasket og overveldet over at alt skjedde så fort. Vet dere at det faktisk bare er en uke siden jeg skrev det første innlegget på bloggen? 

Jeg måtte tvinge meg selv til å logge av i stad og komme meg ut en tur. Jeg tror ikke at jeg har vært den enkleste å leve med de siste to dagene for å si det sånn. Det er mye som skjer rundt meg akkurat nå så fokuset mitt er dratt til flere ulike hold. Heldigvis har jeg en firkløver stående rundt meg som hjelper meg når jeg måtte trenge det. Jeg er utrolig sliten, men jeg prøver å nyte dette så lenge det varer. :) 
Jeg vil at dere som leser dette skal vite at jeg setter pris på hver og en av dere, og at jeg aldri kommer til å glemme det her! Det er vel egentlig det jeg prøver å få frem med dette innlegget. Jeg har ikke troen på at jeg kommer til å bli liggende på topplisten så veldig lenge, så derfor benytter jeg anledningen til å takke dere fordi dere virkelig har økt selvtilliten min i forhold til tekstene mine, og motivert meg til å skrive mer! Tårene mine renner når jeg skriver det her fordi det betyr så mye mer for meg enn dere aner! Tusen, tusen takk <3

                                                                                   


 

  • Skrevet: 30.01.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 10

Vi våknet opp til en himmel full av skyer på morgenkvisten og jeg tenkte det var kjekt å få unna en tur før været endret seg. Det var nemlig spådd kraftig vind og mye nedbør. Jeg hopper i dusjen og sminker meg, noe jeg normalt sett ALDRI gjør før morgenturen. (Et notat til meg selv: Det skal aldri gjenta seg!) Vi var nå klare for tur. Jeg hadde utstyrt meg med godbiter og bæsjeposer. Hermine sto klar med sele og bånd. Humøret var på topp!

Etter å ha gått i 20 min begynte det så smått å regne. Lur som jeg var hadde jeg tatt på meg regnjakke. Både Hermine og jeg tåler regn så det var ikke noe problem. Verre var det at det begynte å blåse opp. Jeg bestemte meg for å sløyfe siste del av ruten som jeg hadde lagt opp i hode og heller gjøre den litt kortere. Det ville jo tross alt ta oss 20 min å komme hjem igjen også, og jeg begynte å bli redd for at Hermine skulle fly av gårde. Hund i bånd, hengene i luften som en ballong: Jeg ser det for meg! Uansett så endret jeg litt på ruten og det var selvfølgelig da, 20 minutter hjemmefra i regnvær og kraftig vind, at Hermine fikk teften av en bæsj. En diger, enorm hundebæsj!

Nå vet jeg ikke med dere, men jeg plukker alltid opp etter hunden min! Selv om Hermine bare er en liten chihuahua med bæsj på størrelse med en hare, så plukker jeg den opp. Det er min plikt som hundeeier. Det er en av de tingene jeg sa ja til den dagen jeg bestemte meg for å få hund. Dessverre tenker langt i fra alle hundeeiere sånn. I dag gikk det utover meg.

Hermine hadde, som nevnt, fått teften av en bæsj. Jeg der i mot hadde ikke lagt merke til den. Hermine står fritt til å snuse og lukte på det meste hun vil, men at hun skal spise andre hunders bæsj, der går grensen for meg! Dette vet hun veldig godt, og det var vel nettopp derfor hun logret som en gal og kastet seg over bæsjen med liv og lyst. Jeg må igjen påpeke at denne hundebæsjen var ENORM! Jeg prøvde kommandoer hun kjenner godt. "Nei" og "slipp" er noe hun KAN, men ingen ting fungerte. Derfor gikk jeg på med mine to klumper av noen hender og fikk dratt det meste av bæsjen ut av munnen hennes. Klapp på skulderen. Yey meg.

Så da står jeg der da. Med en kjempe fornøyd bikkje. I regn og vind, 20 minutter hjemmefra. Med to hender og et hundebånd smurt inn i bæsj. Great! Og det var jo selvfølgelig på akkurat dette tidspunktet at været virkelig bestemte seg for å ta seg opp! 
Jeg kunne ikke ringe mannen for å bli hentet for med bæsj på begge hender har man begrenset med muligheter. Jeg ville helst ikke kline det utover! Så jeg startet på hjemveien. I et tempo som ikke lignet grisen. Langs vannet. I heftig vind.
Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg ikke vasket hendene i fjorden, men med de bølgene og den vinden var det uaktuelt. Og hva hadde det egentlig hjulpet? Jeg trengte såpe! (...og helst håndsprit!!)

Etter å ha gått strekningen langs vannet, hvor jeg blant annet måtte sjonglere Hermine opp på armen, helst uten å ta på henne med hendene, fordi vi skulle krysse et parti med store steiner som vi på grunn av høyvann og bølger ikke kunne gå rundt, var vi endelig inne på boligfeltet vårt igjen. Og der dere, ja der var det plutselig vindstille! 
Så der kommer jeg da med et hår som var vått etter dusjen da jeg gikk ut, men som nå var tørket i en lekker form for hentesveis. La oss heller ikke glemme alt håret som hadde blåst inne i munnen min, men som jeg ikke kunne fjerne. Sminken som hadde rent utover ansiktet på grunn av vinden, og nesen som rant som besatt. I tillegg gikk jeg der med hender og hundebånd smurt inn i bæsj så jeg kunne ikke gjøre NOE med de ovennevnte tingene. Og ikke minst: Jeg gikk der med tidenes lykkeligste hund! Det er jammen godt en av oss var fornøyd...

Det er jo selvfølgelig på dette tidspunktet at man treffer på flere av sine naboer. Naboer man ALDRI treffer på ute. Naboer man omtrent aldri har hilst på før. I et vær som er like rolig som når du dro. Ingen vind, ingen regn, ingen grunn til å se ut som et forblåst takras. Men selvfølgelig da med hundebæsj på hendene, sminke klint ut i ansiktet, en nese som renner og et hår som har stivnet i tidenes flotteste frisyre.  

Jo da,  "God mandag" til deg å!



Teksten over er skrevet etter en av de verste turene jeg har hatt som hundeeier.
​Del gjerne innlegget hvis dere likte det <3

  • Skrevet: 29.01.2017  //  Kl: 18:04  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7



De som kjenner meg og de av dere som leste dette innlegget her, vet at jeg er syk. Jeg har vært det lenge nå, og det er selvfølgelig krevende. Det jeg ikke skrev er at jeg er uføretrygdet.

Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdom eller uføretrygd, men jeg nevner det fordi jeg vil at dere skal se at jeg vet at livet ikke alltid er så enkelt. Jeg vet hva det vil si og ikke ha god råd eller det største rommet for utskeielser. Jeg vet hvordan det er å måtte planlegge hver eneste ting man skal gjøre for å prøve å få budsjettet til å gå rundt. Jeg vet hvordan det er å bekymre seg til kommende begivenheter fordi man rett og slett ikke vet hvordan man skal få plass til det i budsjettet. Og jeg vet at jeg er langt i fra den eneste som har det sånn! Det er derfor vil jeg skrive dette innlegget. Jeg vil slå et slag for kreative løsninger eller alternative feiringer som ikke trenger å koste all verden! 

I februar fyller mannen min 32 år. Vi bestemte oss derfor for å feire bursdagen hans ute denne helgen. Vi elsker begge å være ute i naturen og vi eier en liten bolig, så bursdag ute er midt i blinken! Vi inviterte til bursdagslag med bål, grilling og kaker. I vårt tilfelle valgte vi å stå for all maten og be gjestene ta med eget drikke, men man kan også be gjestene ta med seg det de vil grille, og heller bare by på kakene etter maten. Det er et enda rimeligere alternativ, men like fullt helt greit! Pinnebrøddeig, boller, og kaker laget i langpanne er enkelt å frakte med seg og billig å lage. I bursdag skal man gjerne servere til mange, både barn og voksne. Vi valgte å lage kokosbrownies og å kjøpe marshmallows, noe som falt i smak hos hele hurven. Pinnebrøddeig til pølsene var også en stor suksess, så her kan du spare penger fordi det gikk mye mindre pølsebrød enn vi hadde regnet med. Folk ville heller ha pinnebrøddeigen! For mange voksne vekker pinnebrød minner fra barndommen, og mange barn i dag har aldri smakt det. Er ikke det litt trist? Pinnebrøddeig er i tillegg super rask og enkelt å lage, kan varieres i det uendelige, og er billig!




Når man feirer ved vannet er det obligatorisk at noen plumper i fjorden ;)



Det viktigste med en bursdag er at man koser seg, har det gøy og er omringet av mennesker som man er glad i. Det å gi noen av sin tid er noe av det aller viktigste man kan gjøre tror jeg. Det å tulle, snakke og bare være sammen betyr så mye mer enn materielle ting og dyre gaver. Det er sikkert fint med en god blanding av begge deler, men hvis det å feire en begivenhet gir deg mer bekymringer enn gleder, burde du ta et skritt tilbake å revurdere situasjonen. En bursdag trenger ikke å koste mer en noen få hundrelapper, selv med mange gjester. Det beviste smilet rundt munnen på bursdagsbarnet her i huset da vi la oss i går! 

Håper dere har en fantastisk søndag :)
Følg meg gjerne på instagram og snapchat. Brukernavnet mitt er mrsjens1 begge steder.



 

  • Skrevet: 29.01.2017  //  Kl: 02:09  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 14

Jeg har høy puls, hjerte slår hardt og jeg kjenner på en stor klump i magen. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere meg fordi jeg er så overveldet! Den største delen av meg vil at jeg skal løpe å gjemme meg under dyna, mens den andre delen av meg jubler. Tenk at det forrige innlegget mitt i skrivende stund er delt hele 740 ganger på facebook. Er det virkelig sant? Har jeg klart å nå ut til så mange?! 

Det har strømmet inn med meldinger fra ulike hold i dag, og noen av tilbakemeldingene jeg har fått har rørt meg til tårer! 
Takket være dere har en tenåringsjente bestemt seg for å beholde brystene sine sånn som de er. En mamma har bestemte seg for å avbestille timen hun har til plastisk kirurgi. Hun vil sette et godt eksempel for datteren sin. De har bestemt seg for at de vil være bra nok akkurat sånn som de er! Dette er bare et par eksempler på de tilbakemeldingene jeg har fått det siste døgnet, og noen vil kanskje si at det er teksten min som har truffet en nerve hos folk, men uten deres delinger hadde budskapet i teksten aldri nådd frem. Dere har faktisk endret noens liv i dag! Dere har gjort en forskjell i et samfunn der utseende ofte får mer fokus en personlighet og ferdigheter. Der vi gjør bevisste og ubevisste handlinger i hverdagen som kan påvirke andre sitt selvbilde, holdninger, og liv. Der vi heller gjør inngrep på vårt ytre enn å gripe tak i problemene vi har i vårt indre. Der vi opplever et kroppsfokus og kroppspress som er enormt!

Tusen takk for at dere har tatt dere tid til å lese ordene mine. Tusen takk for at dere har delt innlegget!
Jeg har alltid elsket å skrive og jeg har uendelig mange tanker og ord jeg vil sette på papiret, men jeg hadde aldri sett for meg en respons som denne! Jeg er så overrasket, overveldet og stresset, men også veldig ydmyk, takknemlig og stolt. Dere er fantastiske!
Nå tror jeg at jeg skal logge av, finne drømmeland, og prøve å skjønne hva som egentlig skjedde i dag. Igjen; Tusen takk alle sammen!











 

Hvis du klikket deg inn på bloggen på grunn av overskriften så håper jeg du leser videre. Dette innlegget er nemlig til deg. 
Det er til deg som er tenåring, deg som er mamma eller pappa, eller deg som en dag har tenkt til å bli en foreldre. 
Dette er et innlegg til ettertanke.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære mamma.
Jeg er 6 år og er på badet sammen med deg om morgenen. Jeg har nettopp kledd på meg og er klar for skolen. Jeg går i første klasse.
Jeg sitter på baderomsgulvet å ser på deg der du står i undertøyet og ordner deg for dagen. Du snakker i vei om skoledagen min, om lekser og om planene for dagen. Du legger ikke merke til det men jeg sitter å beundrer deg. Jeg vil bli akkurat som deg mamma! Ha de varme øynene og det gode smilet! Jeg ser på deg mens du kler på deg, og når du har fått på deg drakten så kaster du et blikk i speilet. Du rynker på nesen og nærmest på refleks vrir du kroppen litt til høyre og holder inne magen. Du tenker nok ikke over det, men jeg ser det. Jeg registrer det. 

Kjære mamma.
Jeg er 8 år og har nettopp kommet ut av dusjen på badet. Du står å sminker deg foran speilet, men virker ikke glad. Du legger på enda mer sminke på øyne, på huden, og til slutt på leppene. Leppene dine er annerledes mamma. De er større! Du snur deg mot meg å smiler, men det er ikke det samme smilet som du hadde før. Det er så stivt! Hvor ble det av den lille rynken ved munnviken din mamma? Den som alltid rykket litt til når du lo. Den som gjorde smilet ditt til det finest av dem alle?
Pappa kommer inn på badet og sier du er vakker. Du vifter han bort og spør om du ser tykk ut i den kjolen. Jeg legger merke til at pappa himler med øynene til deg før han går. Jeg går etter pappa for å spise frokost, og når du kommer etter har du skiftet klær.  

Kjære mamma.
Jeg er 11 år og ser at du ligger på sofaen når jeg kommer hjem fra skolen. Du ligger da aldri der på dagen? Pappa møter meg i døren og sier at jeg må være stille fordi du sover. Føler du deg ikke frisk? Du forteller meg at du har gjort et inngrep, men at det ikke er noe farlig. Du må bare holde deg i ro noen dager. Det er ikke noe unormalt. Ikke noe å bekymre seg for. 
Du lå mye på sofaen det året mamma. Puppene dine ble større og nesen din ble mindre. 

Kjære mamma. 
Jeg er 14 år og folk sier at jeg ligner på deg. Ja ikke på sånn som du ser ut nå da, men sånn som du så ut før. På bildene i albumet da du var like gammel som meg. De sier jeg er pen mamma, men jeg vet at de lyver. Jeg holder også magen inn foran speilet mamma.

Kjære mamma.
Jeg er 15 år og har nettopp vært konfirmant. Du vil at jeg skal spare pengene jeg fikk i gave til førerkortet, og jeg teller ned dagene til jeg blir 18 år. Ikke fordi jeg vil ta lappen mamma, men fordi jeg har tenkt til å operere meg. Jeg har allerede googlet steder og lest meg opp på nettet. Mina og Bianca skal gjøre det sammen med meg. Bianca har allerede funnet et sted som har vært villig til å gi henne restylane selv om hun ikke er myndig. Det er jo ikke det samme som en boob-job så jeg skjønner ikke hva som er så farlig. Hun tar heller ikke så mye da mamma. Bare nok til å bli pen. 

Kjære mamma. 
Jeg er 18 år og jeg har funnet et sted som vil operere meg. Jeg er myndig. Jeg er voksen. Jeg kan gjøre som jeg vil!
Du prøver å si at jeg ikke trenger det, at jeg er god nok som jeg er, men jeg ser jo selv at jeg ikke er pen! 
Jeg har ikke store nok lepper, bryster, eller rompe. Jeg er ikke tynn nok, stram nok, eller markert nok. Jeg har ikke thigh gap.
Du kan lyve så mye som du vil til meg mamma, men jeg ser sannheten. Jeg er ikke bra nok for jeg ser jo ikke ut som deg!
Eller jeg gjør jo egentlig det. Jeg ser ut som den utgaven du valgte å opererte bort...




 

  • Skrevet: 25.01.2017  //  Kl: 18:01  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 22

Tenk dere det! På under to døgn topper jeg kommunen min sin toppliste. Ikke visste jeg at det skulle være så lett! Jeg leste faktisk senest i stad at for å tjene penger på blogging burde man prøve å toppe en av listene. Er det ikke en bragd at jeg allerede har klart det?! 
Nei egentlig så er det ikke det. Det er rett og slett litt komisk! Trikse er nemlig bare å sørge for at man bor i en av Norges minst aktive blogg-kommuner. Jo færre du konkurrerer mot, jo lettere kommer du til topps. Så enkelt er det. Nå regner jeg med at sponsoravtalene bare renner inn, og at jeg innen får dager er på god vei til å tjene min første million. Det kan jeg i så fall takke mine 43 lesere fra gårsdagen for! ;)



Sånn bortsett fra å sitte å vente på min første million, har jeg vært på en kjempe deilig skog tur i frostdekket landskap i dag. Jeg er en skikkelig tur jente som elsker skog og mark, så jeg bruker mye tid og energi ute i friluft. At vi i tillegg har en hund som elsker å være aktiv gir meg bare enda et dytt til å komme meg ut, selv på de dagene der man må presse seg litt hardere for å få det til.
I dag fikk vi i alle fall en kjempe fin tur i magisk vinterlandskap!









Nå får jeg nesten svinge meg rundt og starte med middagen. Som vanlig blir den alt for sen her i huset, men det håper jeg at vi en dag skal klare å rette på. Bare ikke i dag. Ha! Hvis noen lurer så står det marinert kyllingfilet med wokgrønnsaker og ovnsstekte potetskiver på planen i kveld. Dere må gjerne komme med et middagstips i kommentarfeltet for jeg er alltid ute etter nye ideer. Matlaging er ikke gøy!

Ha en fortsatt fin kveld :)

  • Skrevet: 25.01.2017  //  Kl: 12:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7

Det er få ting jeg ikke liker å prate om. Eller mer aktuelt; Det er få ting jeg ikke vil skrive om!
Faktisk så kan jeg bare komme på et tema som jeg overhode ikke vil ha som et emne her inne på bloggen, men som jeg like vel ikke kan unngå å skrive om. Det temaet er egen sykdom.

I flere år kjempet jeg mot min egen kropp, mine egne tanker og mot andre sine råd fordi jeg rett og slett ikke ville innse det kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg presset hardere, smilte større, og bet tennene sammen. Jeg gav alt helt til det tidspunktet hvor det bare sa stopp! Jeg var ferdig. Jeg hadde ikke mer. Jeg var totalt tom. 
Det er rart med det, men selv på det tidspunktet hvor du tror at du virkelig ikke har noe mer igjen så viser det seg at man faktisk har det. Du har kanskje hørt noen si; "så lenge det er pust er det håp!" ? Det ligger faktisk noe i det. Hadde det ikke vært for at det stemmer så hadde jeg aldri klart å komme meg dit jeg er i dag. Det har virkelig vært en kamp! En kamp mot min egen kropp og mitt eget hode, men også mot et helsenorge og et nav-system som til tider er så tregt, uoversiktlig og tungvint at det kan ta knekken på hvem som helst!
Det er ingen som følger deg hele veien, kjemper kampene med deg eller guider deg igjennom dine rettigheter. Det er ingen i det mye omtalte systemet (hvem nå enn "systemet" egentlig måtte være) som tar ansvar for deg eller hjelpe deg uten at man nærmest må mase, trygle, gråte og be. Kanskje er det lettere for de som har en synlig, åpenlys sykdom/skade/lyte(?), jeg håper virkelig det for dem sin del, men for meg og mange i en lignende situasjon så havner man i en evig runddans fylt av ventelister, lange køer, og dårlig oppfølging. Man blir en kasteball fra behandler til behandler, og fra nav konsulent til nav konsulent. Ofte møter man mennesker som glemmer at det er medmennesker de står ovenfor. Menneskeliv de har makt til å gi håp, endre og bedre, eller rett og slett ødelegge. 

Det er nettopp på grunn av dette at jeg må skrive. Det er nettopp derfor jeg ikke kan unngå tema som jeg hater. Jeg må skrive om egen sykdom og dele av mine erfaringer fordi jeg ønsker så inderlig at det skal skje en endring. Kanskje jeg kan hjelpe noen? Kanskje jeg kan gi håp? Kanskje noen trår til å gjøre systemet vårt enklere, raskere, og bedre? Jeg vet ikke, men jeg håper at en endring vil skje slik at andre syke skal føle seg sett, hørt og ivaretatt!
Jeg må også skrive om egen sykdom fordi det er en del av den jeg er, enten jeg liker det eller ikke. Sykdommen har endret livet mitt på alle måter. Den har gitt meg begrensninger både fysisk, psykisk og sosialt. Den har tatt fra meg helsen min, drømmene mine og yrke mitt. Men den har også gitt meg noe bra! Det tok meg lang tid å komme hit, og jeg har gitt opp mange ganger på veien, men i dag kan jeg se tilbake på all den styrken, stå-på-viljen, og innsatsen jeg har lagt ned. Jeg kan være stolt! Jeg er blitt sterkere, mer sikker og stødig. Jeg har funnet nye gleder, uendelig med kjærlighet, og jeg tror jeg har blitt et bedre menneske. 
Ja jeg er syk, jeg har ME og IBS, men sykdommen er ikke meg.
Jeg er Stine.

                                  
                                          Bildet ovenfor er tatt på Gaustatoppen i sommer. For en fantastisk tur og seier over egen kropp!








 

  • Skrevet: 23.01.2017  //  Kl: 10:46  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6

Det føltes helt merkelig å søke opp blogg.no igjen, logge seg inn på bloggen, og sette seg godt til rette ved tastene for å skrive. Merkelig, men like vel så godt! Hvor lang tid har det egentlig gått siden sist? Fire-fem år? 

Da jeg sluttet å blogge for så mange år siden var jeg på et helt annet sted enn det jeg er nå. Kanskje ikke fysisk, men psykisk og mentalt. Jeg var fortsatt i 20 årene, syk uten å vite grunnen til det, og generelt ganske langt nede. Jeg var usikker og frustrert!

Nå har jeg rundet 30 år. Jeg har blitt eldre, klokere, og tryggere. Jeg er blitt mer sikker på meg selv. Roligere og sterkere på så mange måter. Jeg har vokst. I dag er jeg mest opptatt av å gripe øyeblikk. Gjøre det beste ut av enhver situasjon. Godta at man ikke kan kontrollere alt, men at livet kan være ganske så fint selv om det ikke blir helt som man drømte om og håpet på i utgangspunktet. Jeg har slått meg mer til ro i meg selv, og akseptert ting jeg aldri trodde jeg skulle akseptere. Jeg er blitt eldre. Livet mitt er ikke perfekt, kanskje ikke en gang normalt, men det er mittOg når jeg tenker etter så er det jo noe ganske perfekt med det uperfekt. 

Jeg håper dere vil følge meg og bloggen videre. Hvem vet hvilken åpenbaringer som kommer før jeg runder 40?!  

                                                             
                                                    
Følg meg gjerne på snapchat og på instagram. På snapchat finner du meg under brukernavnet mrsjens1, og direktelink til min instagram finner du øverst til venstre i bloggen, rett over headeren.

 



 













 

  • Skrevet: 23.01.2017  //  Kl: 07:58  //  Kategori: Kontakt  //  Kommentarer: 0

Kontakt meg:

http://www.mrsjensen@hotmail.no



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits