• Skrevet: 31.03.2017  //  Kl: 14:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 15





Sånn! Da var det helg igjen, joggebuksen er inntatt og vi har planer om å gjøre absolutt ingen ting de neste par dagene. Ikke det at verken joggebukse eller "å gjøre ingen ting" er noe nytt her i gården, men denne helgen er det planlagt avslapping som står på planen og dermed føles det litt annerledes. Det er så teit! Egentlig skulle vi hatt besøk denne helgen, men jeg måtte avlyse i går siden vi rett og slett ikke har noe å gi om dagen. Jeg er så tom! Det passer ekstra dårlig å være sånn her når vi egentlig skal planlegge oppussing, men hva får man gjort liksom?! Jeg håper at ordentlig ro denne helgen gjør underverker så vi virkelig får satt i gang planleggingen til uken. Det hadde vært supert så kryss gjerne fingrene for oss!

Nå skal jeg svinge meg rundt, ta en rask dusj og komme meg i butikken. Det står taco-fredag etterfulgt at strikking, godis og en eller annen serie/film på tapeten i kveld. Håper dere får en super fredag ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

  • Skrevet: 30.03.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Interiør  //  Kommentarer: 14





For en verden av interiør og stiler det finnes der ute! Hjernen min jobber på høygir om dagen for å prøve å finne ut hvilken stil jeg er ute etter her hjemme og hva jeg liker, men jeg klarer ikke å bestemme meg for de tingene som virkelig må klaffe på første forsøk. Altså de tingene som det er vanskelig å endre på senere, for eksempel flisene til badet. Det er så sykt mye å velge mellom at jeg blir helt overveldet! Mr. Jensen er som menn flest og kunne vel nesten ikke brydd seg mindre om sånne ting, så det å få en helhet i huset blir nok i stor grad min jobb. Han har meninger, for all del, men det interiørblikket og evnen til å se for seg helheten tror jeg veldig mange menn mangler rett og slett. Heldigvis har jeg bevist for han mange ganger tidligere at jeg har en evne til å gjøre valg som er til det bedre, så forhåpentligvis får jeg siste ordet i avgjørelser hvis vi skulle være uenig om noe underveis. Jeg kjenner at jeg gleder meg til at alt blir ferdig, men at jeg gruer meg til selve prosessen. Det er vel derfor vi ikke har begynt allerede! Oppussing betyr KAOS og med helseutfordringene vi har så blir vi nødt til å bruke lang tid på huset. Planen er å pusse opp alt, rund baut, men jeg tror vi starter med badet siden dette er det desidert dyreste og mest utfordrende rommet. Det er dessuten det eneste rommet som jeg tror vi begge gruer oss til å ta så det er like greit å få det overstått! 
Tenk hvis vi bare kunne tatt en lang ferie også komme hjem til ferdig oppusset bad? Æsj, kontrollfriken i meg hadde ikke klart å nyte det uansett - Jeg er jo helt håpløs sånn! ;)

Hvilken nettside er din favoritt når det kommer til interiør?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥





Bildene er hentet fra Pinterest.

  • Skrevet: 29.03.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


For mange år siden hadde jeg store drømmer. Jeg ville se hele verden, etablere meg tidlig og jobbe mot det store drømmehuset. Det var ingenting som var umulig og fremtiden så lys ut. Jeg var forlovet med Mr. Jensen, vi kjøpte egen bolig med en gang vi flyttet hjemmefra og vi hadde planene klare. Vi skulle betale ned lånet på boligen fort samtidig som vi pusset opp og på den måten bruke boligen som en sparebøsse. Vi skulle lære, erfare og deretter oppgradere til noe større. Alt var så tydelig, men så kom sykdom inn i livet vårt og alt endret seg. Oppussingen ble satt på vent, flytting ble utelukket og livet stoppet egentlig helt opp. Det var rett og slett en jævlig tid!

De første årene etter at livet endret seg var spesielt tunge. Det tar tid å akseptere at man blir syk og får begrensninger. Faktisk tror jeg ikke at jeg aksepterte det fullt ut før for ett par år siden. Da innså jeg at livet måtte gå videre og at jeg måtte finne en måte å få det bra på selv om omstendighetene hadde endret seg. Det handler ikke om å gi opp eller å godta at man syk, men å akseptere situasjonen man er i og at det er sånn ting er akkurat nå. Det er det man må forholde seg til. Da jeg endelig klarte å akseptere begynte jeg også til en viss grad å føle meg levende igjen. Fatte nytt mot og sette nye mål. Kanskje mindre hårete mål enn tidligere, men like fullt mål.

I det siste har tanken på fremtiden, oppussing og bolig fått nytt fokus igjen. Vi må ta noen valg. Skal vi bli boende er det på tide at vår lille hule blir pusset opp i den stilen vi vil ha. Skulle vi der i mot velge å flytte er det et nytt og ukjent kapittel som ligger foran oss. Jeg tror vi endelig har tatt et valg og bestemt oss for det første. At vi blir boende her selv om dette egentlig bare skulle være vårt aller første hjem. Det å leve handler mye om å være i stand til å tilpasse seg. Jeg tror at hvis man har for høye krav og forventninger, og er låst i tankemønsteret sitt, så vil man oppleve å bli skuffet. Ofte! Livet blir sjeldent akkurat som planlagt, og man får utfordringer kastet mot seg hele tiden. Noen ganger må man senke kravene og ta vanskelige valg. Det er de situasjonene som enten make you or brake you. Hadde jeg ikke blitt uføretrygdet og fått de økonomiske begrensningene som det fører med seg hadde valget vært annerledes, men jeg kan bare gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått tildelt. Nei vel så er ikke livet blitt som planlagt og vi må vinke farvel til drømmen om det store huset, men vet dere hva? Jeg legger meg stort sett hver kveld med et smil om munnen fordi jeg er så heldig å være omringet av fantastiske ting som ikke kan kjøpes for penger. På slutten av dagen er det bare de tingene og personene som egentlig betyr noe. Jeg har kanskje ikke de store materielle tingene, men jeg har det bra! ♥  Kan du si det samme?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥



Foto: Mr. Jensen.
 

  • Skrevet: 29.03.2017  //  Kl: 15:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 6





Hei solstråler.
Jeg håper dere skinner litt ekstra i dag fordi utenfor vinduet her er det sur vind og grått vær. Det gjør egentlig ingen ting for både Hermine, Mr.Jensen og jeg er rimelig slitne etter gårsdagen, og av en eller annen grunn får jeg mindre dårlig samvittighet av å ikke gjøre noe hvis været er grått. I går var vi på besøk hos noen venner av oss som nylig har fått et nytt tilskudd til familien. For en rolig og fin baby. Hun var så søt! Storesøsteren var så stolt og like herlig som alltid. Vi hadde en kjempe fin dag med lek, kos og skravling. Det er morsomt å finne fram barnet i seg, sette seg ned på gulvet og leke med en 3 åring. Barnelatter er helt fantastisk, og fantasien til småtroll imponerer meg virkelig. Tenk å kunne være så tilstede, kreativ og fantasifull! Dagen og kvelden fløy av sted, selv om jeg ville at den aldri skulle ende. Det var så koselig! Vi var hjemme sent i natt og kom oss enda senere i seng. Jeg håper virkelig at det ikke blir lenge til neste gang! ♥



På vei til firkløveret i går stoppet vi innom Haugfossen og tok noen bilder. Det var jo så nydelig vær! Anbefaler dere å stoppe innom her og gå langs fossen hvis du er i området.










Senere i dag skal jeg krabbe under pleddet å kose meg med strikketøyet foran en serie, men før den tid må jeg få gitt Hermine en god tur og handlet inn litt mat. Vi har spist elendig denne uken, hoppet over masse måltider og drukket alt for mye brus. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så fordømt vanskelig å spise sunt og regelmessig? Det hadde sikkert vært lettere hvis jeg var glad i å spise mat eller å lage mat, men jeg liker egentlig ingen av delene. Hodet mitt sier at mat er noe man spiser bare for å overleve. Nå ja, det er et tema vi kan skrives om en annen gang ;)

Håper dere har hatt en strålende dag så lang!

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 27.03.2017  //  Kl: 18:46  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 12


Det er ikke ordene deres som gjør mest vondt. Heller ikke slagene. Etter en stund lærer man seg å stenge de tingene ute fordi man må det for å overleve, men ydmykelsen er det vanskelig å se forbi. Den følelsen av å vite at lærere, medelever og venner ser det som skjer uten å gripe inn. Det er det som er det mest ødeleggende! Det at ingen hjelper deg, ingen sier noe og ingen står opp for deg. Du er alene selv når det står hundre mennesker i det samme rommet som deg. Det er tyngre en klumpen i magen og den konstante frykten. Hvorfor er alle så feige? Hvorfor sier ingen noe? Gjør noe? Hjelper deg? 

Det er som å rope i motvind. Du blir kalt de styggeste ting, truet, spyttet på og slått men det er ingen som sier stopp. Det føles som om de beskytter mobberne. Bortforklarer hendelsene med en dårlig barndom og utfordringer hjemme. Med et dårlig miljø og at vi må vise forståelse. Det blir helt feil! For mens du indirekte sitter der å forsvarer og bortforklarer handlingene til mobberne sitter det et menneske i den andre enden som føler seg helt alene. Som ikke har gjort noe galt, men som likevel må sloss for livet. Som hver eneste dag dør litt mer.

Det er mobbeofferet som må være inne i friminuttet, gjemme seg og bytte skole. Det er offeret som må leve med klumpen i magen og konstant høy puls. Hvorfor er det sånn? Mobberne må tas hardt med en gang fordi det de gjør ødelegger liv. Ikke bare der og da, men for alltid! Lærere har dessverre sjeldent respekt lenger. Det virker ofte som alle distanser er redd for å gripe inn. Så hvordan skal et barn kunne forsvare seg når selv ikke de voksne ikke tørr å gjøre noe?

Jeg mener man burde ta mobberne ut av skolen, gi de hjemmeundervisning og holde de unna andre elever hvis de ikke klarer å oppføre seg. Samfunnet trenger den beskyttelsen! Gi de pålagte timer med psykolog og andre behandlere så de kan få hjelp til å forstå det de driver med. De utfører faktisk sjeledrap og ødelegger mennesker for alltid! Det må dessuten være langt billigere for samfunnet å ta tak i det på denne måten enn å behandle skadene de påfører ofrene sin?! 

Jeg HATER mobbing! Jeg hater foreldre som hardnakket påstår at deres barn aldri gjør noe galt! Jeg hater samfunnet som lar dette skje dag ut og dag inn mens nydelige sjeler sakte men sikker dør, og jeg hater voksne som er for redd til å gripe inn! Det er på tide at vi tar av oss silkehanskene og finner en løsning på problemet. Det her er absolutt ikke greit!!



Dette innlegget er inspirert av denne saken HER, og av at jeg selv både har hørt og sett hvor ødeleggende mobbing er for livene til mennesker som betyr mye for meg. Del gjerne! ♥

  • Skrevet: 27.03.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 12





Hei mandag, ny uke og nye muligheter - Du kunne ikke kommet fort nok!
De siste ukene har mildt sagt vært skikkelig tunge så jeg er i overkant klar for en ny start. Jeg mener ikke å klage for siden torsdag har formen vært bedre og helgen har vært skikkelig fin. Den har bestått av sol, flotte naturopplevelser, bursdag med familien og et nytt minne for livet. Jeg kunne i grunn ikke bedt om så mye mer ♥ 

Jeg må være ærlig med dere å fortelle at jeg synes det her med å blogge er blitt vanskelig den siste tiden. Det er derfor det ikke er kommet så mange oppdateringer fra meg på en stund. Det er mange ting jeg ønsker å skrive om å dele, men siden livet består av så mange andre mennesker er det vanskelig å skrive de tingene jeg har på hjertet uten å blande inn noen andre i det jeg skriver. Jeg ønsker nemlig å skrive om opplevelser, følelser, ting som er ekte og ting som betyr noe for meg fremfor å skrive om det overfladiske og skjule meg bak en fasade. Jeg skjønner hvorfor mange bloggere velger å skrive om det helt overfladiske fordi det krever mye mindre og gir mindre fallhøyde. Det er jo tross alt begrenset hvor feil du kan tråkke hvis du skriver om mascara. Jeg mener ikke at det er noe galt i å skrive på den måten, jeg tror vi trenger steder hvor vi kan drømme oss bort i mote, glitter og glam fordi vi har godt av en motpol til all elendighet i verden, men jeg personlig kommer aldri til å kunne skrive på den måten. Jeg er allerede blitt 30 år og prøvde mitt første sett med løsvipper noen sinne i går liksom. Det sier vel litt om at jeg er tidenes fashionista som virkelig henger med på den fronten! ;)

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til med dette innlegget. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg føler jeg må forklare meg. Kanskje jeg føler at jeg skylder dere som leser bloggen min det? Jeg setter så enormt stor pris på dere og alle tilbakemeldingene dere har gitt meg siden jeg begynte å blogge i slutten av januar. Det har vært veldig givende og lærerik! Jeg kommer til å fortsette å skrive fordi jeg elsker det og jeg kommer til å fortsett å dele ting med dere i fremtiden, men jeg er nødt til å bli flinkere til å stole på min egen dømmekraft i forhold til hva jeg vil dele. Jeg merket at jeg begynte å begrense hvilke emner jeg skrev om og hvilke meninger jeg ytret, og det er ikke sånn jeg har lyst til å være. Vi får se hvordan det blir i fremtiden og om jeg klarer å bryte mine egne barrierer i forhold til offentligheten.  

Til vi skives igjen, 
Stine ♥












  • Skrevet: 18.03.2017  //  Kl: 06:43  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 15


Noen dager lurer man på hvordan ting kunne ha vært hvis de ikke hadde blitt sånn som de ble. Så innser man at ting ikke kunne ha vært annerledes, men man klarer fortsatt ikke å legge bort tanken på hvordan det kunne ha vært så man blir fanget i en evig rund dans med ordene hva hvis. I dag er en sånn dag.



Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 17.03.2017  //  Kl: 18:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 7


Du døde i dag.
Jeg sto der rakrygget å så lyset slukke i øynene dine. Jeg visste at livet ditt snart var forbi.
Det var ingen varme igjen i blikket ditt, ingen vilje i bevegelsene.
Jeg så avmakten, jeg følte tomheten og jeg kjente stillheten, men jeg felte ikke en tåre.

Du ble borte for meg.
Sammen med deg forsvant tryggheten og varmen. Jeg kjente det med en gang du slapp taket.
Du var alltid den kjærlige, sterke og støttende. Den sjarmerende og morsomme. Den aller beste.
Du holdt hånden min ved alle store opplevelser i livet mitt. Gav meg styrke.
Jeg var aldri redd fordi du ville ikke latt meg falle.
Aldri. Uansett. 

I dag var det min tur.
Jeg holdt hånden din og gav deg min styrke. Jeg sto rakrygget uten å felle en tåre.
Det var ikke fordi jeg var kald, ikke fordi jeg ikke var knust, men fordi du fortjente det.
Du fortjente den tryggheten. Den styrken. 

For første gang var det du som slapp taket. Det rev meg virkelig i to.
Du tok med deg fortiden og nåtiden. Du fjernet noe fra fremtiden.
En del av meg døde med deg, men jeg sto der fortsatt rakrygget.
Jeg holdt deg bare hardere i hånden så du visste at det for alltid var oss to.





 

  • Skrevet: 16.03.2017  //  Kl: 20:42  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


Noe av det jeg synes det er mest vanskelig å forholde seg til etter at jeg ble syk er andre mennesker. Ikke bare fordi det krever mye mer planlegging og energi for meg å være sosial nå, men fordi jeg synes det er vanskelig å finne noe å prate om. Jeg er syk, jeg sover, jeg går tur med hunden min og jeg prøver å gjøre de huslige tingene som må gjøres. Hvor spennende er det å prate om i lengden?

I møte med nye mennesker dukker ofte temaet "yrke" opp. Det er ganske naturlig, men svarer jeg ærlig på spørsmålet om hva jeg driver med så setter det alltid i gang en rekke spørsmål som jeg som oftest ikke vil svare på. Jeg er ikke glad i å snakke om sykdommen min, og ihvertfall ikke med alle jeg møter, så det gjør det vanskelig. Ofte har jeg svart at "Jeg er utdannet hjelpepleier" når ukjente spør hva jeg jobber med. Det er ikke en løgn, jeg er jo utdannet det, og de fleste spør ikke nærmere om hvor jeg jobber så da slipper jeg billig unna. Jeg tenker alltid på hvordan jeg formulerer meg siden jeg ikke vil lyve, og sier for eksempel aldri at "Jeg jobber som hjelpepleier". Noen ser kanskje på det som hvite løgner, og det er kanskje det, men det er rett og slett en måte å spare seg selv på. Det krever mye å skulle gjøre seg sårbar ovenfor andre mennesker og det er mange som graver uten at de egentlig bryr seg. Det merker man lett på kroppsspråk og blikk. De er nysgjerrige, men viser tydelig at de ikke skjønner seg på denne type sykdom. Sykdommer som er usynlige. Mange klarer rett og slett ikke å forstå det de ikke ser, og det fører dessverre ofte til baksnakking og drittslenging. Leser man kommentarfelt rundt temaet på nettet så ser man fort det. Folk dømmer fordi de ikke klarer å se det, men sykdommen min er egentlig ikke usynlig. Hvis du ser godt nok etter kan du se hvordan det har endret livet mitt. Tatt fra meg nesten alt. Ingen velger det her frivillig. Tror du det er det du som er syk.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

  • Skrevet: 14.03.2017  //  Kl: 18:22  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 4





Da jeg var yngre drømte jeg meg alltid bort til varmere strøk når jeg tenkte på ferie. Jeg har vært heldig å få oppleve mange reiser til utlandet og er evig takknemlig for det, men som voksen er turer og ferier i Norge blitt det jeg setter mest pris på. Kanskje fordi det føles minst stressende med tanke på sykdommen min? Vi har i alle fall bestilt årets sommerferie i Norge allerede, og det får meg til å tenke på fremtidige steder jeg har lyst til å besøke. En av stedene som dukker opp i tankene mine er tretopphyttene i Brumunddal. For flere år siden kom Mr. Jensen og jeg over disse hyttene på nett, og helt siden den gang har ønske om å reise dit vært stort. Tenk å kunne bo i tretoppene på en behagelig måte, men like vel så tett på naturen?! Det er som om noen har gått inn i tankene våre, hentet barndomsdrømmen om den perfekte trehytten, og satt den ut i livet. Det er så gøy!
  
I fjor ble vi enig om at dette stedet er noe vi bare må oppleve i løpet av livet, så planen er at vi skal feire vår 10 års bryllupsdag i tretoppene om vi ikke kommer oss dit før. Eller, det blir nok ikke akkurat på 10 års dagen siden den er på vinteren og vi helst vil besøke hyttene på sommeren, men vi kan jo late som. 10 år er jo tross alt 10 år selv om det feires 4-5 mnd inn i året eller hva? Vi er ihvertfall ikke så nøye på det og Mr. Jensen kan da alltids få en liten rosekvast på selve dagen vår også hvis det er det om å gjøre ;)

Dere kan ta en titt på disse fantastiske hyttene her













Foto: Tretopphytter.no

Har du et sted du drømmer om å besøke?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 13.03.2017  //  Kl: 17:12  //  Kategori: Friluftsliv  //  Kommentarer: 6





Når man har hund er man nødt til å komme seg ut uavhengig av form, vær og vind. Det er på en måte positivt, men enkelte ganger kan det være ganske tungt også. Som kronisk syk gikk jeg noen ekstra runder med meg selv før vi skaffet oss hund, nettopp fordi det var viktig for meg at vår hund skulle få alt hun måtte trenge. Det skulle ikke gå utover henne at jeg er syk. Det har det heller aldri gjort og hun får så mange langturer som hun måtte orke i tillegg til lek, kos og mentaltrening, men noen ganger er det veldig deilig med roligere dager. Spesielt på dager som i dag hvor jeg er slått ut med feber og nesa er potte tett. Da er turer på steder som Batteriøya helt glimrende. Der er det som regel alltid folk, andre hunder og masse lukter for Hermine å utforske. Dessuten er det en nydelig plass som gjør det umulig og ikke smile uansett hvordan man føler seg. En bitteliten perle like ved Svelvik sentrum som det virkelig er verdt å besøke.












Tenk deg å sitte utpå her en varm sommerdag med noe kaldt drikke og bare nyte solstrålene, synet av båter på fjorden, og måkeskrik. Åh, som jeg gleder meg til sommeren! Har du noen flotte, små steder i nærheten der du bor?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 13.03.2017  //  Kl: 08:38  //  Kategori: Musikk  //  Kommentarer: 4




En ny uke har nettopp begynt og jeg vil starte den med å dele denne nydelige sangen med dere. Dette er Mr. Jensen og min sin sang, og det finnes virkelig ingen bedre måte å starte dagen på enn med denne versjonen til Dj Sammy. Har du hørt noe så behagelig? ♦Sukk♦
Håper dere får en fantastisk mandag ♥

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 12.03.2017  //  Kl: 16:22  //  Kategori: Hverdag  //  Kommentarer: 16


God søndag, og velkommen til tidenes man flu.
Man skulle kanskje tro at det er mannen i huset som har blitt syk, men da gjetter man feil. Det er nemlig fruen selv som har inntatt noen slitsomme basiller, fått feber og føler seg påkjørt. Jeg er skikkelig pjusk og sutrete, rett og slett en fryd å være sammen med. Mr. Jensen er en heldig mann. Ha,ha! ;)

Mens jeg ligger her rett ut på sofaen og synes synd på meg selv mimrer jeg tilbake på de siste to ukene. De har vært så fine! Jeg har fått vært mye sammen med mennesker jeg er glad i, gått turer, vært i bursdag, og kost meg masse. Det har vært så fint! Jeg har vært uten Mr. Jensen veldig mye i disse ukene så vi har fått litt tid til å savne hverandre. Det var derfor helt magisk å komme hjem til han igjen på fredag. Selv om vi har kjent hverandre i 17 år, savner jeg han veldig fort når vi ikke er sammen. Jeg hører folk si at man har godt av å savne hverandre litt, og det ligger sikkert noe i det, men jeg trives aller best når vi er i nærheten av hverandre. Jeg elsker rett og slett at jeg får lov til dele livet mitt med han. Jeg er så heldig! ♥

De siste ukene har det blitt mange turer ute både i Vestfold her jeg bor, men også i Akershus og Østfold. Jeg har gått flere av barndommens stier til fots, og tenkt tilbake på mange av de ulike minnene jeg sitter med. Jeg har passert mine barneskoler, min ungdomsskole, og en av mine videregående skoler. Jeg har gått forbi steder jeg har bodd, sett husene til gamle skolevenninner, og sett endringer som er skjedd på steder vi pleide å leke. Under kommer et lite knippe bilder fra noen av stedene jeg har besøkt de siste to ukene. De gir dere kanskje et lite innblikk i hvor jeg kommer fra og har tilhørighet. 


Nannestad: 


Den første barneskolen min, Preståsen skolen.




Huset mamma og pappa bygde på slutten av -80 tallet. Her bodde jeg til det året jeg fylte 10 år.


Skedsmokorset:


Lysløypa i Tæruddalen. Den var et HAT i gymtimene på ungdomsskolen husker jeg, men nå som voksen elsker jeg å gå der. Jeg går der faktisk så ofte jeg har mulighet, og i perioder nesten hver eneste gang jeg er på Skedsmokorset.




Den fine jenta vår, Hermine, som alltid er med på tur ♥


Fredrikstadmarka:










"Sprinkelet" i Fredrikstad. Et helt ok utsiktspunkt, med mange fantastiske turmuligheter i området rundt. Jeg elsker ALT med Fredrikstadmarka så jeg kan virkelig anbefale å bruke litt tid i skogene der. Løyper finner man dessuten med mange ulike distanser, så her er det noe for en hver smak (og fysiske form).


Nå skal jeg tulle meg inn i pleddet, helle inn på med væske og begrave meg i et par episoder med "Kongen av Queens". Er det noen som kan få meg til å le så er det Doug. Når jeg tenker etter så er han egentlig prikk lik Mr. Jensen! Ja sånn pluss/minus 30-40 kilo da.

Til vi skives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 11.03.2017  //  Kl: 15:44  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3
 
Da jeg leste kronikken til Gisle August Gjevestad Agledahl for noen dager siden sank hjertet i brystet mitt. Det er så utrolig trist at vi ikke er kommet lenger i dagens samfunn! Kronikken forteller oss at "Jævla homo" er et av de mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Dette gir oss en tydelig indikasjon på at vi fortsatt har en veldig lang vei å gå. For hvor kommer disse holdningene hos barna fra? Hvem gir dem disse fordommene? Og hvordan kan vi sørge for at dette endrer seg i fremtiden? 


I videoen forteller Giske at hele 40 % av alle menn er negative til at to menn leier hender på gaten. Hvis man da legger til alle kvinner som sitter med samme oppfatning er jeg helt sikker på at det er nettopp dette som former barna i skolegården. Vi sprer våre synspunkter, våre frykter, vår uvitenhet og våre fordommer til nye generasjoner, og sørger dermed for at det fortsatt kan være ganske forbanna tøft å være åpent homofil i 2017. Gisle beskriver sin opplevelse av dette på en sterk og konkret måte i kronikken sin og jeg personlig kjenner jeg blir stolt av han. Ekstremt stolt av et menneske jeg aldri har hørt om eller møtt før fordi jeg mener at det han gjør nå er ekstremt viktig. At det er nettopp dette som er veien å gå! Skal vi kunne fjerne fordommene og gjøre andre legninger like naturlig for folk som det de synes heterofili er så mener jeg at vi trenger åpenhet. Ekstrem åpenhet. Vi trenger at folk tørr å være seg selv og vise det til verden. At kjærestepar leier hender, kysse, og klemmer i det offentlige rom uavhengig av kjønnet på partneren sin. At det blir like vanlig å se to menn eller to kvinner sammen som det er å se en mann og en kvinne. Jeg er helt overbevist om at jo mer vi ser av noe, jo mer naturlig vil det bli for oss. Samfunnet er allerede kommet langt fra der det startet for mange år siden, men det er fremdeles en lang vei å gå! Jeg håper at vi en gang i fremtiden ikke trenger å definere oss selv eller andre. At vi ikke trenger plassere oss selv i en bås. Jeg vil ikke ha en identitetsmarkør som heterofil, bifil eller homofil. Jeg vil bare være meg. Et menneske som mener at man forelsker seg i personer, ikke i kjønnsorgan. At man kan tiltrekkes ulike ting og at det er helt greit. For det er jo bare kjærlighet, og kjærlighet er vakkert! 


Jeg ble oppriktig glad da jeg gikk inn på telefonen min i morges og så at emojiene til android telefonen min er blitt oppdatert som vist på bildet ovenfor. Dette virker kanskje som en bagatell for mange eller totalt unødvendig, men jeg har lenge håpet at det vil komme emojier som likestiller kjærestepar. Det er et lite skritt i riktig retning for igjen så mener jeg at jo mer vi ser noe, jo mer naturlig blir det for oss. Og endelig kom de! Jeg vet ikke om du mener det samme som meg, men jeg heier i alle fall på kjærligheten ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥
 

  • Skrevet: 02.03.2017  //  Kl: 00:03  //  Kategori: Kontakt  //  Kommentarer: 2


Heisann fine folk :)

Jeg sniker meg til å legge igjen et lite innlegg til dere fra mobilen i kveld før jeg skal sove. Det er ikke så mye aktivitet på bloggen min i disse dager fordi jeg er alt for opptatt med å kose meg med mennesker jeg er glad i. Det er så sinnsykt viktig at man klarer å logge av internett innimellom og i stedet logge på selve livet. Være virkelig til stedet. Husker du når du var det sist? Det er nok noe som både jeg og mange andre kan bli flinkere på, og det er jo egentlig ganske deilig når man først klarer det!

Selv om jeg ikke er så mye pålogger nettet om dagen så prøver jeg er være aktiv på snapchat. Å publisere bilder og videoer der er raskt og effektivt - Jeg liker det! Man kan være sosial, knipse bilder og publisere de når det måtte passe sånn. Genialt!

Brukernavnet mitt på snap er mrsjens1 og dere må gjerne følge meg der for å se litt mer av mitt hverdagsliv. En god dose tull og fjas har også en tendens til å dukke opp! Dere kan også finne meg på instagram under samme brukernavn ;)


Håper at dere har hatt en strålende uke så langt - Det har jeg! :)

Til vi skrives igjen,
Stine ♥



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits