• Skrevet: 27.02.2017  //  Kl: 22:06  //  Kategori: Foto  //  Kommentarer: 12





♥ Det finnes noe vakkert selv ved grå dager. Det gjelder bare å se litt ekstra godt etter ♥











Dette innlegget er skrevet av meg til tenåringen. Jeg håper dere vil like det ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Jeg sitter og ser på et bilde. Det viser meg for 15 år siden.
Den uskyldige, fine tenåringen som ikke klarte å se sin egen verdi.
Som målte seg selv opp i mot alle andre. Som trodde at det å være pen var ensbetydende med å bli likt.
At det var utseende som var avgjørende. At det var på det området endringer måtte skje.

Jeg ser tenåringen som hadde det så vanskelig inni seg at hun søkte bekreftelse hos alle hun møtte.
Tenåringen som gråt seg i søvn. Tenåringen som var så frustrert at hun hadde lyst til å dø.
Jeg ser tenåringen som søkte etter måter å endre på utseende sitt på fordi hun trodde det ville gi henne fred.
Tenåringen som bare ville være som alle de andre. Glad, lykkelig, populær, flink og pen. Mest av alt pen. 

Jeg sitter her som voksen og ser på bildene av tenåringen. 
Jeg ser henne da hun var 16, 17 og 18 år. Jeg ser kampene hun kjempet.
Og alt jeg ønsker er å gå tilbake de 15 årene. Jeg ønsker å se ut som på det første bilde.
Så naturlig, vakker, ekte og unik. Jeg var jo bare meg!
Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt det den gangen at
det var mer enn bra nok...

  • Skrevet: 26.02.2017  //  Kl: 12:02  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7




Døden har alltid fascinert meg.
Som hjelpepleier og privatperson har jeg sett døden på nært hold mange ganger. Jeg har våket over døende mennesker, holdt dem i hånden når de har tatt sitt siste åndedrag og kjent hjerter slutte å slå. Jeg har sett folk dø på en rolig og udramatisk måte, men også sett mennesker sloss mot dødsangsten. Noen har dødd helt akutt. Overraskende, voldsomt og dramatisk. Det er kanskje den beste måte å dø på, men den absolutt verste for de rundt. Vi mennesker liker gjerne å forberede oss på de tingene vi skal oppleve, selv om det er ting vi egentlig ikke kan forberede oss på. 

Jeg har flere ganger sagt at jeg liker døden. Det er det mange som reagerer på! For veldig mange er døden bare skummel, vond og grusom. Jeg synes den er sterk og fredfull. Det å stelle mennesker etter at de er dø er nært og spesielt, og det føles godt å kunne gjøre en kropp klar til dens siste hvilested. Vite at det blir gjort på en verdig og respektfull måte. Føle roen i rommet. Når døden har kommet, viskes tiden ut og ingen ting er stressende lenger. Det er egentlig ganske vakkert!

Vi skal alle dø en gang. Det er naturlig. Min erfaring og kunnskap om døden gjør at jeg ikke er redd for å dø, men jeg har heller ikke lyst til å dø. Ikke helt enda. Livet er så fint at jeg gjerne lever det i mange tiår til, men den dagen jeg dør er det helt greit. Jeg skal prøve å leve hver dag til det fulle, nyte øyeblikkene på veien, og ta det som måtte komme. Døden er tross alt livets gang, og helt ufarlig. Den er like naturlig som det å bli født. Det tror jeg det er mange som glemmer når de gir seg hen til frykten. Vi skal alle dø en gang!

Hva er din opplevelse av døden? Frykter du den?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

 

  • Skrevet: 24.02.2017  //  Kl: 17:08  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 10


YES! I dag fikk jeg gått min første tur etter at jeg tråkket over på søndag. For en deilig følelse!
Beinet mitt er fortsatt litt hovent, slarkete og sårt, men jeg har noe som kalles en air cast som jeg kan bruke når jeg går. Det er en form for skinne. Den passer i skoen, støtter opp, avlaster og gjør det umulig å tråkke over på nytt. En genial oppfinnelse. Det ble ikke lange turen jeg gikk, men med det nydelig været som er her i dag så føltes det like vel fantastisk. Hermine og jeg fikk også koselig selskap på turen, noe som gjorde den enda bedre. Det er sånne små ting som gjør meg takknemlig ♥



Jeg vil oppfordre dere alle sammen til å gi en ekstra klem til noen dere er bryr dere om i kveld.
Fortell noen at dere er glad i dem, og ikke ta dagen eller de små øyeblikkene for gitt. 
Vi har ingen garanti for morgendagen, og man vet aldri når livet snur. Det kan skje på sekundet. Ikke glem det. ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 24.02.2017  //  Kl: 11:04  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 10





Solen skinner på himmelen og fuglene kvitrer utenfor vinduet. Hvis man ikke går utenfor døren så kan man nesten lure seg selv til å tro at det er vår. Og det er jo nesten det, men bare nesten. Jeg tar med selv i å lengte etter sommeren. Mest av alt etter å komme meg ut i skogen, stenge verden ute og bare være i ett med naturen. Leve enkelt og primitivt sammen med Mr. Jensen og hunden vår. Sanke ved, fiske, lage mat på bål, nakenbade i et kaldt skogstjern og bare nyte øyeblikkene. Være der, hundre prosent tilstede. Det finnes ingen ting som kan måle seg med det. Ikke noe annet sted i verden hvor jeg finner den samme roen. Det er så enkelt, men like vel helt magisk!
Har du prøvd det?


  



 


Jeg håper sommeren blir fin. At vi får masse oppholdsvær og et år med flest gode dager. At vi får tid til å nyte naturen masse, selv om jeg tror dette året kan bli ganske hektisk. Det er mye som skal skje, valg som skal tas og ting som kommer til å oppta tiden vår. Men det er positive ting, og jeg tror at hvis alt går etter planen så blir dette det beste året på lenge. Nå går jo sjelden ting helt etter planen, men man kan jo alltids håpe ikke sant?! Ting har jo en tendens til å ordne seg på en eller annen måte uansett, og jeg er så klar for det som måtte komme!
I mellom tiden kan jeg fortsette å sitte her å lengte litt etter sommeren ♥

Til vi skives igjen, 
Stine ♥


  • Skrevet: 22.02.2017  //  Kl: 15:22  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 10

ME er forkortelsen for sykdommen Myalgic encephalomyelitis som ofte blir kalt Kronisk utmattelsessyndrom på folkemunnen. Det er en alvorlig sykdom som er veldig belastende å få. Den deles inn i fire grader: Mild, Moderat, Alvorlig og Svært alvorlig. Hvis du vil lese mer om sykdommen kan du gjøre det her og her. Jeg hadde ingen kjennskap til sykdommen da jeg var yngre, men i senere tid har jeg sett mer og mer av den i media. Jeg vil like vel dele med dere min vei til denne diagnosen og min erfaring med sykdommen fordi jeg vil bidra til et mer balansert bilde av den. Det jeg har sett media fremstille er den mest alvorlige graden hvor pasienten er fullstendig sengeliggende og avhengig av hjelp til det meste, og jeg føler at denne fremstillingen utelukker veldig mange med diagnosen. Realiteten er jo at det finnes tre grader til av sykdommen, og at mange har ME uten at de er fullstendig sengeliggende. Jeg er en av dem. 



Min reise starter helt tilbake i 2007/2008. Jeg hadde følt meg enorm sliten lenge, men jeg fortsatte å presse på. For meg har jobb alltid vært viktig, og det fantes ingen ting jeg la mer stolthet i enn å gjøre en god jobb. Jeg stortrivdes med å jobbe som hjelpepleier, men da jeg begynte å kjenne meg unormalt sliten valgte jeg like vel å bytte jobb. Jeg søkte jobb i en matbutikk, noe som gav meg mye kortere reisevei og en helt annen omgang med mennesker. Som hjelpepleier er det mye fysisk jobb, men også mye som er psykisk krevende. Jeg tenkte derfor at det å jobbe i en matbutikk ville gi meg det sosiale og fysisk krevende, men mindre av det psykisk krevende. At dette ville være nok til at jeg skulle komme meg til hektene igjen. Det var det ikke, og jeg fortsatte å føle meg verre og verre. 

Første gang jeg oppsøkte lege var i desember 2008. På dette tidspunktet hadde jeg tøyd strikken så langt at jeg fortsatt ikke kan forstå hvordan jeg klarte å unngå å kollapset. Jeg var så tom og bare det å puste var en anstrengelse. Jeg vet ikke helt om legen forsto alvoret, men hen tok en del blodprøver og ba meg komme tilbake på nyåret når prøvesvarene forelå. Dette ble den lengste og tyngste julen jeg noe sinne har hatt.

Innen januar kom hadde jeg for lengst begynt å fantasere om å bli påkjørt av en buss. Jeg tenkte at hvis jeg bare ble hardt nok skadet så ville jeg havne på sykehus, bli dopet ned og endelig få hvile. Jeg klarte aldri å lande, kroppen føltes konstant i beredskap og jeg var så enormt sliten. Uansett om jeg lå på sofaen og så i taket hele dagen så klarte jeg ikke å hente krefter, og jeg kunne sove døgnet rundt uten at det hjalp. Jeg gråt før jeg dro på jobb og når jeg kom hjem fra jobb på tross av at jeg i utgangspunktet elsket jobben min. Jeg brukte alle krefter jeg hadde på å bli oppfattet som frisk, og jeg tror den eneste som så hvordan jeg virkelig hadde det var Mr. Jensen. Jeg gav alt utenfor husets fire vegger, men hjemme hadde jeg ikke mulighet til å skjule det. Jeg gråt, kjeftet, skrek og sov. Sov masse. Denne januar måneden fikk jeg min første sykmelding. Legen min tok meg heldigvis på alvor med engang og sykmeldte meg på tross av at jeg protesterte høylytt. Det føltes som et slag i ansiktet. Et enormt nederlag!

Måneden etter at den første sykmeldingen kom, giftet jeg meg med Mr. Jensen. Jeg har flere ganger de siste ukene langt ut bilder fra bryllupet vårt på bloggen, og jeg tørr vedde på at ingen av dere har sett eller kan se hvor syk jeg var den gangen. At Mr. Jensen og jeg faktisk bare var sekunder fra å reise hjem fra vårt eget bryllup fordi jeg følte meg så dårlig. På et tidspunkt sto forloveren min å lukket opp brudekjolen min fordi jeg var så uvel. I dag er jeg enormt glad for at vi gjennomførte hele dagen, men også litt trist fordi jeg ikke klarte å være mentalt til stede i bryllupet vårt. Jeg vet det er mye nerver ute å går på sånne dager og at mange sikkert føler seg litt utenfor seg selv, men like vel. Jeg skulle ønske jeg kunne følt nervene som alle andre har på denne dagen, i stedet for frykt for å bli dårlig og ikke klare å gjennomføre!


Bak fasaden: En medtatt brud. 

I årene som fulgte etter den første sykmeldingen prøvde jeg alt jeg kunne for å klare å jobbe. Jeg var sykemeldt i mange forskjellige grader og prøvde å jobbe i ulike prosenter, men ingen ting fungerte. På et tidspunkt var jeg så lei NAV at jeg friskmeldte meg selv, kjørte på og tenkte at dette kom til å gå seg til hvis jeg bare jobbet hardt nok. Det gjorde det selvfølgelig ikke, og etter et par måneder ble jeg 100 % sykmeldt igjen. Hvis jeg ikke husker helt feil var dette i 2010. Etter at jeg ble sykmeldt den siste gangen ville kanskje folk flest kastet inn håndkle, men det gjorde ikke jeg. Jeg skulle tilbake! Jeg lette rundt og kom over et yrkesrettet rehabiliteringssenter i Rauland med godt rykte. Etter godkjennelse fra lege og NAV leverte vi en søknad på dette stedet, og innen kort tid fikk jeg plass der. Jeg oppholdt meg en måned på dette rehabiliteringssenteret, og selv om det ikke gjorde meg frisk eller arbeidsfør igjen, så er jeg utrolig glad for at jeg reiste dit fordi de ble det første skrittet mitt på veien til å akseptere situasjonen min. De hjalp meg til å forstå at selv om man er syk har man lov til å leve. Man må akseptere situasjonen sin, gjøre det man kan for å få det best mulig i hverdagen og lete etter de små tingene som gir enn noe. Jeg tror egentlig det var på dette oppholdet jeg selv innså hvor lang nede jeg var. 

Etter oppholdet i Rauland var jeg fortsatt på jakt etter løsningen på problemet. Jeg kunne jo ikke bare sette meg ned å gi opp! Jeg tok derfor kontakt med NAV å spurte om jeg kunne få prøve skole. Jeg er som sagt utdannet hjelpepleier og manglet derfor bare et par fag for å få studiekompetanse i tillegg. Det måtte jeg da klare! Jeg søkte på voksenopplæring, fikk plass til å ta de fagene jeg trengte, og var kjempe giret. Jeg leste faktisk ut bøkene jeg hadde i pensum før skolen startet. Jeg skulle gå på skole 3 timer, 2 ganger i uken. Dette fikk jeg til i nøyaktig 3 uker før kroppen sa stopp. Jeg gikk rett i kjelleren igjen.

Parallelt med all jobb utprøvingen ble jeg også utredet hos ulike spesialister for å finne årsaken til utmattelsen min. Jeg har i årenes løp blant annet vært innom nevrolog, revmatolog, psykolog, fysioterapeut, indremedisiner og lungespesialist. Selve ME diagnosen fikk jeg først i 2014 (tror jeg?!) hos Sykehuset i Vestfold. Dette var 6 år etter at jeg ble syk. 

Da skole viste seg å ikke fungere oppsøkte jeg NAV igjen fordi jeg var rådvill. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde prøvd å bytte jobb, prøvd å jobbe i ulike prosenter, prøvd rehabilitering og prøvd skole. Jeg var tom for ideer. Dette møtet med saksbehandleren min ble avgjørende for meg og livskvaliteten min fordi saksbehandleren satt seg ned med meg, så meg i øynene og sa: "Nå skal du prøve den ene tingen du ikke har prøvd. Du skal gå hjem og slappe helt av!" Det var en konkret oppgave og en tydelig beskjed å få, men like vel så utrolig vanskelig å gjennomføre. Jeg brukte lang tid på å klare det. Veldig, veldig lang tid! 

En stund etter at jeg fikk ME diagnosen ble jeg kalt inn til møte med NAV. I dette møtet var saksbehandleren min, fastlegen min og NAV sin lege. Alle sammen hadde sett på situasjonen min og ingen av dem mente det var noe mer de kunne gjøre for meg. De kunne ikke se at det var noe jeg kunne gjøre selv, noen form for behandling eller noe annet som ville bedre situasjon min. De mente jeg ikke burde prøves ut i noe mer. Ikke lenge etter dette møte ble jeg innkalt på nytt med beskjed om at jeg måtte søke om uføretrygd. Jeg var knust, men samtidig litt lettet. En merkelig kombinasjon av følelser. Jeg var forberedt på lang behandlingstid og et avslag på søknaden min, men for første gang i historien fikk jeg svar lenge før den forventede behandlingstiden og søknaden min gikk rett igjennom.
Jeg ble uføretrygdet på grunn av ME i en alder av 28 år. 



 

  • Skrevet: 21.02.2017  //  Kl: 20:31  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6


God tirsdagskveld ♥ På søndagen klarte jeg kunststykket å tråkke over på tur. Jeg hadde vært ute i skogen med hunden vår Hermine og hunden Simba som vi passet, og på vei hjem tråkket jeg over, falt fremover og sklei bortover isen. Hundene løp hver sin vei fordi jeg mistet dem i fallet, men de forsto alvoret og kom da jeg ba dem om det. Heldigvis skjedde dette langs veien etter at vi var kommet ut av skogen, så jeg fikk ringt Mr. Jensen slik at jeg fikk hjelp. Det hadde vært en utfordring hvis dette hadde skjedd oppe i skogen og jeg skulle kommet meg hjem på egenhånd med to hunder og et ødelagt bein for å si det sånn. Tross alt kunne jeg ikke bedt om at det skjedde på et bedre sted sånn sett. Siden søndag har jeg derfor vært rimelig immobil, og det er jo mildt sagt frustrerende. Heldigvis går det fremover. Dette er ikke første gangen jeg forstuer beinet for å si det sånn, men det var lenge siden sist nå! Beinet føles mye bedre i dag så jeg klarer å gå litt på det her hjemme, men det er nok enda en liten stund til at jeg kan ha på meg sko eller gå med det ned over tid. Det er ganske hovent, slarkete og sårt. Men jeg får holde fokus på det positive: Det går tross alt fremover! 

Siden beinet begrenser meg såpass mye blir det naturligvis mer å gjøre på Mr. Jensen. Han er virkelig fantastisk og jeg får så dårlig samvittighet som må "mase på han" om alt mulig. Han gjør jo ting med glede og jeg ville jo gjort det samme for han hvis det var motsatt, men like vel. Det føles alltid bedre å gi enn å få, er dere ikke enig? For at han i alle fall skulle slippe å begi seg ut på langtur med Hermine i dag, sendte jeg en melding til en nabo å spurte om vi kunne få låne hunden hennes noen timer slik at de kunne leke, kose seg og slite hverandre ut. Det fikk vi lov til, så i ettermiddag har vi hatt besøk av Kajsa. Hun er av samme hunderase som Hermine, altså en chihuahua. Det er så herlig å se de sammen fordi de er virkelig bestevenninner og storkoser seg i lag. Vi er kjempe heldig som har henne og eieren hennes i nærheten! 








Kajsa i front og Hermine bak. 

Det positive med å sitte med "beinet på en stol" er at man får masse tid til ting man vanligvis ikke prioriterer. Sånn som å lese eller strikke. Jeg elsker begge deler, og mannen har lenge ønsker seg flere par med tovede tøfler (Luffer som vi kaller dem) så produksjonen er i gang. Jeg strikker litt til vanlig også, men ikke så mye som nå! Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, er det ikke det man sier ;) 

Tusen takk for at nettopp DU titter innom her og leser bloggen min. Det setter jeg veldig stor pris på! 

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 20.02.2017  //  Kl: 16:45  //  Kategori: Musikk  //  Kommentarer: 10



Til vi skrives igjen,
Stine ♥



 


 

  • Skrevet: 19.02.2017  //  Kl: 16:31  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 4


Så sitter du der da og lirer av deg den ene morsomme kommentaren etter den andre.
Flirer litt for deg selv i mens du kommer på et nytt gullkorn om hun der på forsiden av dagbladet.
Hun der langhårede bloggeren med silikonpupper.

Må være stokk dum hun. Ingen oppegående mennesker ser vel sånn ut!
Hvem med vett i skallen har løsvipper og extensions? Lager duckface og skriver om sminke?
Som om sminke betyr noe for verden. For samfunnet vårt liksom. Ja jøss!

Nei hun må være skutt i hodet. Totalt blåst. Bare luft i mellom de ørene der.
Det finnes bare noen få passende ord for sånne jenter ja. Løs tøs. Fitte. Blåse-tryne. 
Vet du, hun selger seg selv for "like`s". Ligger sikkert med alle hun møter.
Jævla media hore. PR kåt som faen!
Hun er sikkert en elendig mamma også. Ingen oppegående mamma blogger!
Jeg mener; hvor dum er du når du får barn med flere menn liksom?
Eller før du er 20 år? 25 år? Eller eier eget hus? Er ordentlig utdannet? Og er gift?

Nei sånne jenter er ikke verdt noe. De betyr ikke en dritt.
Og det er helt greit å skrive det til dem, de har jo tross alt bedt om det selv.
Viser seg frem på den måten. Byr seg frem til alle.
Egentlig burde jorden vært spart for disse kjerringene. Det burde vært skuddpremie. 
Fritt frem, kjør på!


... så en dag smeller det.
Du kan prøve å rettferdiggjøre det så mye du vil. Bortforklare handlingene dine.
Men du sitter der fortsatt som den mobberen du er, mens datteren din leser ordene dine og sønnen din han gjentar dem.
Føler du deg stolt? Smart? At du har gjort noe samfunnsnyttig? 
Og det er kanskje akkurat i det øyeblikket du innser at det ikke var hun langhårede bloggeren på forsiden av dagbladet som var problemet.
Det var deg! Det er bare så utrolig synd at det allerede er for sent...


OLYMPUS DIGITAL CAMERA


 

  • Skrevet: 19.02.2017  //  Kl: 09:10  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 5




God morgen solstråler ♥ 
Er det flere enn meg som våknet grusomt tidlig i dag? Jeg var oppe før klokken 6!
Denne helgen har gått helt usannsynlig fort, mye fordi jeg har sovet store deler av tiden. Jeg driver å prøver meg frem med noen medisiner for sykdommen min og de slår meg helt ut for øyeblikket. Det er vel ofte sånn at man må bli verre før man blir bedre?! Den energien jeg har hatt har jeg brukt på langturer med hundene, og jeg må si at jeg har stortrivdes med å ha to hunder den siste uken. Senere i dag blir Simba, som er avbildet i dette innlegget, hentet igjen. Det blir så trist at han skal reise fra oss, selv om jeg vet at han sikkert savner eierne sine og at de savner han. Heldigvis blir det ikke så lenge til jeg ser han igjen. Go`klumpen! 





Jeg har forresten gjort klar en ny tekst som jeg vil dele med dere litt senere i dag. Teksten "Kjære mamma" som jeg delte i dette innlegget her har i skrivende stund blitt lest av hele 77 706 unike lesere (Shit pomfritt!) og jeg mener selv at budskapet i teksten som kommer etterpå er minst like viktig. Jeg håper dere vil like den! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥ 

  • Skrevet: 18.02.2017  //  Kl: 12:46  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 7





Da jeg var tenåring begynte jeg å røyke. Det var ganske vanlig den gangen. Kanskje like vanlig som snus er i dag, om ikke enda mer?
Jeg husker faktisk ikke helt hvor gammel jeg var da jeg begynte å røyke, men jeg mener det var i 8-ende eller 9-ende klasse på ungdomsskolen. Jeg tror jeg røykte noe da jeg møtte Mr. Jensen for første gang i år 2000. Kanskje ikke like mye og regelmessig som i senere tid, men like fullt røyking. Da var jeg 13 år.

17. Januar 2015, altså for 2 år, 1 måned, og 1 dag siden, stumpet ekteparet Jensen røyken for siste gang. Det skjedde faktisk ganske brått og totalt uventet. Jeg mener å huske at det var på en onsdag. Vi hadde prøvd å slutte mange ganger tidligere, men denne gangen gjorde vi en ting annerledes; Vi brukte snus som et hjelpemiddel. Mange vil sikkert si at det er helt idiotisk å bytte ut røyk med snus, og jeg er helt enig og vil ikke anbefale det videre til noen, men for oss fungerte det faktisk! Det ble løsningen frem til den 16. mai i fjor, da vi også sluttet med snusen på en like brå og uforberedt måte. Og det har gått så fint! Når vi byttet ut røyken med snus var tankesettet mitt helt annerledes enn da jeg røykte fordi jeg aldri har likt snus. Jeg har aldri hatt lyst til å snuse. Derfor visste jeg at jeg ville klare å slutte med det mye lettere enn med røyken, og jeg hadde rett. Da vi sluttet å snuse savnet jeg ikke snus et sekund, men jeg ble plutselige røyksyk igjen. Hadde vi sluttet med snusen tidligere enn det vi gjorde så hadde jeg kanskje begynt å røyke igjen, men siden det var gått over et år siden vi stumpet røyken var ikke det et alternativ. Etter så lang tid sitter det jo kun i hodet og jeg er da sterkere mentalt enn som så?! Det tok i alle fall ikke lang tid før jeg sluttet å være røyksyk igjen, og nå når jeg skriver dette synes jeg det er sprøtt at vi noen gang har røykt over hodet. Det at vi snuste glemmer jeg ofte. Det er så fjernt, selv om det ikke er et år siden vi sluttet engang, og jeg føler egentlig ikke at det ble en ordentlig vane for meg på det drøye året vi gjorde det, selv om eksperter sikkert ville vært uenig. Nå kan vi uansett kalle oss nikotin-fri, og jeg er så fornøyd med det.
Det er deilig for helsa, kondisjonen og lommeboken. Hurra!

Røyker eller snuser du?


Begge bildene i innlegget er av meg fra 2009. Vi røykte egentlig aldri inne så jeg ble overrasket da jeg fant dette bildet i arkivet!

Nå gjenstår det bare å knekke gåten på denne brusavhengigheten jeg har pådratt meg i voksen alder. Den vet jeg at jeg er langt i fra den eneste som sliter med der ute! Når jeg var yngre drakk vi nesten aldri brus det jeg kan huske, bare til spesielle anledninger og søndagsmiddager. Jeg håper jeg skal klare å bli sånn igjen en dag. Jeg vil ta tilbake kosen med det! Når jeg finner løsningen en gang i fremtiden skal jeg hviske den videre til dere som sliter, men enn så lenge så tror jeg at jeg skal gå inn på kjøkkenet å finne meg et stort glass med cola. Ja jeg vet det - Jeg er et svakt, svakt menneske! ;)

 

  • Skrevet: 17.02.2017  //  Kl: 15:58  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 4





God fredag alle sammen :)

I dag føler jeg på en så enormt stor takknemlighet for at jeg bor på den plassen som jeg gjør. Fy søren så fint det er her! Når værgudene legger godviljen til så kan man virkelig ikke be om mer. Er ikke dette idyllisk?! Jeg hadde mest lyst til å kaste inn håndkle i dag å begrave meg under dynen, men jeg måtte en tur i butikken og da jeg kom tilbake bestemte jeg meg for å bare kjøre på selv om jeg egentlig ikke er i så god form. Dårlig form eller ikke - med dette nydelige været må man jo bare ut på langtur! Jeg angrer ikke på det nå for å si det sånn, selv om jeg skal innrømmet at jeg holdt på å ringe hjem til mannen for å bli hentet underveis. Det var tungt i dag ja! 

Angående butikken forresten. Er det flere enn meg som alltid kommer hjem med mer enn de skal? Jeg er virkelig helt håpløs! I stad var jeg på Europris for å kjøpe tørkeruller, men det ente jo med at jeg fylte to poser med ting i tillegg. Alt i fra glassboller og ny dobørste, til smågodt og potetgull fikk bli med meg hjem. Jeg fant til og med deodoranten jeg elsker. Den trodde jeg faktisk ikke at jeg fikk tak i rundt her lenger fordi jeg har lett og lett, så jeg ble kjempe glad og kjøpte like så godt alle de hadde. Jeg trenger ikke være redd for å lukte vondt fremover i alle fall! Når skal jeg flate ut på sofaen å trykke i meg en deilig berlinerbolle fylt med syltetøy. Okei, så skal jeg trykke i meg to da. De skulle forresten ikke bli med meg hjem de heller, men shit happens. Nam! ♥








  • Skrevet: 17.02.2017  //  Kl: 09:04  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 0





I 2016 ble Rosa sløyfe-løpet arrangert for første gang i Norge langs Akerselva i Oslo. 
Dette er et løp der man støtter Rosa sløyfe-aksjonen økonomisk, og viser omtanke med dem som er rammet. 
For de av dere som ikke har hørt om Rosa sløyfe tidligere, så er dette en aksjon i oktober der Kreftforeningen og Brystkreftforeningen går sammen om å setter fokus på brystkreft. Målet er både å samlet inn penger til forskning, men også å vise solidaritet med dem som er rammet, spre informasjon og øke kunnskapen rundt brystkreft. Visste du at brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner? At brystkreft utgjør hele 22 % av alle krefttilfellene hos damer? Og at menn også kan får brystkreft?

Da jeg hørte om Rosa sløyfe-løpet i fjor så var jeg ikke tvil om at jeg ville delta. Jeg kjenner flere som har overvunnet denne kreftformen, men også noen som ikke overlevde. For snart 5 år siden fikk en av mine nærmeste denne diagnosen. Det gikk heldigvis bra med denne personen, men det hele satt selvfølgelig en støkk i meg, og gjorde meg om mulig enda mer engasjert i saken. Rosa sløyfe-aksjonen er en aksjon jeg har støttet så lenge jeg kan huske, og løpet vi var med på i fjor var virkelig en helt fantastisk opplevelse! Det var bra arrangert, nydelige omgivelser, og masse sporty damer kledd i rosa. Den ormen av rosa farge som spredde seg langs de 7 km ved Akerselva var virkelig et syn!

I år som i fjor arrangeres Rosa sløyfe-løpet i oktober, men i år har de utvidet til flere byer. Løpet skal foregå i Oslo, Trondheim, Tromsø, Haugesund, Bergen og Kristiansand. Påmeldingen startet allerede på onsdag den 15. februar, og de har et begrenset antall med plasser, så hvis du vil delta på dette fantastiske løpet er det bare å melde deg på her. Jeg er allerede påmeldt og kommer til å delta i Oslo.
Sees vi der? Jeg håper det! ♥


  
 

  • Skrevet: 16.02.2017  //  Kl: 15:15  //  Kategori: Mote og skjønnhet  //  Kommentarer: 2





Sånn, da har jeg sendt brudekjolen min av sted til sin nye eier. Tusen takk til alle dere som delte dette innlegget om kjolen. Jeg hadde egentlig trodd at det skulle føles rart å skilles fra den, men det føles bare godt. Det er mye bedre at den kan glede noen andre, enn at den blir hengende i skapet her. Jeg håper den nye eieren blir like fornøyd med den som jeg var!

♥ Størst av alt er kjærligheten ♥


  
 

  • Skrevet: 15.02.2017  //  Kl: 16:28  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 13


Da jeg begynte å skrive på denne bloggen bestemte jeg meg for at jeg aldri skal utlevere noen andre. At jeg alltid skal gjøre mitt ytterste for å unngå det! Dette er min blogg, mitt liv, og mine meninger. Ingen i livet mitt skal trenge å føle seg bekymret for hva som måtte dukke opp her inne. Denne bloggen handler ikke om dem! I dag skal jeg like vel bryte regelen min. Jeg skal fortelle dere om mamma fordi hun er en helt fantastisk dame og et enormt godt forbilde. Hun har bevist at endring er mulig, uavhengig av utgangspunkt og alder, og jeg tror hun kan inspirere flere der ute. Kanskje innlegget setter i gang en prosess hos nettopp deg? Jeg publiserer dette innlegget med godkjennelse fra den beste damen i verden ♥ Min mamma ♥





Hvis jeg tenker tilbake har mamma alltid vært overvektig. Fra barndommen husker jeg henne som frodig, men jeg har aldri tenkt over det før nå som voksen. Vekt hadde aldri noe fokus i vår hverdag da jeg vokste opp. Mamma virket alltid så fornøyd, sterk og glad. Utadvent og livlig. En trygg og stødig dame. Min søster og min klippe. Et enormt godt forbilde som aldri tok sorgene på forskudd og som alltid var der for oss uansett hva. Ubetinget kjærlighet og rom til å være seg selv - Det er det jeg bærer med meg fra den tiden.

Som voksen har jeg skjønt at mamma ikke alltid har vært fornøyd. At vekten er noe hun har forsøkt å gjøre noe med mange ganger. Vi har heiet noen ganger på veien, hun har feilet flere ganger, men hun har alltid reist seg igjen og prøvd på nytt. 

Så for rundt et år siden skjedde det noe. Hun fikk plass på Evjeklinikken. Jeg liker egentlig ikke å skrive det fordi med en gang man skriver klinikk tenker folk umiddelbart på slanking og diett, men dette er ikke et sånt type sted. Evjeklinikken har fokus på en god helse fremfor kropp og utseende, og de hjelper deg med å nå målet om en bedre, sunnere og mer aktiv livsstil. De har fokus på å gjøre en varig livsstilsendring. Jeg kan faktisk ikke får rost dette stedet nok etter det de har gjort for mamma! Hele prosessen hos dem har satt i gang noe hos henne, og nå et år senere har damen gått ned hele 26 kilo. Dette er med helt vanlig mat og moderat aktivitet. Mesteparten av tiden hjemme på egenhånd. Det står det så enormt stor respekt av! Jeg er så stolt!









Bildene til venstre er tatt i løpet av de siste 10 årene.
Bildet til høyre er tatt i julen 2016, altså for snart 3 mnd siden.



For dere som ikke kjenner henne er det selvfølgelig det ytre dere legger merke til. Hun ser jo helt fantastisk ut?! 
Vi som elsker henne har aldri brydd oss om vekten. Den er ikke viktig. Jeg har alltid synes at mamma er den flotteste damen i hele verden!
Det som betyr noe for meg er alle de enorme helsefordelene og endringene som er skjedd på innsiden. Gløden og livsgnisten som er kommet tilbake. 26 kilo er mye! 26 kilo med unødvendig fett er enormt! Bare tenk den ekstra belastningen som er borte fra kroppen! 



Mamma og Meg på Høgås, sommeren 2016. Foto: Mr Jensen. 


Hvis du er en av de som sliter, en av de som ønsker en bedre livsstil men ikke har fått det til, så håper jeg du leser det her. Jeg håper du blir motivert til å fortsette å prøve. Det tok mamma 20 år, men nå har hun endelig klart det, og jeg tror det er fordi noe har endret seg fra innsiden. Motivasjonen er en annen enn tidligere. Jeg er sikker på at hun vil fortsette på den veien hun har gått det siste året fordi hun nå ser alle fordelene. Hun har gjort endringer over tid. Feilet og lært på veien. Aldri gitt opp. Gjort det her til en livsstil. En dag finner også du den metoden som fungerer for nettopp deg, men for å nå dit må du fortsette å kjempe. Kanskje du må be om hjelp? Kanskje du må gjøre store endringer i hverdagen din? Kvitte deg med ytre belastninger? Finne noe som motiverer deg? Bare aldri gi opp! 
Innerst inne tror jeg egentlig du vet hva som skal til! ♥



Mamma på truger i Evje, 14. februar 2017. Foto: Ellen Swane Due. 
 

  • Skrevet: 15.02.2017  //  Kl: 09:15  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 9


Før jeg publiserer tekster og innlegg her på bloggen leser jeg alltid gjennom dem flere ganger. Jeg leser, retter og vurderer. Når jeg så er fornøyd, gir jeg utkastet videre til Mr Jensen som gjentar hele prosessen jeg nettopp har gjort. Han leser, påpeker og kommenterer. Til slutt, etter rettelser og en felles enighet, godkjenner han innlegget. Omhandler teksten meg eller oss stopper prosessen her og innlegget blir publisert, men omhandler det noen andre så sendes utkastet videre til dem. De får så mulighet til å se over å rette meg. Si nei eller godkjenne en publisering.

I går publiserte jeg et bilde på bloggen i dette innlegget her. Verken jeg eller mannen så noe feil da vi gikk gjennom innlegget. Jeg var fornøyd og innlegget ble publisert. Men så la jeg merke til en ting i går kveld. En ting som fikk meg til å smile fordi ingen har sett det eller kommentert det. Vanligvis, hvis det er en stor feil i et innlegg, sender noen privat melding for å påpeke dette. Det skjedde ikke i går. Feilen er egentlig ganske stor, men like vel er den tydeligvis nærmest usynlig. Kan du se feilen med dette bildet som jeg la ut i går? 




Jeg venter med å godkjenne eventuelle kommentarer slik at dere ikke kan finne svaret i kommentarfeltet!
Håper dere har hatt en flott start på onsdagen ;)

  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 20:55  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6


Noen ganger går ikke ting helt som planlagt. I dag var en sånn dag. Vi hadde planer om å pakke med oss pølser, noe godt drikke og hundene for en dag ute i naturen med bål og fiske. Gjøre noe koselig og deilig, bare oss to. Dessverre gikk det ikke sånn fordi formen har vært for dårlig. Pølsene ble liggende i kjøleskapet,og fisking har måtte vike til fordel for sofasliting. Det var den Valentines dagen!

Jeg kunne gravd meg ned. Sagt at det er trist at det ble sånn og felt noen tårer over at dette er livet mitt, men for å være ærlig så føles det helt greit. Det er ikke verdens undergang. Vi kan gjøre de tingene i morgen eller dagen etter den. Kjærlighet for meg handler nemlig ikke om en spesifikk dag. Om gull og diamanter. Om gaver, blomster og de store tingene. Nei, for meg er det alle de små tingene. Øyeblikkene i hverdagen. Et kyss, en klem og å leie hender. Litt ros, støtte og omsorg. Ubetinget ærlighet med hverandre på godt og vondt, og tryggheten ved å vite at man tåler det som kommer. Uansett hva. At man kan krangle, gråte, og rope i frustrasjon uten at det gir alvorlige konsekvenser. At man kan søke inn i hverandres armer og bare skravle i timevis om alt og ingen ting. Le samme, flørte eller bare være stille sammen. Ikke måtte prestere, gjøre seg til eller endre noe ved seg selv. Bare være hundre prosent ekte sammen med et annet menneske.




Dette kortet viser så godt hva jeg drømmer om for fremtiden. Hvis jeg oppnår dette skal jeg ikke ønske meg mer!
Og vi er på god vei vi to fordi vi har skjønt det -  Det er de små øyeblikkene som betyr noe. Hverdagen.

  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 11:02  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 6


♥ Berøringen din gav meg støt. Jeg har aldri følt så mye!
Gresset ble grønnere, skyene forsvant, og jeg lover at jeg aldri har sett blått på den måten før.
Så intens. Så sterk. Så vakker.

Jeg druknet i øynene dine. 
De dro meg inn i en verden av visdom, kunnskap og kjærlighet.
Vi løp over enger, langs fjellsider og gjennom skog. Til et hav så dypt at vi aldri kunne nå bunnen.
De tok meg med til steder jeg ikke visste eksisterte.
De trollbant meg. Slukte meg. Spiste meg hel.

Jeg sto igjen naken. 
Totalt blottlagt ovenfor et annet menneske.
Helt åpen og inderlig sårbar. Og det var greit. 
For første gang i livet gikk det helt fint. Det var jo deg.
Min sjelevenn. Min eneste ene. Mitt alt. ♥







 

  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 08:32  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 14


Jeg er en jente med sterke meninger. Det har kanskje ikke kommet så godt frem på bloggen enda, men det kommer nok. Jeg har mye på hjertet, og jeg liker best å sette tankene ned på papiret. Mest fordi jeg ikke er så god på å formulere meg muntlig. Jeg hadde i grunnen vært et ypperlige intervju objekt fordi jeg er elendig på å tenke før jeg snakker. De blonde øyeblikkene kommer relativt ofte, og det innebygde filteret mitt er til tider ganske ikke-eksisterende. Det er derfor jeg aldri, ALDRI kunne gjort direktesendt tv for eksempel!

Det er mange ting i samfunnet som fortjener en debatt og at noen gir det en stemme. Det er så mange ting som kunne vært annerledes og bedre hvis vi mennesker bare gikk litt inn i oss selv og startet å oppføre oss. En ting som provoserer meg, og som jeg har sett mye av i det siste, er mennesker som rakker ned på syke mennesker i samfunnet. Som dømmer og kommenterer livene til mennesker med sykdommer. Sykdommer som de som friske ikke har noen forutsetning for å forstå. Hvorfor er det sånn? Når ble det greit at man uttalte seg om andre sine liv på den måten?

Som kronisk syk selv er det klart at jeg blir nysgjerrig når jeg ser folk skrive til andre at de umulige kan være syke fordi de nettopp så de på senteret mens de var ute å handlet klær. Eller at de ikke kan være syke fordi de nettopp har vært i bursdag hos familie, ute å gått en søndagstur eller vasket huset. Er folk seriøse? Mener noen virkelig at man som kronisk syk skal legge seg ned i sengen å bli der for alltid? At hvis man skal kommunisere noe til omverden så er det kun sykdom og elendighet som er akseptabelt fordi man er kronisk syk? Tingen er jo nettopp det; Man er syk, ikke død. Livet må jo leves, selv med begrensinger! Når jeg leser sånne kommentarer så får det meg til å lure på hva folk egentlig sier om meg. Hva de innerst inne mener. Ikke at det betyr noe for meg personlig, jeg har vært syk så lenge at jeg har jobbet meg igjennom de ødeleggende følelsene rundt akkurat det for lenge siden, men jeg er fortsatt nysgjerrig. Folk kan være så stygge! 

I går skrev jeg at jeg var på en nydelig, lang skogstur med hundene i 2,5 time. Det var helt fantastisk og jeg elsket det virkelig!
Ikke et sted skrev jeg eller gav inntrykk av at formen ikke var bra. Ingen som leste innlegget eller fikk snap av meg i løpet av kvelden i går kunne vite hvor dårlig jeg var. En skogstur og 18 toalettbesøk senere så sitter jeg her fremdeles. Våken. Etter enda en natt uten søvn fordi jeg må betale prisen for dagen. Jeg spiste mat, men kroppen min liker ikke mat. Jeg gikk tur, men det setter kroppen min i beredskap. Jeg har vondt, og jeg skriver fordi det er det eneste jeg kan gjøre for å flytte fokuset mitt. Jeg kommer nok til å sovne snart. Snike meg til et par timer med søvn fordi magen har roet seg. Og om noen timer våkner jeg og gjøre det hele om igjen. Hvorfor lurer du kanskje? Fordi dette er livet mitt, og de turene er en av de få tingene jeg har igjen som jeg fortsatt elsker. Som tross alt gir meg mer enn det tar ♥

Jeg tror aldri vi kan minne hverandre nok på at vi ikke må dømme andre. Det lille vi ser av noen i hverdagen, bildene og det vi leser i sosiale medier er bare en liten del av noens liv. Det er ikke hele dem og ikke nødvendigvis i nærheten av sannheten engang. Ikke glem det. Man vet  tross alt aldri hvilke kamper andre kjemper under overflaten!




 

  • Skrevet: 13.02.2017  //  Kl: 20:06  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 8



God mandag og tjo-hei hvor fort dagen har gått!
 
I går fikk vi besøk av en firbeint søtnos som skal holde oss med selskap denne uken. Eierne hans overnattet hos oss i natt før de reiste videre på ferie i morges, og det betydde at vi fikk litt kvalitetstid med dem i går. Vi koste oss med taco, film og spill. Har dere forresten spilt spillet Politisk Ukorrekt? For noen kort. Alt jeg klarte å tenke var at de som lagde det spillet må ha hatt det utrolig artig underveis. Jeg tror det er det ultimate spillet å spille etter et par flasker vin! ;)




Da jeg våknet i morges til strålende sol var det bare å få sendt besøket på dør slik at jeg kunne ta med meg hundene å stikke til skogs. For et fantastisk vintervær! Det er få ting som kan toppe kombinasjonen av snø, sol, og en lang tur i vakkert landskap tror jeg. I alle fall for meg. Det ble to og en halv time ute i skogen, og vi storkoste oss alle tre!









Nå skal jeg finne frem strikketøyet å prøve å finne ut av en feil jeg gjorde i går kveld. Det er straffen for å strikke på noe jeg aldri har strikket før samtidig som jeg så på film. Det skal ikke gjenta seg! Håper dere har hatt en like fin start på uken som meg ♥

 


Det var noe med måten du snakket på. Noe med måten du flyttet blikket på mens du pratet til meg.
Jeg fikk ikke med meg hva du sa fordi alt jeg klarte å fokusere på var den lille rykningen i øyekroken din.
Den som fortalte meg sannheten. Den som gjorde at det formen seg en liten klump i magen min.
Den bittelille, ufrivillig bevegelsen som fortalte meg at du løy.

Den rykningen fulgte meg i søvne. Jaget underbevisstheten min dag og natt.
Fikk meg til å felle tårer når jeg var alene. Kjenne på savnet selv når du var der.
Den formet meg på godt og vondt. Fikk meg til å nyte hvert øyeblikk, men samtidig grue meg til det neste.
Jeg visste aldri når tiden ville være ute. Når det neste øyeblikket ville bli det siste.

Det er rart med det men når du hele tiden lever på kanten av et stup så ser du ting på en annen måte.
Du godtar at enkelte ting ikke kan vare evig.
Du holder fast ved et halmstrå, men er like vel forberedt på at du må slippe. Og det snart.

Jeg ble ikke lei meg da du dro. Jeg sørget ikke da du forlot meg. 
Sorgen hadde jeg allerede jobbet meg igjennom alle de årene tidligere.
Jeg visst at du var her på lånt tid. At du ikke ville bli hos meg. At jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til.
Og jeg aksepterte det.
Jeg håpet bare at jeg hadde elsket deg nok til at det ville var en livstid.








 

  • Skrevet: 09.02.2017  //  Kl: 20:20  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 8





Hurra, endelig kom det en dag uten sur vind!
Tur-hjertet mitt jublet da jeg våknet i dag og så at det var muligheter for en lang tur i skogen uten frostskader. Jeg vet ikke hvorfor, men både Hermine og jeg fryser ekstra lett i år av en eller annen grunn. Er det flere som har det sånn? De siste dagene har Hermine virkelig streiket når jeg har prøvd å få henne med på tur, så jeg har måtte begrense turene våre til et minimum. Utrolig kjedelig men! I dag løp hun i alle fall foran på hele turen, og vi fikk en god time ute i det vakre vinterlandskapet. Det ligger ikke veldig mye snø her, men milde himmel så vakkert det er like vel. Jeg tror nesten at jeg er forelsket i hver eneste årstid vi har! 










Nå skal jeg krype oppunder pleddet med en kopp varm te. Jeg koser meg veldig med å strikke om dagen, så det spørs om ikke strikketøyet kommer frem også. Hvorfor er det forresten sånn at hver gang jeg nevner strikking føler jeg meg automatisk gammel? Jeg forbinder sånt håndarbeide med noe besteforeldre gjør, selv om jeg aldri kan huske å ha sett mine besteforeldre gjøre det. Merkelig greier!
Håper dere får en fortsatt fin torsdagskveld ;)


 

  • Skrevet: 09.02.2017  //  Kl: 19:22  //  Kategori: Mote og skjønnhet  //  Kommentarer: 8

Det er lenge siden jeg begynte å leke med tanken om at jeg har lyst til å gi bort brudekjolen min til en fremtidig brud der ute. Jeg vet hvordan det er å leve på et stramt budsjett, og det å gifte seg er ingen billig opplevelse. Derfor vil jeg gi bort brudekjolen min til noen som virkelig trenger det. Jeg håper selvfølgelig at den som får kjolen vil gi den videre til en ny brud senere, men dette er ikke et krav. Er du den fremtidige bruden jeg leter etter? Om du er interessert i kjolen så send meg en mail med en liten begrunnelse på hvorfor du trenger/ønsker den til mailadresse: mrsjensen@hotmail.no

Er ikke kjolen noe for deg? Hjelp meg gjerne med å finne den rette bruden ved å dele dette innlegget! :)

Litt om brudekjolen:
Kjolen er kjøpt hos Anna Bee, er kun brukt en gang, og er i størrelse 40-42. Jeg er 178 cm høy og brukte den med flate sko da jeg giftet meg, så er du lavere vil den kunne passe med høye heler selv uten at den blir sydd om. Nypris for kjolen var 9 900 kr. Den som får kjolen får også med et underskjørt til en verdi av 650 kr. Kjolen burde renses før bruk. Bilde av meg i brudekjolen finner du i innlegget her.




Detaljer foran.





Detaljer bak. (Bildet er tatt av et bilde, så den krøllen til venstre er bare arket som er krøllete)
 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 9

~Til Ole fra Stine, 7.februar, 2009~

"Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få stå her i dag. Jeg har fått gifte meg med en slask av en kar.
Vi møttes på stranden, ja det er lenge siden, men følelsene kom og har blomstret hele tiden!

En lyshåret piggsveis, tull og fjas. Jeg fatter ikke hvorfor, men du falt virkelig i smak. 
Nå står jeg her som brud, ja for du valgte jo meg, og for det vil jeg gjerne få takke deg!

Som brud vil jeg si noen ord, til et fantastisk menneske, en mann så god.
Du har stilt opp for meg bestandig, vært omsorgsfull og snill.
Du har hjulpet meg på veien, og latt meg aldri gå meg vill.

Med din nærhet, styrke, sjarm og ro, har du holdt godt rundt meg og latt vår kjærlighet få gro.
Jeg kjenner ingen nærhet, ingen kjærlighet som deg. 
Du har gitt meg mine drømmer, nemlig et liv sammen, du og jeg.

Så se på meg min kjære, føl alt det jeg ikke kan si. 
Ingen ord kan egentlig beskrive hva mitt hjerte ønsker å gi.
Jeg ser frem til dagen i morgen. Til et fremtid sammen med deg.
Så la oss skåle for det kjære. For bestandig du og jeg."




 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 15:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

~Til Stine Fra Ole, 7.februar, 2009 ~

Siden dette trolig er siste gang jeg har egne meninger eller kan prate uten at min kone avbryter, så skal jeg benytte anledningen til å takke en del av dere som har hjulpet oss dit vi er i dag.

Takk Anita (svigermor): 
Du har ordnet i stand utrolig mye for oss, og du har alltid stilt opp for Stine og meg.

Takk Anna og Leif (Brudens besteforeldre):
Uten hytta deres ville jeg trolig aldri ha truffet Stine.
Og Leif; Takk for at du klarte å gi fra deg Stine i dag!

Takk Pappa:
Du stiller alltid opp når det trengs, uansett om det er en Corolla(bil) som må hentes i Trondheim eller vi bare skal en tur i butikken.
Jeg skal ikke si at Stine la lista høyt, men takk for at du oppdro meg til å bli den slasken hun vil ha!

Kenneth ja (Brudgommens forlover): 
Det står her at jeg skal takke deg, men siden jeg ikke har lest talen din så får vi se om jeg skylder deg en takk siden!

Takk til kjøkkenet, dekoratørene, sponsorene, og alle dere andre som er kommet hit for å feire den store dagen sammen med oss.

Så til prinsessa mi: 
Stine du er den jenta jeg har drømt om helt siden jeg traff deg sommeren 2000. Da satt vi hver kveld på krakken midt i fjellet å så på stjernene og havet mens vi skravlet om alt og ingenting. Nå føler jeg at jeg vet alt om deg, og at du vet alt om meg! Du fyller meg ut sånn som Yin utfyller Yang. Og hvis Yin er den hvite, så er det meg! Kjærligheten jeg har til deg betyr mer enn noe annet. Ja til og med Corolla og HiFi klubben! Nå som det er sagt finnes det vel ingen tvil om hva du betyr for meg! Takk for at du er den du er, og takk for at du gjorde meg til Askeladden i dag. Skål for bruden! 


    OLYMPUS DIGITAL CAMERA     OLYMPUS DIGITAL CAMERA     OLYMPUS DIGITAL CAMERA



 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 10:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

Det er få dager i året som kan måle seg med i dag. Det er nemlig bursdagen til mannen min og bryllupsdagen vår! Åtte år har Ole holdt ut med meg som sin kone, og hvis man legger til at vi forlovet oss allerede i 2003, så fortjener han nesten en medalje i gull.
Han er en utrolig fantastisk mann! 

         
Den 7. februar 2009 ble en helt perfekt dag på tross av en del utfordringer. Da vi våknet på morgenen var det et snøkaos uten like ute, og vi var oppriktig bekymret for om alle gjestene ville klare å komme frem i tide. Jeg dro av sted tidlig for å ordne meg til den store begivenheten, mens Ole ventet hjemme på sin forlover. Underveis i forberedelsene fikk jeg oppdateringer på at det var mange stedet det ikke var brøytet, og at gjester hadde problemet både med å komme seg til kirken og med å parkere. På lokalet var det heller ikke måket i det hele tatt, og siden brøytemannskapene måtte prioriterte hovedveiene, var de usikre på om de ville rekke å måke der før gjestene kom fra kirken. Nesten på mirakuløst vis klarte alle å komme seg til kirken i tide med unntak av to stykker. Faktisk måtte Ole og hans forlover taues opp bakken ved huset vårt for å rekke frem. Jeg kan bare forestille meg hvor stressende det var for han! 

Jeg der i mot hadde allverdens tid. Jeg var hjemme hos min forlover hele morgenen sammen med min mamma og lillesøster, og frisøren min kom dit. Det er fordelen med å kjenne dyktige mennesker! Sminken la jeg selv fordi det var viktig for meg å se ut som meg på den store dagen. Det var jo meg Ole hadde valgt! Jeg ankom kirken i god tid, og ble møtt av min fantastiske morfar som skulle følge meg ned kirkegulvet. Jeg kan enda huske hvor stolt han var! Dessverre døde morfar senere det året, men minnene av det øyeblikket da jeg sto trygt plassert med armen i hans og ventet på at kirkedørene skulle åpne seg, kan ingen ta i fra meg. Det bærer jeg med meg i hjertet, og det var helt magisk! Jeg husker at jeg på et tidspunkt tenkte at hvis ikke kirkeklokkene sluttet å ringe snart så de dørene kunne åpnes, så kom jeg til å svime av! 

Etter vielsen hvor jeg nærmest hadde hvisket to "Ja", og Ole hadde svart et "JA" og et "ABSOLUTT", fikk vi hver vår hvite due i hendene på vei ut til kirketrappen. Disse var trent opp til at når man slapp dem så fløy de to runder rundt kirketårnet før de fløy hjem til eieren sin igjen. I teorien var jo det kjempe imponerende, men jeg tørr garantere at de ikke hadde øvd på det i så heftig snøvær som det var denne dagen. Det resulterte nemlig i at de nektet å fly ut i fra taket der vi sto, og heller landet under mønet. Den ene duen satt der faktisk fortsatt da vi kjørte forbi dagen etter! Stakkars due tenker du kanskje, men jeg tenker egentlig at det var litt til pass for han fordi før jeg slapp den fri presterte dua å bæsje på brudekjolen min. Og ikke en sånn hvit liten bæsj heller. Nei en grønn, rennende kladd. Takk skal du ha! Heldigvis trådde min fantastiske forlover til og fikk vasket kjolen med snø så det hele bare ble et ekstra morsomt minne.

DIGITAL CAMERA
Klarer du å se hvor duene sitter?

Etter kirken skulle vi videre til fotografering, men på grunn av føre var det flere som kjørte seg fast. Det er bare to veier vekk fra kirken, og når andre biler kjører ut foran deg så er du bare pent nødt til å vente. Jeg tilbød meg å bli med ut for å dytte, men siden jeg var brud slapp jeg billig unna og fikk sitte i baksete å se på at alle andre jobbet for harde livet. Snakk om flaks for min del! Vi kom oss heldigvis av sted etter en stund, og selv om resten av dagen ble forsinket med noen timer gikk det overraskende greit. Vi ankom lokalet etter fotograferingen, og fikk en kjempe fin kveld med koldtbord, kaker, og godt drikke. Taler, sanger og gaver. Latter, tårer og tull. Levende musikk, dans og kos. På et tidspunkt sang til og med Ole sangen "Vakreste som finnes" av Jahn Teigen, til meg. For en magisk og minnerik kveld!

        

Senere i dag tenkte jeg å legge ut både Ole og min sin tale. Er du nysgjerrig på hva vi sa til hverandre? 
<3 For størst av alt er kjærligheten <3


 


 

  • Skrevet: 06.02.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

Jeg leste en blogg her om dagen der det sto skrevet om en såkalt bucket list. Dette var en liste med 29 ting man burde gjøre før man fyller 30 år. Siden det ikke er så lenge siden jeg selv fylte 30, vekket det selvfølgelig interessen min. Jeg visste ikke at det fantes en sånn liste engang! Jeg har jo hørt at mange skriver en liste over ting de vil oppleve før de dør, men aldri om en i forbindelse med 30 årene. Det får meg faktisk til å føle meg ganske gammel! Like vel måtte jeg jo nesten gå igjennom listen, og jeg skal innrømme at det er ganske gøy å bli tvunget til å tenke tilbake. Her kommer listen og mine tanker om de ulike punktene: 

1. Skriv et brev til den fremtidige deg -  Dette har jeg aldri gjort, og jeg tror nok heller ikke at jeg kommer til å gjøre det. Jeg ser egentlig ikke poenget?!

2. Bestige et fjell - Ja det har jeg gjort! Flere ganger faktisk! Nå vet jeg ikke hvor høyt fjellet må være for at det er godkjent å sette på listen, men Gaustatoppen som vi besteg i august burde i alle fall være høyt nok.  



3. Skrive en tekst du er stolt av - Jeg elsker å skrive og har alltid gjort det, så jeg har faktisk skrevet flere tekster jeg er stolt av i løpet av årene. En av dem vil komme på bloggen om ikke alt for lenge. Teksten "Kjære mamma" som jeg delte med dere i innlegget her er jeg selvfølgelig også stolt av. Den fikk enorm respons, og jeg får fortsatt daglig henvendelser i forbindelse med den. Det er jeg utrolig takknemlig for! <3

4. Dra på kino alene - Dette har jeg aldri gjort, men jeg hadde ikke hatt noe problem med å gjøre det. Tingen er bare det at jeg aldri er på kino generelt!

5. Ringe noen du ikke har snakket med på lenge - Dette har jeg gjort flere ganger i løpet av livet, og det har vekket liv i gamle vennskap som man dessverre hadde mistet litt på veien. 

6. Opptre ved en mikrofon -  Da jeg var yngre var jeg med i ulike skuespill, spilte i korps og sang en liten periode med et kor så jeg kan krysse denne av på listen.

7. Sette opp et budsjett og holde deg til detDet kjedeligste man må gjøre i hele verden tror jeg, men ja! ;)

8. Være en uke i en fremmed by Jeg vet faktisk ikke om jeg har vært en hel uke i en fremmed by sammenhengende. Ofte reiser man igjennom byen eller er innom der for en helg kanskje. Jeg tror svaret er nei. 

9. Sykle - Finnes det noen i vår del av verden som aldri har syklet før de fyller 30? Jeg har i alle fall syklet masse, både som barn og voksen! 

10. Møt en frykt - Helt ærlig så tror jeg ikke jeg er redd for noen ting. Er det rart å si? Jeg vil selvfølgelig ikke miste noen jeg er glad i, men jeg tror ikke det er en sånn type frykt de tenker på her!

11. Les en bok du egentlig skulle lest på ungdomsskolen - Er det noen som husker hvilke bøker de skulle lest på ungdomsskolen? Jeg tror jeg leste alle bøkene vi skulle da jeg gikk på skolen fordi jeg alltid har vært glad i å lese. Jeg leser fortsatt mye bøker!

12. Være en uke offline - Det har jeg vært mange ganger. På ferie blant annet synes jeg det er utrolig deilig å logge helt av. Det anbefales!

13. Finn ut av hva som er din lidenskap - Min største lidenskap er familien min. De settes foran alt og det er ingen ting jeg ønsker mer enn at de skal ha det bra! Når det kommer til andre ting så er jeg veldig lidenskapelig både i forhold til natur og friluftsliv, og i forhold til det å skrive. Jeg elsker begge deler, og brenner virkelig for det!  

14. Ha god kontakt med familien dinDet føler jeg absolutt at jeg har! Både Ole og jeg har mange folk i familiene våre som vi har mye kontakt med og som betyr utrolig mye for oss. Vi er heldige!  

15. Kjøre gjennom et land - Dette punktet må vel innebære å krysse et land med bil, noe jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort dessverre. Men for en opplevelse det måtte være!

16. Gjøre frivillighetsarbeid - Jeg har vært bøssebærer flere ganger, samlet inn penger og støttet ulike saker, men jeg har aldri jobbet som frivillig. Det må jeg gjøre noe med! 

17. Dra på tur i skog og mark - Turer i skog og mark er noe av det jeg lever for. Jeg går ukentlig i skogen med hunden min, og vi bruker naturen aktivt både sommer og vinter. Jeg elsker å stå på ski, gå turer, dra på fisketurer og overnatte i skogen. Det er noe jeg aldri kan få nok av, og jeg skulle ønske jeg var frisk så jeg kunne gjort det mye, mye mer! Jeg tar heller en uke i skogen enn en uke på hotell for å si det sånn! 







18. Lær en ny dans - Det er lenge siden jeg har lært en ny form for dans nå, men jeg har blant annet tatt swingkurs engang i tiden. Det var gøy!

19. Snakk med foreldrene dine - Her menes det nok å snakke dypt og ordentlig med foreldrene sine, og det har jeg gjort flere ganger i løpet av livet. Mamma og jeg snakker nesten daglig sammen, og hun er en fantastisk dame som jeg vet at jeg kan fortelle absolutt alt til! Det båndet som hun, min søster og jeg har er helt unikt. Ingen kjenner meg så godt som dem!  

20. Møt naboene dine - Da jeg var yngre husker jeg at det alltid var nabofester i gaten der vi bodde, og at vi stadig vekk fløy inn og ut hos hverandre. Den type naboforholdet har jeg ikke opplevd som voksen enda, men vi har veldig hyggelige naboer som vi hilser på rett som det er. Det er mye fine folk her vi bor! 

21. Gjør noe du mest sannsynlig aldri vil gjøre igjen - Det første som faller meg inn er å gifte meg! Jeg har alltid tenkt at det er en ting jeg bare skal gjøre en gang i livet, og jeg trives utrolig godt som kona til Ole. Forhåpentligvis holder mannen min ut med meg sånn at jeg slipper å ta stilling til tema noen gang ;)



22. Dra på festival - Festival har jeg aldri vært på, men det er heller ikke en ting jeg kunne tenke meg å oppleve. Jeg har vært på flere konserter utendørs, hvis det teller.

23. Lær å lage 7 ulike matretter - Jeg er verken glad i å lage mat eller å spise mat, men syv ulike retter burde vel alle få til!

24. Løp et maraton - Er du gal?! Ingen menneske med sunn fornuft melder seg på noe sånt! ;)

25. Bli lagmedlem - Da jeg var yngre spilte jeg fotball på et rent guttelag. Jeg sluttet da det begynte en jente til på laget. Ha,ha! 

26. Sett deg et langsiktig mål - Helt siden jeg var liten drømte jeg om å kunne jobbe med mennesker. Hjelpe noen. Derfor føler jeg at jeg nådde et langsiktig mål den dagen jeg var ferdig utdannet som hjelpepleier.

27. Reis rundt i verden - Det er veldig mye av verden jeg ikke har sett, men jeg er heldig fordi jeg har fått oppleve flere land i mitt liv. Blant annet; Danmark, Spania, Ungarn, Hellas og Bulgaria. Favorittlandet mitt er nok uten tvil være Hellas. Jeg bare elsker arkitekturen, kulturen og sjarmen til landet.


Bulgaria, 2007.


Mallorca, 2010.

28. Lær deg å spille et instrument - Her burde jeg svare at jeg kan spille kornett fordi jeg spilte det i korps da jeg var yngre, men siden jeg har hørt noen opptak fra det vi presterte på den tiden, så tror jeg ikke at jeg kan skryte på meg at jeg kan det eller at jeg noen gang har kunne det. Jeg får nøye meg med å si at jeg prøvde å lære meg å spille kornett i noen år, men at det ikke akkurat ble en suksess!

29. Skriv dagbok -  Å blogge kan vel nærmest bli som å skrive en dagbok? Jeg skrev i alle fall mange dagbøker da jeg var yngre, og selv om jeg ikke gjør det nå lenger, så skriver jeg fortsatt på andre ting. Det kommer jeg nok aldri til å slutte med!

Sånn, det var den listen! Kanskje dere lærte noe nytt om meg?! Jeg tror jeg sier meg godt fornøyd med alt jeg har fått oppleve på mine 30 år. Det skal bli spennende å se hva som skjer de neste 30! Har du laget deg en bucket list? 

 

  • Skrevet: 05.02.2017  //  Kl: 17:37  //  Kategori: Foto  //  Kommentarer: 16

Oh lord. Milde måne. Djisses. Hva er det vi har tenkt med alle disse årene?
Helt siden 2002 har vi tatt digitale bilder, men tror dere vi har gått igjennom dem fortløpende? Nei det har vi ikke! Eller vi har jo på en måte det fordi Ole har alltid vært flink til å fordele de i mapper etter år, begivenheter, personer osv, men vi har aldri slettet dårlige bilder etter hvert som de er blitt lagt inn. Derfor ligger absolutt alle bilder vi har tatt på pcen, og det er mye bilder det. Det er faktisk helt syke mengder!
Jeg skjønner jo veldig godt hvorfor vi har tatt vare på bilder som disse under her for eksempel.
Kvaliteten og motivet er jo til å bli slått i bakken av! ;)

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA  OLYMPUS DIGITAL CAMERA  OLYMPUS DIGITAL CAMERA   

Etter å ha sluntret unna oppryddingen i 15 år var det vel på tide å begynne, men fy søren for en jobb. Det kommer til å ta så lang tid! Heldigvis er Ole mer tålmodig med sånne ting enn det jeg er så det er vel en fare for at han får mesteparten av jobben stakkars. Det eneste morsomme med det må jo være å mimre tilbake til alt det koselige og fine vi har opplevd i løpet av alle disse årene. Det er ikke lite på 15 år!  Jeg har prøvd å plukket ut et lite knippe å vise dere, men jeg er skuffet over hvor få bilder som finnes av oss to sammen. Det er noe vi helt klart må bli flinkere på i fremtiden!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vår første julaften sammen, 2003.

 
Bildet fra vår første sydentur med venner. 2005, Bulgaria.


Pirat bryllup, 2009. Det kommer ikke så godt frem på bildet, men Ole barberte faktisk et dødninghode i bakhode for anledningen.



Julebord på Losby gods, 2011.

        
En helt vanlig kveld hos Mr og Mrs Jensen, 2014.


Gaustatoppen, 2016.

Det skal bli så godt når vi er ferdig med gjennomgangen! Kanskje vi etterhvert skal sette oss ned å bestille noen bildebøker fra hvert år? Eller bare fra spesielle hendelser? Det er noe mye mer sjarmerende med å bla i fysiske bilder fremfor å bla i dem på pc synes jeg. Det blir egentlig aldri til at man viser frem bildene eller koser seg med dem når man oppbevarer dem digitalt. Sånn sett savner jeg den tiden hvor man måtte fremkalte alle bildene man tok. Hvordan gjør dere det med bildene deres? Har dere noen lure tips til oppbevaringsystem? Og fremkaller du noen gang bilder lenger? 















 

  • Skrevet: 05.02.2017  //  Kl: 10:04  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 4

God søndag alle sammen!
Så koselig å se at dere tok turen innom her i går selv om jeg ikke var aktiv. Det setter jeg veldig stor pris på! Jeg har egentlig ventet på at jeg skulle gå på en smell en stund nå fordi jeg har presset meg selv langt over grensen min i lengre tid, og i går så smalt det. Jeg klarte rett og slett ikke å stå opp, og ble liggende i sengen til nærmere kl 18. Det var den lørdagen! Jeg fikk jo til slutt karret meg opp av sengen og spist litt mat, men når formen er sånn som i går føles det nesten bortkastet. Etter litt mat og smertestillende følte jeg meg i alle fall bra nok til å gå en liten kveldstur, og det er jeg veldig glad for fordi det var helt magisk ute i snøværet. Jeg rett og slett elsker snø!  



Senere i dag skal vi avgårde for å se en av nevøene våre spille fotballkamp, og det gleder jeg meg veldig til. Det begynner å bli alt for lenge siden sist nå! Svigerfamilien min er veldig flinke til å stille opp for barna i familien, og det er så utrolig godt å se. Jeg skulle virkelig ønske at alle barn hadde like engasjerte voksne rundt seg! Jeg håper dere får en super søndag, og at dere nyter den masse. Personlig mener jeg at søndager er til for å utnyttes til maksimal latskap så her dømmes ingen selv om de velger å sitte med beina på bordet og ikke orker å skifte truse engang! Yolo, er det ikke det ungdommen sier?! ;)

  • Skrevet: 03.02.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 5

Se opp!
Hva er det du venter på? Ser du ikke at du blir passert av ditt eget liv?
Du står med hodet ned i telefonen, uten å dele av din tid.
Så du blomsten ved siden av skoen din, så du fuglen der den fløy?
Skimtet du barna borti gaten der de lekte og hadde det gøy?

Se opp!
Hva er det du venter på? Det er nå alt rundt deg skjer!
Dine barn behøver kjærlighet, oppmerksomhet og mer.
Så du sønnen din på banen da han skåret sitt første mål?
Eller datteren din i skogen da hun lærte å tenne bål?

Se opp!
Hva er det du venter på? Ser du ikke at tiden alt er gått?
Dine barn er flyttet hjemme i fra, og håret det er grått.
Hva vil du bli husket for min kjære, på den dagen når du dør?
Det er noe du burde tenke på, døden kan komme så mye før!




 

  • Skrevet: 02.02.2017  //  Kl: 13:44  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4

Vi er inne i en periode hvor det er veldig mange bursdagsfeiringer. Faktisk har vi feiret bursdag hele fire helger på rad! Er det flere som har det sånn i denne perioden? Jeg mistenker at folk kanskje kjeder seg litt vel mye i mai måned! *blunkesmilefjes* Uansett, så inspirerte det meg til å skrive dette innlegget fordi enkelte mennesker er det utrolig vanskelig å kjøpe gave til. Er dere ikke enig? De ønsker seg ingen ting, påstår at de har alt, og er generelt fryktelig lite hjelpsomme i ditt søken etter den rette gaven. Derfor tenkte jeg å tipse dere om den ultimate gaven som er helt fantastisk å få, men som ikke trenger å koste all verden. Faktisk kan du lage den nærmest gratis! Gaven er nemlig et førstehjelpsskrin til tunge dager.



For ikke så lenge siden fylte jeg 30 år, og i bursdagsgave fikk jeg blant annet dette skrinet. Oppi skrinet lå det koselige lapper i fra alle gjestene med fine ord og morsomme minner vi har skapt sammen. Det lå også kjærligheter på pinne oppi der, "Love hearts" sukkertøy og sjokoladehjerte. Noen hadde også funnet frem noen gamle bilder og skrevet små beskjeder på baksiden. Jeg kan love dere at jeg både lo og felte noen tårer da jeg åpnet boksen!


"Miss barnehage tante" haha! ;)

Hvis du ikke vil fylle boksen sammen med andre, men gjøre alt selv, så er det bare å være kreativ. Her kan du putte oppi brev, bilder og godteri. Gamle minner og hjemmelagde gavekort. Hvem setter vel ikke pris på et gavekort på en ferdiglaget middag hjemme hos deg? Eller et på 20 minutters massasje etterfulgt av en filmkveld i joggebuksen? Det er bare fantasien som settet grenser! 

En annen ting du kan putte i boksen er en pakke som den jeg fikk i julestrømpen fra en av mine beste venninner. Innholdet og forklaringer ligger på bildet under. Husk at her kan du også spe på med enda flere ting og fine ord. Det kan vel ikke bli så mye bedre enn det?
Og ja; Jeg vet at jeg er heldig! 



Likte du tipse mitt? Og har du flere forslag til hva man kan putte oppi? Håper dere har en strålende torsdag alle sammen! :)
 

  • Skrevet: 01.02.2017  //  Kl: 15:16  //  Kategori: Media  //  Kommentarer: 11


For noen dager siden ble jeg kontaktet av en av journalistene fra nettavisen som lurte på om jeg ville stille til intervju i forbindelse med teksten jeg skrev i innlegget under overskriften "Restylane og 2 plastiske operasjoner senere". Selv om jeg aldri har ønsket å være så offentlig så er dette tema så viktig at når jeg først har klart å treffe en nerve og ballen har begynte å rulle, så kan jeg jo ikke stoppe. Derfor kunne jeg jo ikke si nei til det! I dag ligger intervjuet på nettavisen, og dere som vil kan lese det her. 

Jeg vil takke nettavisen for den profesjonelle jobben de har gjort, og måten de har behandlet meg på hele veien. Jeg håper intervjuet vil gi de som sitter med spørsmål rundt teksten min noen svar på hva jeg egentlig tenkte da jeg skrev den. Aldri glem at du er god nok akkurat sånn som du er! <3

                                                       

 



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits