• Skrevet: 29.06.2017  //  Kl: 14:35  //  Kategori: Hermine  //  Kommentarer: 3


Det siste døgnet har vært en berg og dalbane av følelser, og det er først nå det går opp for meg hvor dramatisk det har vært. Når alvorlige ting skjer er både Mr. Jensen og jeg i stand til å handle rask, noe jeg er ekstremt glad for i dag!

Det hele startet med at Mr. Jensen skulle på telttur i går ved et vann i nabokommunen vår. Han skulle reise med våre 3 nevøer, sin onkel og kusine. Jeg hadde veldig lyst til å være med på overnattingen, men av ulike grunnen passet det dårlig denne gangen. Jeg hadde likevel lyst til å snike meg til noen timer ute i naturen sammen med gjengen, og samtidig få gitt hunden vår en lang tur i skogen. Jeg fant derfor ut at jeg ville gå hjemme i fra til vannet i Sande, og møte gjengen ved camp. Turen skulle ta 4 til 5 timer, uten stopp. 





Solen skinte da vi våknet i går, og jeg og Hermine, altså hunden vår, gikk i vei. Både Hermine og jeg var i god form, og vi storkoste oss der vi gikk. Vi gikk forbi flere vakre vann, møtte fugler og rådyr. Det var virkelig en perfekt dag! Etter 4 timer ankom vi campen der de andre drev å slo leir, og det var da uhellet skjedde. Jeg rakk bare å si hei, før Mr. Jensen sa at de hadde sett huggorm i området og at vi derfor måtte passe litt ekstra på Hermine. Jeg kalte henne til meg, og i det jeg ser på henne ser jeg at hun begynner å få litt vabler på toppen av hode. Jeg ber Mr. Jensen komme å se, men på sekunder begynte hun å hovne opp på høyre side av snuten. Vi skjønte med engang at hun var blitt bitt, så vi tok med oss bilnøkler og løp mot nærmeste bil. Mr. Jensen med Hermine på armen, jeg med telefonen i hånden. Parkeringen ligger 2-3 km unna campen. Jeg ringte alt av veterinærer jeg kunne komme på mens vi løp, men den eneste som svarte var ABC klinikken i Drammen. Jeg ringte også svigerinnen min, og hun gjorde det hun kunne for å finne en veterinær til oss som befant seg nærmere. Forsøkene til tross fikk vi ikke tak i noen annen veterinær, så vi kastet oss i bilen å kjørte mot Drammen. På dette tidspunktet var Hermine så hoven i hodet at øynene nesten var lukket. Vi ankom veterinæren en halvtime etter at bittet fant sted, noe som er et lite mirakel. Vanligvis bruker vi 25 minutter bare på å gå ned til parkeringen. Det viser seg at selv vi med kondisjon på minussiden KAN når vi MÅ! 





Hos veterinæren ble forlabben til Hermine barbert, og veneflon satt inn. Hun mottok intravenøs væskebehandling og fikk motgift. På dette tidspunktet var Hermine ganske slapp, men fortsatt bevisst og i stand til å stå. Veterinæren var kjempe rolig og flink, noe som gjorde meg roligere. Hun undersøkte, lyttet på hjerte, målte temperatur og observerte Hermine hele veien. Etter en god stund begynte hevelsen å trekke seg tilbake og Hermine virket litt piggere. Hun begynte å følge med igjen, hvis det er forståelig? Det var akkurat som om hun ikke var ordentlig tilstede i blikket sitt da vi ankom veterinæren, mens nå begynte hun å vende tilbake. Etter avsluttet behandling fikk vi derfor lov til å reise hjem med beskjed om å komme tilbake hvis noe endret seg. 


    


I natt har jeg ligget med Hermine i sengen og passet godt på henne. Hun har sovet godt og hevelsen er helt borte i dag. Hun virker kanskje litt sliten, men etter den lange turen og alt styret i går er ikke det så rart. Jeg kjenner at jeg er sliten selv jeg! Samtidig er jeg bare så utrolig lettet og umåtelig glad for at dette ser ut til å ha gått så bra som det har gjort. Takk høyere makter for at vi handlet raskt og fikk god hjelp hos veterinær!  Man vet jo ikke om det blir noen senskader etter bittet, det er alltid en risiko, men vi har gjort alt vi kan så langt og skal fortsette å følge rådene for tiden fremover for å unngå komplikasjoner. Jeg krysser alt som krysses kan ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

  • Skrevet: 24.06.2017  //  Kl: 13:46  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 13





De siste årene har Mr. Jensen og jeg vært mye frem og tilbake i forhold til hva vi ønsker å gjøre med bolig. Skal vi bli å pusse opp eller flytte? Planen har vel egentlig hele tiden vært av vi skulle flytte til noe større ved en eller annen anledning, men så kom livet i veien med alle sine kromspring, og vi har dermed besluttet oss for å bli her vi er nå. Dette var aldri drømmehuset fordi det bare er 55 kvm og en del av en tomannsbolig, men samtidig så er boligen praktisk inndelt og har en fantastisk beliggenhet med utsikt ut over Drammensfjorden. Det gir den potensiale. Den inneholder dessuten to soverom og gir oss plass til alt vi trenger siden det bare er oss to. Ønske vi har hatt om noe større er egentlig ikke av nødvendighet, men mest fordi vi gjerne skulle hatt litt mer luft rundt oss. Vi mennesker er dessverre skap sånn at vi aldri blir fornøyd, uansett hvordan vi har det. Mye vil ha mer, er det ikke det man sier? ;)

Det siste halvåret har vi ihvertfall vært mye frem og tilbake rundt hva vi nå skal gjøre, før vi bestemte oss for at vi blir her og starter med oppussingen. Det føles så godt å endelig være sikker på hvor vi skal være i fremtiden! Vi skal pusse opp alt sammen, og det kommer til å ta noen år, men jeg tror vi kommer til å få det veldig fint til slutt. I første omgang nå skal vi bytte alle vinduer, alle innvendig dører, innvendig gulv, tak, vegger, hele det elektriske anlegget og kjøkkenet. Vi skal også flytte en bærende stolpe så vi får en bjelke i taket i stedet. Det blir rette flater, rolige naturfarger og fokus på finishen i arbeidet. Badet kommer også til å få et løft med ny do og  baderomsinnredning i første omgang. På sikt, skal også terrassen byttes ut, innkjørselen bearbeides og hagen formes. Men akkurat det må nok vente noen år! 





Arbeidet rundt planleggingen av oppussingen er allerede godt i gang. Det er så utrolig mange avgjørelser som må tas! Vi har i første omgang hatt fokus på å finne både et elektriker firma og et firma som kan ta seg av bærebjelken, som vi er trygge på og komfortable med. Der tror jeg endelig vi er i mål! Å bytte hele det elektriske anlegget i et hus er en stor utgiftspost, men samtidig noe som har enorm betydning både for brannsikkerheten og finishen. Jeg håper og tror at det vil være verdt det. Det resterende arbeidet får vi ta litt etter litt, og jeg gleder meg til å sette i gang. Jeg er forberedt på blod, svette og tårer, men vet også at Mr. Jensen og jeg er et godt team på dette området så det kommer til å bli bra til slutt. Vi får ta en dag av gangen, holde tungen rett i munnen og bruke den tiden det tar. Vi skal tross alt leve og fungere midt oppi alt også. Det handler om å forelske seg i prosessen, ikke bare hige etter resultatet. Ønsk oss gjerne lykke til - Jeg tror kanskje vi kan trenge det! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥


 

  • Skrevet: 23.06.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Ut på tur  //  Kommentarer: 2





Har du vært på Vegglifjell før? Ikke? Nei det hadde ikke jeg heller før jeg ble kjent med noen som har hytte der. Faktisk hadde jeg aldri hørt om plassen før. Men så fikk vi tilbud om å være med på hyttetur, og det takket vi ja til, så i mai fikk Mr.Jensen og jeg gleden av å bli litt kjent med dette nye stedet. For en fantastisk plass. Det er en liten, norsk perle! Nå er jeg kanskje i overkant glad i natur og friluftsliv, og finner noe sjarmerende med de fleste plasser, men bildene under lyver jo ikke. Dette er et lite fjellparadis, ikke sant?!



















Vi tilbragte en helg i disse omgivelsene, og jeg kjenner at jeg allerede lengter tilbake. Jeg skulle gjerne pakket med meg mann, hund og sekken å bare gått i fjellene der i dagevis. Fisket, sett på omgivelsene og bare koblet helt ut. Ja, ja det får bli et annet år for i år er det blant annet Hallingskarvet som står på planen. Gjett om jeg gleder meg! Mer om det kommer senere, men uansett så kan jeg virkelig anbefale en tur til vegglifjell. Hvis dere har like flaks med været som vi hadde kommer dere ihvertfall ikke til å angre ;)

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥ 

  • Skrevet: 21.06.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5


  
Lillesøss og Henrik // Lille bøllefrø //  Lillesøss og mamma


De av dere som har fulgt bloggen min siden start, husker kanskje at jeg skrev dette innlegget i april om at jeg skal bli tante igjen? Lille babies kommer ikke før i oktober en gang, men vi har siden innlegget ble skrevet, fått vite at det er ei lita jente som gjemmer seg i magehuset til lillesøss. Det er så stas! ♥ Det hadde vært like stas om det hadde vært en gutt der inne altså, det er ingen tvil om det, men som jente selv er det alltid gøy med flere jenter. Er ikke vi det sterkeste kjønn kanskje? ;) 





Det virker nesten som at jentebabyer er skikkelig i vinden om dagen for lillesøss er langt i fra den eneste som venter jente. Min kusine fikk nettopp en nydelig liten tulle og flere andre jeg kjenner har en liten jentebaby på vei. Antrekket på bildet gav jeg nylig til ei barndomsvenninne som venter jente i August. Man kunne faktisk shoppet seg i hjel på klær til babyer. Det er så mye fint, spesielt til jenter! Siden jeg ikke har egne barn er min erfaring på området sikkert begrenset, men jeg elsker klærne fra newbie og lillelam. De har så utrolig mye søtt! Sånn sett er det jo supert at så mange venter baby om dagen, for da kan man handle litt til både den ene og andre ♥ 

Hvor liker du å handle babyklær? Har du noen favoritt merker?






Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 20.06.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 4


Jeg skal være den første til å innrømme at jeg begynner å bli immun. Okei, kanskje immun er feil ord, men det er det eneste ordet jeg kommer på. Det skjer så mange tragedier om dagen, terrorangrep annen hver uke, og jeg merker at jeg ikke blir overrasket lenger. Det treffer meg ikke like hardt som tidligere fordi det har blitt så vanlig. Det skjer alt for ofte! 

Når jeg så i media at en ny bil hadde kjørt inn i menneskemengden i England i går, måtte jeg ta meg sammen for å gå inn å lese artikkelen. Jeg holdt på å skrolle meg forbi. Tidligere hadde jeg fått gåsehud over hele kroppen, kastet meg over artikkelen og kjent på klumpen i magen i dagevis for alle de uskyldige ofrene. Denne gangen var det ikke sånn. Missforstå meg rett; Jeg hater terror, og mennesker som tror de har rett til å avgjøre andre mennesker sin skjebne. Jeg får fortsatt vondt på ofrene og pårørende sine vegne, men kanskje på en mer profesjonell måte? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg får ikke den samme klumpen i magen lenger. Det setter seg ikke som et slag i mellomgulvet og gjør meg uvel. Gjør det fortsatt det hos deg? Nettopp det at det ikke gjør det skremmer meg fordi jeg vet at jeg umulig kan være den eneste som føler det sånn. At jeg umulig kan være den eneste som nesten får dårlig samvittighet fordi jeg ikke blir hardere påvirket lenger. For hva skjer hvis vi blir likegyldige? Hvis vi på en måte godtar at dette skjer igjen og igjen. Hvis denne formen for terror ikke påvirker oss på samme måte lenger. Hva skjer hvis vi slutter å bry oss?

Jeg frykter for verden. Jeg er redd for hva denne type handlinger er i ferd med å gjøre med oss som et folk. Men mest av alt er jeg redd for denne likegyldigheten fordi vi kan aldri slutte å engasjere oss og bry oss. Da taper vi.
 



 


Det er sommer. Jeg sitter på baderomsgulvet å gråter. Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, og jeg er helt ødelagt. Tårene renner og jeg aner ikke hvorfor engang. Jeg er jo ikke skadet og kroppen fungerer jo?

Jeg stokker meg opp på beina. Ser meg selv i speilet. Det er tydelig at jeg har grått, de rød merkene nedover skinnene mine avslører det, men ellers ser jeg overraskende godt ut. Hvordan kan speilbildet mitt se så bra ut når jeg føler meg så tom? Er jeg i ferd med å bli gal? En hypokonder? Er jeg bare et usedvanlig svakt menneske som ikke klarer en dag på jobb engang uten å knekke sammen av utmattelse?

Jeg elsker jobben min. Jeg elsket jobben min som hjelpepleier også, men jeg byttet til butikk fordi jeg var så sliten. Jeg trodde det var yrke som tappet meg. Alle de mange sjebner i helsenorge som jeg aldri fikk hjulpet nok. Alle de nydelig menneskene som festet seg langt inne i hjertet mitt, og som jeg gav sjelen min til hver eneste dag. Jeg prøvde å gi alt, og jeg trodde det var det som slukket lyset i meg så jeg gav opp. Jeg trakk meg vekk og begynte å jobbe i butikk. Men jeg tok feil. Jeg elsket også den nye jobben, men det endret ingen ting. Jeg var tom. Ferdig. 

Det spilte ingen rolle hva jeg gjorde eller hvor hardt jeg kjempet. Ingen ting ble bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til et sted hvor jeg sluttet å like å omgåes folk eller å være i sosiale settinger. At jeg kunne bli så sliten at mennesker generelt ble en påkjenning. Så sliten at det å reise i butikken ble en stressfaktor. At det å reise på tur ble en byrde, og en utenlandsreise nærmest ble umulig. Jeg trodde aldri at lyset mitt kunne slukke. At kroppen min ville si stopp selv om speilbildet mitt fortsatt så likt ut. Jeg tenkte aldri tanken på at jeg en dag ville våkne opp syk, også aldri mer bli frisk igjen. 




Bildet fra arkivet. Sommeren 2009.
 



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits