• Skrevet: 26.04.2017  //  Kl: 17:56  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 15


Det er mange ting ved andre mennesker vi ikke legger merke til eller som vi kanskje aldri oppdager sånn uten videre. I dag tenkte jeg å dele 10 ting om meg selv som dere trolig ikke vet! 


1. Jeg har et fødselmerke på rumpa. Det har jeg hatt siden, ja du gjettet riktig, fødselen! ;)

2. På tross av at jeg møtte Mr. Jensen allerede da jeg var 13 år gammel så er ikke han min første forelskelse. *Hysj, ikke ikke si det til han*


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra arkivet av Mr. Jensen og meg tilbake i 2003.


3. Jeg har fjernet et ledd i den ene tåen på høyre foten min. 

4. Jeg er et stort fan av Harry Potter, og har både lest bøkene og sett filmene utallige ganger. *Potterhead alert*

5. Jeg er veldig følsom på godt og vondt, og kan gjerne reagere helt merkelig. Jeg er typen som kan le i begravelser selv om jeg er kjempe lei meg!


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra arkivet, 2004.


6. Jeg er en regelrytter når det kommer til brettspill og blir kjempe irritert hvis noen jukser. Det å vinne bryr jeg meg mindre om, men juksing, nei det tåler jeg ikke!

7. Jeg har en helt syk luktesans og kan kjenne om folk har en sur kjøkkenklut fra de åpner opp ytterdøren. Det er så ille at jeg sliter med å omgåes enkelte mennesker på grunn av kroppslukt, bruk av parfyme og valg av tøymykner. Jeg har alltid vært sånn!

8. Jeg er allergisk mot støv. Ja og ikke bare fordi jeg er en vaske-frik med støv på hjernen, men jeg har faktisk dokumentert allergi for det også.

9. En av mine største drømmer er å jobbe frivillig som hjelpearbeider. Gjerne i Afrika.





10. Jeg elsker dyr og får kjempe vondt i hjertet mitt når dyr ikke har det bra. Og da mener jeg ikke bare når dyr blir grovt mishandlet og virkelig lider, men også når jeg ser kjæledyr som ikke får nok stell, oppdragelse, stimuli, kos, turer osv. Det gjør meg så trist fordi det å ha et kjæledyr er et privilegium, en ære og en livsstil, ikke en menneskerett. Folk burde gå all in for å gi dyrene det beste livet overhode mulig, eller rett og slett bare la være å skaffe seg dyr! Pjuh, jeg kjenner jeg blir engasjert bare ved å nevne det! 











Sånn, det var litt om meg. Kanskje du fikk vite noe nytt eller kjenner deg igjen?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 25.04.2017  //  Kl: 16:36  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6


Livet består av mange lyspunkter. Vi er heldige som har et tak over hodet, mat på bordet, og klær på kroppen. Vi puster frisk luft, har rent vann lett tilgjengelig, og frihet til å ta egne valg. Vi har det godt på så utrolig mange måter! Det gjør så det blir ekstra tungt når man like vel ikke klarer å ha det bra. For vi burde jo ha det bra sant? Det er jo så mange som har det verre og som ikke har de tingene jeg nevnte ovenfor...

Som syk med alvorlig sykdom er det dager og perioder hvor livet er bein tøft. Det er dager hvor man overhode ikke ser poenget med å leve. Man har lyst til å kaste inn håndkle, overgi seg og bare slippe å våkne mer. Man orker ikke å ha det sånn her lenger! For hva er poenget når man føler at man gradvis blir dårligere? Hva er vitsen med å leve når man er så ekstremt sliten at det gjør vondt å puste? Når hver eneste muskel i kroppen verker selv uten at man har gjort noe ting? Er det virkelig verdt å leve for en hver pris?

Mennesker som ikke har kjent langtidssykdom på kroppen vil ikke kunne sette seg inn i det jeg skriver. De aner ikke hva det er snakk om. De kan prøve å forstå fordi de tror de har vært slitne før de også, men siden jeg selv har vært frisk en gang vet jeg at de virkelig ikke har en idè. Det jeg trodde var å være helt tom var ikke i nærheten engang. Som frisk kan man hvile, sove og hente energi. Man restituerer normalt. Vi med ME, og mange med andre alvorlige sykdommer gjør ikke det. Vi kommer oss rett og slett aldri ovenpå, og det finnes ingen helgefri eller ferie fra det å være kronisk syk. Man kan ikke styre det eller skru det av. Man kan kanskje i perioder finne en form for kontroll eller en måte å styre når de tyngste bølgedalene kommer, men det at de kommer er garantert. Som oftest kommer de heller før enn senere. 

Det er ikke alltid lett å finne meningen med live. Det er ikke alltid man har noen grunn til å holde ut. Men man gjør det fordi man håper på noe bedre. Man vil at det skal komme gode dager eller øyeblikk. Man venter kanskje bare på de to sekundene i løpet av uken hvor hjernetåken letter? Eller kanskje man holder ut fordi man føler et ansvar ovenfor noen andre? Noen ganger holder man kanskje bare ut fordi man er for sliten til å ta det endelige skrittet, men det er en grunn like god som noen av de andre det. Så lenge man ikke gir opp. Så lenge man bare holder ut. Puster ut og inn. En dag vil det komme et lyspunkt. Et glimt av noe mer. Noe som gjør det verdt det. Jeg aner ikke hva, og i tunge perioder er det nesten umulig å tro at det vil skje, men man kan ikke gi opp. For man er her for en grunn. Jeg velger ihvertfall å tro det. Det må jeg for å overleve.




 

  • Skrevet: 07.04.2017  //  Kl: 11:50  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 9






Jeg har tro på at selv om man har dårlige timer, dager, uker eller måneder så betyr ikke det at man har et dårlig liv. Det gjelder bare å holde ut, se etter de små lysglimtene i hverdagen, og aldri glemme at ting kommer til å bli bedre. For det gjør de jo alltid. Det vil komme bedre dager!

Mange søker etter lykke. De vil være lykkelige hele tiden. Jeg mener at det er å be om å bli ulykkelig og skuffet fordi lykke ikke er noe konstant. Lykken er små øyeblikk av en ekstrem følelse. Det er noe brusende og sprudlende. Det er øyeblikk med enorm perfeksjon. Hadde lykke vært konstant hadde det ikke vært en følelse man søkte etter å oppnå fordi da hadde den vært vanlig. En regel i stedet for unntaket. 

Det er tunge dager hos meg for tiden. Formen er elendig og alt føles håpløst! Jeg skriver ikke det her for å klage, jeg ønsker ikke medlidenhet, men det er rett og slett sånn det er akkurat nå. Jeg mestrer ingen ting, og jeg velger å dele det her på bloggen fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det sånn i perioder. Og det er greit. Det er lov å ikke ha det bra hele tiden! Det viktige er at man aldri slutte å se etter lysglimtene. De små gledene i de små øyeblikkene. For når man har mange nok av dem vil dagene bli lysere, og kanskje, hvis man er heldig, vil man kjenne på den lykken igjen. Jeg gleder meg til bedre dager ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥





Bildene i innlegget er tatt under gårsdagens skogstur. 

  • Skrevet: 05.04.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 16


Det ligger en tåke der. Den er nesten konstant. Jeg kjenner at tankene er uklare, fokuset nærmest borte. De kaller det hjernetåke. Et symptom på denne helvetes sykdommen. Sykdommen som alle mener noe om, men som ingen egentlig har svar på. Alt jeg ønsker er å fungere. Jeg vil så inderlig, men jeg klarer ikke. 

Jeg ser livene til alle rundt meg gå videre. Jeg ser fremtiden dems bre seg ut i en blanding av utfordring og glede. Det skjer store endringer, de har uendelig med muligheter og valg. De velger veien videre uten å tenke over hvor heldig de er. Jeg tror ikke de skjønner det! De kan jobbe, reise og flytte. Starte en familie, trene som de vil og kose seg meg hobbyer. De tar det hele for gitt...

Det finnes ingen ting igjen for meg lenger. Jeg makter ikke å se fremover. Selv de få mulighetene jeg har klarer jeg ikke å utnytte fordi jeg er så sliten. Jeg har ingen ting igjen å gi, og alt jeg vil er å sove. Sove i hundre år, men det kan jeg ikke.
I morgen er en ny dag.







 

  • Skrevet: 03.04.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde av Mr. Jensen og meg i 2004. 


I familien er jeg storesøsteren. Den eldste av to stykker og en omsorgsperson. Jeg liker å sørge for at mine nærmeste har det bra! De som ikke kjenner familien min, bare meg, vil nok tro at jeg er den sosiale som tar mest plass i gjengen, men vi er ganske mange sterke personligheter i familien så jeg er ikke så sikker på at jeg er den som tar mest plass, selv om jeg helt klart tar min del av kaken.   

Blant venner er jeg sjeldent. Etter at jeg ble syk er mye av det sosiale med venner blitt borte dessverre. Jeg har ikke energi til å følge opp så mange, jeg har mer enn nok med å få hverdagen til å fungere, så da blir det sånn. Tidligere var jeg den som reiste rundt å besøkte alle, engasjerte meg og stilte opp, så da jeg ikke orket det lenger mistet jeg mange. Jeg føler at jeg er den som ofte har gitt mest, men sjeldent har fått det samme tilbake. Nå sitter jeg igjen med et lite knippe ekte og solide venner, og det passer meg egentlig perfekt ♥

På kjøkkenet er jeg så lite som mulig. Jeg hater både å lage mat og å spise! Jeg må jo, og mellom Mr.Jensen og meg så er det jeg som er kokken, men jeg skulle ønske jeg kunne slippe!





På internett er jeg sikkert alt for mye! Men jeg er fortsatt flink til å logge av i perioder og bruker nettet sjeldent i sosiale lag. De som kommer på besøk eller sitter med hode ned i telefonen i bursdager irriterer meg grønn. Er det bare jeg som synes det er frekt og skuffende? Hva skjedde med å være pålogget selve livet og vie tiden til de man faktisk har rundt seg? Jeg fatter det ikke! 

På meldinger er jeg rå på bruk av smiles. Jeg føler at jeg må slenge på et smilefjes for å vise at jeg ikke er sur. Det er blitt en så stor vane at jeg nesten synes det er vanskelig å skrive uten smiles. Spesielt her på bloggen! ;)

På reise er jeg den med kontroll. Jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Det første jeg sjekker etter å ha bestilt en tur er alltid nødnummeret til stedet jeg skal på og mulighetene for ulik hjelp ved behov. Reiser vi i Norge er det legevakt, dyrlege og nærmeste sykehus jeg søker opp. Dyrlegen ringer jeg alltid til også for å finne nærmeste døgnvakt og få bekreftet at de fortsatt er i drift, samt hvilke hjelp de tilbyr. Ja jeg vet at jeg er en kontrollfrik, men heller føre var! ♥



Mallorca.


På shopping er jeg nesten aldri. Det er det ikke så mye rom for økonomisk når man er uføretrygdet. Dessuten er formen ofte så dårlig at det krever for mye av meg å radde rundt på kjøpesentere. Sånn sett er det supert at det er blitt tilgang til det meste via nettbutikker!

På tur er jeg ofte! Jeg elsker å gå turer, spesielt i skog, mark og fjell. Jeg går tur nesten daglig med få unntak, og jeg er ofte den som pusher og holder motivasjonen oppe. Men går jeg i kjelleren, ja da er det greit å holde kjeft. Haha! Jeg liker nemlig dårlig å bli motivert av andre og positivitet motiverer meg faktisk ikke overhode! I`ll kill you!!!





På fest er jeg i hundre. Jeg skravler, danser og koser meg! Men jeg er også den som passer på at alle har det bra, og jeg har et ganske anstrengt forhold til fulle mennesker så jeg mister aldri kontrollen selv. Som tenåring var jeg rå på å holde håret og tørke spyet til andre. Good memories der altså ;)

Hjemme er jeg meg selv. Sammen med Hermine (hunden vår) og Mr. Jensen er jeg hundre prosent ekte. Jeg ler, tuller, koser og slapper av. Jeg gråter, kjefter, blir frustrert og sier unnskyld. Jeg gir kjærlighet, omsorg og varme. Jeg er meg selv på godt og vondt, og jeg blir akseptert akkurat som jeg er! ♥


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bildet av meg i 2004.

Følg meg gjerne på instagram: HER / På snapchat ved å søke opp brukernavnet: mrsjens1 / Eller på bloggen: HER.

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 29.03.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


For mange år siden hadde jeg store drømmer. Jeg ville se hele verden, etablere meg tidlig og jobbe mot det store drømmehuset. Det var ingenting som var umulig og fremtiden så lys ut. Jeg var forlovet med Mr. Jensen, vi kjøpte egen bolig med en gang vi flyttet hjemmefra og vi hadde planene klare. Vi skulle betale ned lånet på boligen fort samtidig som vi pusset opp og på den måten bruke boligen som en sparebøsse. Vi skulle lære, erfare og deretter oppgradere til noe større. Alt var så tydelig, men så kom sykdom inn i livet vårt og alt endret seg. Oppussingen ble satt på vent, flytting ble utelukket og livet stoppet egentlig helt opp. Det var rett og slett en jævlig tid!

De første årene etter at livet endret seg var spesielt tunge. Det tar tid å akseptere at man blir syk og får begrensninger. Faktisk tror jeg ikke at jeg aksepterte det fullt ut før for ett par år siden. Da innså jeg at livet måtte gå videre og at jeg måtte finne en måte å få det bra på selv om omstendighetene hadde endret seg. Det handler ikke om å gi opp eller å godta at man syk, men å akseptere situasjonen man er i og at det er sånn ting er akkurat nå. Det er det man må forholde seg til. Da jeg endelig klarte å akseptere begynte jeg også til en viss grad å føle meg levende igjen. Fatte nytt mot og sette nye mål. Kanskje mindre hårete mål enn tidligere, men like fullt mål.

I det siste har tanken på fremtiden, oppussing og bolig fått nytt fokus igjen. Vi må ta noen valg. Skal vi bli boende er det på tide at vår lille hule blir pusset opp i den stilen vi vil ha. Skulle vi der i mot velge å flytte er det et nytt og ukjent kapittel som ligger foran oss. Jeg tror vi endelig har tatt et valg og bestemt oss for det første. At vi blir boende her selv om dette egentlig bare skulle være vårt aller første hjem. Det å leve handler mye om å være i stand til å tilpasse seg. Jeg tror at hvis man har for høye krav og forventninger, og er låst i tankemønsteret sitt, så vil man oppleve å bli skuffet. Ofte! Livet blir sjeldent akkurat som planlagt, og man får utfordringer kastet mot seg hele tiden. Noen ganger må man senke kravene og ta vanskelige valg. Det er de situasjonene som enten make you or brake you. Hadde jeg ikke blitt uføretrygdet og fått de økonomiske begrensningene som det fører med seg hadde valget vært annerledes, men jeg kan bare gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått tildelt. Nei vel så er ikke livet blitt som planlagt og vi må vinke farvel til drømmen om det store huset, men vet dere hva? Jeg legger meg stort sett hver kveld med et smil om munnen fordi jeg er så heldig å være omringet av fantastiske ting som ikke kan kjøpes for penger. På slutten av dagen er det bare de tingene og personene som egentlig betyr noe. Jeg har kanskje ikke de store materielle tingene, men jeg har det bra! ♥  Kan du si det samme?

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥



Foto: Mr. Jensen.
 

  • Skrevet: 18.03.2017  //  Kl: 06:43  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 15


Noen dager lurer man på hvordan ting kunne ha vært hvis de ikke hadde blitt sånn som de ble. Så innser man at ting ikke kunne ha vært annerledes, men man klarer fortsatt ikke å legge bort tanken på hvordan det kunne ha vært så man blir fanget i en evig rund dans med ordene hva hvis. I dag er en sånn dag.



Til vi skrives igjen,
Stine ♥

  • Skrevet: 16.03.2017  //  Kl: 20:42  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 14


Noe av det jeg synes det er mest vanskelig å forholde seg til etter at jeg ble syk er andre mennesker. Ikke bare fordi det krever mye mer planlegging og energi for meg å være sosial nå, men fordi jeg synes det er vanskelig å finne noe å prate om. Jeg er syk, jeg sover, jeg går tur med hunden min og jeg prøver å gjøre de huslige tingene som må gjøres. Hvor spennende er det å prate om i lengden?

I møte med nye mennesker dukker ofte temaet "yrke" opp. Det er ganske naturlig, men svarer jeg ærlig på spørsmålet om hva jeg driver med så setter det alltid i gang en rekke spørsmål som jeg som oftest ikke vil svare på. Jeg er ikke glad i å snakke om sykdommen min, og ihvertfall ikke med alle jeg møter, så det gjør det vanskelig. Ofte har jeg svart at "Jeg er utdannet hjelpepleier" når ukjente spør hva jeg jobber med. Det er ikke en løgn, jeg er jo utdannet det, og de fleste spør ikke nærmere om hvor jeg jobber så da slipper jeg billig unna. Jeg tenker alltid på hvordan jeg formulerer meg siden jeg ikke vil lyve, og sier for eksempel aldri at "Jeg jobber som hjelpepleier". Noen ser kanskje på det som hvite løgner, og det er kanskje det, men det er rett og slett en måte å spare seg selv på. Det krever mye å skulle gjøre seg sårbar ovenfor andre mennesker og det er mange som graver uten at de egentlig bryr seg. Det merker man lett på kroppsspråk og blikk. De er nysgjerrige, men viser tydelig at de ikke skjønner seg på denne type sykdom. Sykdommer som er usynlige. Mange klarer rett og slett ikke å forstå det de ikke ser, og det fører dessverre ofte til baksnakking og drittslenging. Leser man kommentarfelt rundt temaet på nettet så ser man fort det. Folk dømmer fordi de ikke klarer å se det, men sykdommen min er egentlig ikke usynlig. Hvis du ser godt nok etter kan du se hvordan det har endret livet mitt. Tatt fra meg nesten alt. Ingen velger det her frivillig. Tror du det er det du som er syk.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥




 

  • Skrevet: 26.02.2017  //  Kl: 12:02  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7




Døden har alltid fascinert meg.
Som hjelpepleier og privatperson har jeg sett døden på nært hold mange ganger. Jeg har våket over døende mennesker, holdt dem i hånden når de har tatt sitt siste åndedrag og kjent hjerter slutte å slå. Jeg har sett folk dø på en rolig og udramatisk måte, men også sett mennesker sloss mot dødsangsten. Noen har dødd helt akutt. Overraskende, voldsomt og dramatisk. Det er kanskje den beste måte å dø på, men den absolutt verste for de rundt. Vi mennesker liker gjerne å forberede oss på de tingene vi skal oppleve, selv om det er ting vi egentlig ikke kan forberede oss på. 

Jeg har flere ganger sagt at jeg liker døden. Det er det mange som reagerer på! For veldig mange er døden bare skummel, vond og grusom. Jeg synes den er sterk og fredfull. Det å stelle mennesker etter at de er dø er nært og spesielt, og det føles godt å kunne gjøre en kropp klar til dens siste hvilested. Vite at det blir gjort på en verdig og respektfull måte. Føle roen i rommet. Når døden har kommet, viskes tiden ut og ingen ting er stressende lenger. Det er egentlig ganske vakkert!

Vi skal alle dø en gang. Det er naturlig. Min erfaring og kunnskap om døden gjør at jeg ikke er redd for å dø, men jeg har heller ikke lyst til å dø. Ikke helt enda. Livet er så fint at jeg gjerne lever det i mange tiår til, men den dagen jeg dør er det helt greit. Jeg skal prøve å leve hver dag til det fulle, nyte øyeblikkene på veien, og ta det som måtte komme. Døden er tross alt livets gang, og helt ufarlig. Den er like naturlig som det å bli født. Det tror jeg det er mange som glemmer når de gir seg hen til frykten. Vi skal alle dø en gang!

Hva er din opplevelse av døden? Frykter du den?

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

 

  • Skrevet: 22.02.2017  //  Kl: 15:22  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 10

ME er forkortelsen for sykdommen Myalgic encephalomyelitis som ofte blir kalt Kronisk utmattelsessyndrom på folkemunnen. Det er en alvorlig sykdom som er veldig belastende å få. Den deles inn i fire grader: Mild, Moderat, Alvorlig og Svært alvorlig. Hvis du vil lese mer om sykdommen kan du gjøre det her og her. Jeg hadde ingen kjennskap til sykdommen da jeg var yngre, men i senere tid har jeg sett mer og mer av den i media. Jeg vil like vel dele med dere min vei til denne diagnosen og min erfaring med sykdommen fordi jeg vil bidra til et mer balansert bilde av den. Det jeg har sett media fremstille er den mest alvorlige graden hvor pasienten er fullstendig sengeliggende og avhengig av hjelp til det meste, og jeg føler at denne fremstillingen utelukker veldig mange med diagnosen. Realiteten er jo at det finnes tre grader til av sykdommen, og at mange har ME uten at de er fullstendig sengeliggende. Jeg er en av dem. 



Min reise starter helt tilbake i 2007/2008. Jeg hadde følt meg enorm sliten lenge, men jeg fortsatte å presse på. For meg har jobb alltid vært viktig, og det fantes ingen ting jeg la mer stolthet i enn å gjøre en god jobb. Jeg stortrivdes med å jobbe som hjelpepleier, men da jeg begynte å kjenne meg unormalt sliten valgte jeg like vel å bytte jobb. Jeg søkte jobb i en matbutikk, noe som gav meg mye kortere reisevei og en helt annen omgang med mennesker. Som hjelpepleier er det mye fysisk jobb, men også mye som er psykisk krevende. Jeg tenkte derfor at det å jobbe i en matbutikk ville gi meg det sosiale og fysisk krevende, men mindre av det psykisk krevende. At dette ville være nok til at jeg skulle komme meg til hektene igjen. Det var det ikke, og jeg fortsatte å føle meg verre og verre. 

Første gang jeg oppsøkte lege var i desember 2008. På dette tidspunktet hadde jeg tøyd strikken så langt at jeg fortsatt ikke kan forstå hvordan jeg klarte å unngå å kollapset. Jeg var så tom og bare det å puste var en anstrengelse. Jeg vet ikke helt om legen forsto alvoret, men hen tok en del blodprøver og ba meg komme tilbake på nyåret når prøvesvarene forelå. Dette ble den lengste og tyngste julen jeg noe sinne har hatt.

Innen januar kom hadde jeg for lengst begynt å fantasere om å bli påkjørt av en buss. Jeg tenkte at hvis jeg bare ble hardt nok skadet så ville jeg havne på sykehus, bli dopet ned og endelig få hvile. Jeg klarte aldri å lande, kroppen føltes konstant i beredskap og jeg var så enormt sliten. Uansett om jeg lå på sofaen og så i taket hele dagen så klarte jeg ikke å hente krefter, og jeg kunne sove døgnet rundt uten at det hjalp. Jeg gråt før jeg dro på jobb og når jeg kom hjem fra jobb på tross av at jeg i utgangspunktet elsket jobben min. Jeg brukte alle krefter jeg hadde på å bli oppfattet som frisk, og jeg tror den eneste som så hvordan jeg virkelig hadde det var Mr. Jensen. Jeg gav alt utenfor husets fire vegger, men hjemme hadde jeg ikke mulighet til å skjule det. Jeg gråt, kjeftet, skrek og sov. Sov masse. Denne januar måneden fikk jeg min første sykmelding. Legen min tok meg heldigvis på alvor med engang og sykmeldte meg på tross av at jeg protesterte høylytt. Det føltes som et slag i ansiktet. Et enormt nederlag!

Måneden etter at den første sykmeldingen kom, giftet jeg meg med Mr. Jensen. Jeg har flere ganger de siste ukene langt ut bilder fra bryllupet vårt på bloggen, og jeg tørr vedde på at ingen av dere har sett eller kan se hvor syk jeg var den gangen. At Mr. Jensen og jeg faktisk bare var sekunder fra å reise hjem fra vårt eget bryllup fordi jeg følte meg så dårlig. På et tidspunkt sto forloveren min å lukket opp brudekjolen min fordi jeg var så uvel. I dag er jeg enormt glad for at vi gjennomførte hele dagen, men også litt trist fordi jeg ikke klarte å være mentalt til stede i bryllupet vårt. Jeg vet det er mye nerver ute å går på sånne dager og at mange sikkert føler seg litt utenfor seg selv, men like vel. Jeg skulle ønske jeg kunne følt nervene som alle andre har på denne dagen, i stedet for frykt for å bli dårlig og ikke klare å gjennomføre!


Bak fasaden: En medtatt brud. 

I årene som fulgte etter den første sykmeldingen prøvde jeg alt jeg kunne for å klare å jobbe. Jeg var sykemeldt i mange forskjellige grader og prøvde å jobbe i ulike prosenter, men ingen ting fungerte. På et tidspunkt var jeg så lei NAV at jeg friskmeldte meg selv, kjørte på og tenkte at dette kom til å gå seg til hvis jeg bare jobbet hardt nok. Det gjorde det selvfølgelig ikke, og etter et par måneder ble jeg 100 % sykmeldt igjen. Hvis jeg ikke husker helt feil var dette i 2010. Etter at jeg ble sykmeldt den siste gangen ville kanskje folk flest kastet inn håndkle, men det gjorde ikke jeg. Jeg skulle tilbake! Jeg lette rundt og kom over et yrkesrettet rehabiliteringssenter i Rauland med godt rykte. Etter godkjennelse fra lege og NAV leverte vi en søknad på dette stedet, og innen kort tid fikk jeg plass der. Jeg oppholdt meg en måned på dette rehabiliteringssenteret, og selv om det ikke gjorde meg frisk eller arbeidsfør igjen, så er jeg utrolig glad for at jeg reiste dit fordi de ble det første skrittet mitt på veien til å akseptere situasjonen min. De hjalp meg til å forstå at selv om man er syk har man lov til å leve. Man må akseptere situasjonen sin, gjøre det man kan for å få det best mulig i hverdagen og lete etter de små tingene som gir enn noe. Jeg tror egentlig det var på dette oppholdet jeg selv innså hvor lang nede jeg var. 

Etter oppholdet i Rauland var jeg fortsatt på jakt etter løsningen på problemet. Jeg kunne jo ikke bare sette meg ned å gi opp! Jeg tok derfor kontakt med NAV å spurte om jeg kunne få prøve skole. Jeg er som sagt utdannet hjelpepleier og manglet derfor bare et par fag for å få studiekompetanse i tillegg. Det måtte jeg da klare! Jeg søkte på voksenopplæring, fikk plass til å ta de fagene jeg trengte, og var kjempe giret. Jeg leste faktisk ut bøkene jeg hadde i pensum før skolen startet. Jeg skulle gå på skole 3 timer, 2 ganger i uken. Dette fikk jeg til i nøyaktig 3 uker før kroppen sa stopp. Jeg gikk rett i kjelleren igjen.

Parallelt med all jobb utprøvingen ble jeg også utredet hos ulike spesialister for å finne årsaken til utmattelsen min. Jeg har i årenes løp blant annet vært innom nevrolog, revmatolog, psykolog, fysioterapeut, indremedisiner og lungespesialist. Selve ME diagnosen fikk jeg først i 2014 (tror jeg?!) hos Sykehuset i Vestfold. Dette var 6 år etter at jeg ble syk. 

Da skole viste seg å ikke fungere oppsøkte jeg NAV igjen fordi jeg var rådvill. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde prøvd å bytte jobb, prøvd å jobbe i ulike prosenter, prøvd rehabilitering og prøvd skole. Jeg var tom for ideer. Dette møtet med saksbehandleren min ble avgjørende for meg og livskvaliteten min fordi saksbehandleren satt seg ned med meg, så meg i øynene og sa: "Nå skal du prøve den ene tingen du ikke har prøvd. Du skal gå hjem og slappe helt av!" Det var en konkret oppgave og en tydelig beskjed å få, men like vel så utrolig vanskelig å gjennomføre. Jeg brukte lang tid på å klare det. Veldig, veldig lang tid! 

En stund etter at jeg fikk ME diagnosen ble jeg kalt inn til møte med NAV. I dette møtet var saksbehandleren min, fastlegen min og NAV sin lege. Alle sammen hadde sett på situasjonen min og ingen av dem mente det var noe mer de kunne gjøre for meg. De kunne ikke se at det var noe jeg kunne gjøre selv, noen form for behandling eller noe annet som ville bedre situasjon min. De mente jeg ikke burde prøves ut i noe mer. Ikke lenge etter dette møte ble jeg innkalt på nytt med beskjed om at jeg måtte søke om uføretrygd. Jeg var knust, men samtidig litt lettet. En merkelig kombinasjon av følelser. Jeg var forberedt på lang behandlingstid og et avslag på søknaden min, men for første gang i historien fikk jeg svar lenge før den forventede behandlingstiden og søknaden min gikk rett igjennom.
Jeg ble uføretrygdet på grunn av ME i en alder av 28 år. 



 

  • Skrevet: 15.02.2017  //  Kl: 16:28  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 13


Da jeg begynte å skrive på denne bloggen bestemte jeg meg for at jeg aldri skal utlevere noen andre. At jeg alltid skal gjøre mitt ytterste for å unngå det! Dette er min blogg, mitt liv, og mine meninger. Ingen i livet mitt skal trenge å føle seg bekymret for hva som måtte dukke opp her inne. Denne bloggen handler ikke om dem! I dag skal jeg like vel bryte regelen min. Jeg skal fortelle dere om mamma fordi hun er en helt fantastisk dame og et enormt godt forbilde. Hun har bevist at endring er mulig, uavhengig av utgangspunkt og alder, og jeg tror hun kan inspirere flere der ute. Kanskje innlegget setter i gang en prosess hos nettopp deg? Jeg publiserer dette innlegget med godkjennelse fra den beste damen i verden ♥ Min mamma ♥





Hvis jeg tenker tilbake har mamma alltid vært overvektig. Fra barndommen husker jeg henne som frodig, men jeg har aldri tenkt over det før nå som voksen. Vekt hadde aldri noe fokus i vår hverdag da jeg vokste opp. Mamma virket alltid så fornøyd, sterk og glad. Utadvent og livlig. En trygg og stødig dame. Min søster og min klippe. Et enormt godt forbilde som aldri tok sorgene på forskudd og som alltid var der for oss uansett hva. Ubetinget kjærlighet og rom til å være seg selv - Det er det jeg bærer med meg fra den tiden.

Som voksen har jeg skjønt at mamma ikke alltid har vært fornøyd. At vekten er noe hun har forsøkt å gjøre noe med mange ganger. Vi har heiet noen ganger på veien, hun har feilet flere ganger, men hun har alltid reist seg igjen og prøvd på nytt. 

Så for rundt et år siden skjedde det noe. Hun fikk plass på Evjeklinikken. Jeg liker egentlig ikke å skrive det fordi med en gang man skriver klinikk tenker folk umiddelbart på slanking og diett, men dette er ikke et sånt type sted. Evjeklinikken har fokus på en god helse fremfor kropp og utseende, og de hjelper deg med å nå målet om en bedre, sunnere og mer aktiv livsstil. De har fokus på å gjøre en varig livsstilsendring. Jeg kan faktisk ikke får rost dette stedet nok etter det de har gjort for mamma! Hele prosessen hos dem har satt i gang noe hos henne, og nå et år senere har damen gått ned hele 26 kilo. Dette er med helt vanlig mat og moderat aktivitet. Mesteparten av tiden hjemme på egenhånd. Det står det så enormt stor respekt av! Jeg er så stolt!









Bildene til venstre er tatt i løpet av de siste 10 årene.
Bildet til høyre er tatt i julen 2016, altså for snart 3 mnd siden.



For dere som ikke kjenner henne er det selvfølgelig det ytre dere legger merke til. Hun ser jo helt fantastisk ut?! 
Vi som elsker henne har aldri brydd oss om vekten. Den er ikke viktig. Jeg har alltid synes at mamma er den flotteste damen i hele verden!
Det som betyr noe for meg er alle de enorme helsefordelene og endringene som er skjedd på innsiden. Gløden og livsgnisten som er kommet tilbake. 26 kilo er mye! 26 kilo med unødvendig fett er enormt! Bare tenk den ekstra belastningen som er borte fra kroppen! 



Mamma og Meg på Høgås, sommeren 2016. Foto: Mr Jensen. 


Hvis du er en av de som sliter, en av de som ønsker en bedre livsstil men ikke har fått det til, så håper jeg du leser det her. Jeg håper du blir motivert til å fortsette å prøve. Det tok mamma 20 år, men nå har hun endelig klart det, og jeg tror det er fordi noe har endret seg fra innsiden. Motivasjonen er en annen enn tidligere. Jeg er sikker på at hun vil fortsette på den veien hun har gått det siste året fordi hun nå ser alle fordelene. Hun har gjort endringer over tid. Feilet og lært på veien. Aldri gitt opp. Gjort det her til en livsstil. En dag finner også du den metoden som fungerer for nettopp deg, men for å nå dit må du fortsette å kjempe. Kanskje du må be om hjelp? Kanskje du må gjøre store endringer i hverdagen din? Kvitte deg med ytre belastninger? Finne noe som motiverer deg? Bare aldri gi opp! 
Innerst inne tror jeg egentlig du vet hva som skal til! ♥



Mamma på truger i Evje, 14. februar 2017. Foto: Ellen Swane Due. 
 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 9

~Til Ole fra Stine, 7.februar, 2009~

"Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få stå her i dag. Jeg har fått gifte meg med en slask av en kar.
Vi møttes på stranden, ja det er lenge siden, men følelsene kom og har blomstret hele tiden!

En lyshåret piggsveis, tull og fjas. Jeg fatter ikke hvorfor, men du falt virkelig i smak. 
Nå står jeg her som brud, ja for du valgte jo meg, og for det vil jeg gjerne få takke deg!

Som brud vil jeg si noen ord, til et fantastisk menneske, en mann så god.
Du har stilt opp for meg bestandig, vært omsorgsfull og snill.
Du har hjulpet meg på veien, og latt meg aldri gå meg vill.

Med din nærhet, styrke, sjarm og ro, har du holdt godt rundt meg og latt vår kjærlighet få gro.
Jeg kjenner ingen nærhet, ingen kjærlighet som deg. 
Du har gitt meg mine drømmer, nemlig et liv sammen, du og jeg.

Så se på meg min kjære, føl alt det jeg ikke kan si. 
Ingen ord kan egentlig beskrive hva mitt hjerte ønsker å gi.
Jeg ser frem til dagen i morgen. Til et fremtid sammen med deg.
Så la oss skåle for det kjære. For bestandig du og jeg."




 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 15:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

~Til Stine Fra Ole, 7.februar, 2009 ~

Siden dette trolig er siste gang jeg har egne meninger eller kan prate uten at min kone avbryter, så skal jeg benytte anledningen til å takke en del av dere som har hjulpet oss dit vi er i dag.

Takk Anita (svigermor): 
Du har ordnet i stand utrolig mye for oss, og du har alltid stilt opp for Stine og meg.

Takk Anna og Leif (Brudens besteforeldre):
Uten hytta deres ville jeg trolig aldri ha truffet Stine.
Og Leif; Takk for at du klarte å gi fra deg Stine i dag!

Takk Pappa:
Du stiller alltid opp når det trengs, uansett om det er en Corolla(bil) som må hentes i Trondheim eller vi bare skal en tur i butikken.
Jeg skal ikke si at Stine la lista høyt, men takk for at du oppdro meg til å bli den slasken hun vil ha!

Kenneth ja (Brudgommens forlover): 
Det står her at jeg skal takke deg, men siden jeg ikke har lest talen din så får vi se om jeg skylder deg en takk siden!

Takk til kjøkkenet, dekoratørene, sponsorene, og alle dere andre som er kommet hit for å feire den store dagen sammen med oss.

Så til prinsessa mi: 
Stine du er den jenta jeg har drømt om helt siden jeg traff deg sommeren 2000. Da satt vi hver kveld på krakken midt i fjellet å så på stjernene og havet mens vi skravlet om alt og ingenting. Nå føler jeg at jeg vet alt om deg, og at du vet alt om meg! Du fyller meg ut sånn som Yin utfyller Yang. Og hvis Yin er den hvite, så er det meg! Kjærligheten jeg har til deg betyr mer enn noe annet. Ja til og med Corolla og HiFi klubben! Nå som det er sagt finnes det vel ingen tvil om hva du betyr for meg! Takk for at du er den du er, og takk for at du gjorde meg til Askeladden i dag. Skål for bruden! 


    OLYMPUS DIGITAL CAMERA     OLYMPUS DIGITAL CAMERA     OLYMPUS DIGITAL CAMERA



 

  • Skrevet: 07.02.2017  //  Kl: 10:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

Det er få dager i året som kan måle seg med i dag. Det er nemlig bursdagen til mannen min og bryllupsdagen vår! Åtte år har Ole holdt ut med meg som sin kone, og hvis man legger til at vi forlovet oss allerede i 2003, så fortjener han nesten en medalje i gull.
Han er en utrolig fantastisk mann! 

         
Den 7. februar 2009 ble en helt perfekt dag på tross av en del utfordringer. Da vi våknet på morgenen var det et snøkaos uten like ute, og vi var oppriktig bekymret for om alle gjestene ville klare å komme frem i tide. Jeg dro av sted tidlig for å ordne meg til den store begivenheten, mens Ole ventet hjemme på sin forlover. Underveis i forberedelsene fikk jeg oppdateringer på at det var mange stedet det ikke var brøytet, og at gjester hadde problemet både med å komme seg til kirken og med å parkere. På lokalet var det heller ikke måket i det hele tatt, og siden brøytemannskapene måtte prioriterte hovedveiene, var de usikre på om de ville rekke å måke der før gjestene kom fra kirken. Nesten på mirakuløst vis klarte alle å komme seg til kirken i tide med unntak av to stykker. Faktisk måtte Ole og hans forlover taues opp bakken ved huset vårt for å rekke frem. Jeg kan bare forestille meg hvor stressende det var for han! 

Jeg der i mot hadde allverdens tid. Jeg var hjemme hos min forlover hele morgenen sammen med min mamma og lillesøster, og frisøren min kom dit. Det er fordelen med å kjenne dyktige mennesker! Sminken la jeg selv fordi det var viktig for meg å se ut som meg på den store dagen. Det var jo meg Ole hadde valgt! Jeg ankom kirken i god tid, og ble møtt av min fantastiske morfar som skulle følge meg ned kirkegulvet. Jeg kan enda huske hvor stolt han var! Dessverre døde morfar senere det året, men minnene av det øyeblikket da jeg sto trygt plassert med armen i hans og ventet på at kirkedørene skulle åpne seg, kan ingen ta i fra meg. Det bærer jeg med meg i hjertet, og det var helt magisk! Jeg husker at jeg på et tidspunkt tenkte at hvis ikke kirkeklokkene sluttet å ringe snart så de dørene kunne åpnes, så kom jeg til å svime av! 

Etter vielsen hvor jeg nærmest hadde hvisket to "Ja", og Ole hadde svart et "JA" og et "ABSOLUTT", fikk vi hver vår hvite due i hendene på vei ut til kirketrappen. Disse var trent opp til at når man slapp dem så fløy de to runder rundt kirketårnet før de fløy hjem til eieren sin igjen. I teorien var jo det kjempe imponerende, men jeg tørr garantere at de ikke hadde øvd på det i så heftig snøvær som det var denne dagen. Det resulterte nemlig i at de nektet å fly ut i fra taket der vi sto, og heller landet under mønet. Den ene duen satt der faktisk fortsatt da vi kjørte forbi dagen etter! Stakkars due tenker du kanskje, men jeg tenker egentlig at det var litt til pass for han fordi før jeg slapp den fri presterte dua å bæsje på brudekjolen min. Og ikke en sånn hvit liten bæsj heller. Nei en grønn, rennende kladd. Takk skal du ha! Heldigvis trådde min fantastiske forlover til og fikk vasket kjolen med snø så det hele bare ble et ekstra morsomt minne.

DIGITAL CAMERA
Klarer du å se hvor duene sitter?

Etter kirken skulle vi videre til fotografering, men på grunn av føre var det flere som kjørte seg fast. Det er bare to veier vekk fra kirken, og når andre biler kjører ut foran deg så er du bare pent nødt til å vente. Jeg tilbød meg å bli med ut for å dytte, men siden jeg var brud slapp jeg billig unna og fikk sitte i baksete å se på at alle andre jobbet for harde livet. Snakk om flaks for min del! Vi kom oss heldigvis av sted etter en stund, og selv om resten av dagen ble forsinket med noen timer gikk det overraskende greit. Vi ankom lokalet etter fotograferingen, og fikk en kjempe fin kveld med koldtbord, kaker, og godt drikke. Taler, sanger og gaver. Latter, tårer og tull. Levende musikk, dans og kos. På et tidspunkt sang til og med Ole sangen "Vakreste som finnes" av Jahn Teigen, til meg. For en magisk og minnerik kveld!

        

Senere i dag tenkte jeg å legge ut både Ole og min sin tale. Er du nysgjerrig på hva vi sa til hverandre? 
<3 For størst av alt er kjærligheten <3


 


 

  • Skrevet: 06.02.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 6

Jeg leste en blogg her om dagen der det sto skrevet om en såkalt bucket list. Dette var en liste med 29 ting man burde gjøre før man fyller 30 år. Siden det ikke er så lenge siden jeg selv fylte 30, vekket det selvfølgelig interessen min. Jeg visste ikke at det fantes en sånn liste engang! Jeg har jo hørt at mange skriver en liste over ting de vil oppleve før de dør, men aldri om en i forbindelse med 30 årene. Det får meg faktisk til å føle meg ganske gammel! Like vel måtte jeg jo nesten gå igjennom listen, og jeg skal innrømme at det er ganske gøy å bli tvunget til å tenke tilbake. Her kommer listen og mine tanker om de ulike punktene: 

1. Skriv et brev til den fremtidige deg -  Dette har jeg aldri gjort, og jeg tror nok heller ikke at jeg kommer til å gjøre det. Jeg ser egentlig ikke poenget?!

2. Bestige et fjell - Ja det har jeg gjort! Flere ganger faktisk! Nå vet jeg ikke hvor høyt fjellet må være for at det er godkjent å sette på listen, men Gaustatoppen som vi besteg i august burde i alle fall være høyt nok.  



3. Skrive en tekst du er stolt av - Jeg elsker å skrive og har alltid gjort det, så jeg har faktisk skrevet flere tekster jeg er stolt av i løpet av årene. En av dem vil komme på bloggen om ikke alt for lenge. Teksten "Kjære mamma" som jeg delte med dere i innlegget her er jeg selvfølgelig også stolt av. Den fikk enorm respons, og jeg får fortsatt daglig henvendelser i forbindelse med den. Det er jeg utrolig takknemlig for! <3

4. Dra på kino alene - Dette har jeg aldri gjort, men jeg hadde ikke hatt noe problem med å gjøre det. Tingen er bare det at jeg aldri er på kino generelt!

5. Ringe noen du ikke har snakket med på lenge - Dette har jeg gjort flere ganger i løpet av livet, og det har vekket liv i gamle vennskap som man dessverre hadde mistet litt på veien. 

6. Opptre ved en mikrofon -  Da jeg var yngre var jeg med i ulike skuespill, spilte i korps og sang en liten periode med et kor så jeg kan krysse denne av på listen.

7. Sette opp et budsjett og holde deg til detDet kjedeligste man må gjøre i hele verden tror jeg, men ja! ;)

8. Være en uke i en fremmed by Jeg vet faktisk ikke om jeg har vært en hel uke i en fremmed by sammenhengende. Ofte reiser man igjennom byen eller er innom der for en helg kanskje. Jeg tror svaret er nei. 

9. Sykle - Finnes det noen i vår del av verden som aldri har syklet før de fyller 30? Jeg har i alle fall syklet masse, både som barn og voksen! 

10. Møt en frykt - Helt ærlig så tror jeg ikke jeg er redd for noen ting. Er det rart å si? Jeg vil selvfølgelig ikke miste noen jeg er glad i, men jeg tror ikke det er en sånn type frykt de tenker på her!

11. Les en bok du egentlig skulle lest på ungdomsskolen - Er det noen som husker hvilke bøker de skulle lest på ungdomsskolen? Jeg tror jeg leste alle bøkene vi skulle da jeg gikk på skolen fordi jeg alltid har vært glad i å lese. Jeg leser fortsatt mye bøker!

12. Være en uke offline - Det har jeg vært mange ganger. På ferie blant annet synes jeg det er utrolig deilig å logge helt av. Det anbefales!

13. Finn ut av hva som er din lidenskap - Min største lidenskap er familien min. De settes foran alt og det er ingen ting jeg ønsker mer enn at de skal ha det bra! Når det kommer til andre ting så er jeg veldig lidenskapelig både i forhold til natur og friluftsliv, og i forhold til det å skrive. Jeg elsker begge deler, og brenner virkelig for det!  

14. Ha god kontakt med familien dinDet føler jeg absolutt at jeg har! Både Ole og jeg har mange folk i familiene våre som vi har mye kontakt med og som betyr utrolig mye for oss. Vi er heldige!  

15. Kjøre gjennom et land - Dette punktet må vel innebære å krysse et land med bil, noe jeg ikke kan skryte på meg å ha gjort dessverre. Men for en opplevelse det måtte være!

16. Gjøre frivillighetsarbeid - Jeg har vært bøssebærer flere ganger, samlet inn penger og støttet ulike saker, men jeg har aldri jobbet som frivillig. Det må jeg gjøre noe med! 

17. Dra på tur i skog og mark - Turer i skog og mark er noe av det jeg lever for. Jeg går ukentlig i skogen med hunden min, og vi bruker naturen aktivt både sommer og vinter. Jeg elsker å stå på ski, gå turer, dra på fisketurer og overnatte i skogen. Det er noe jeg aldri kan få nok av, og jeg skulle ønske jeg var frisk så jeg kunne gjort det mye, mye mer! Jeg tar heller en uke i skogen enn en uke på hotell for å si det sånn! 







18. Lær en ny dans - Det er lenge siden jeg har lært en ny form for dans nå, men jeg har blant annet tatt swingkurs engang i tiden. Det var gøy!

19. Snakk med foreldrene dine - Her menes det nok å snakke dypt og ordentlig med foreldrene sine, og det har jeg gjort flere ganger i løpet av livet. Mamma og jeg snakker nesten daglig sammen, og hun er en fantastisk dame som jeg vet at jeg kan fortelle absolutt alt til! Det båndet som hun, min søster og jeg har er helt unikt. Ingen kjenner meg så godt som dem!  

20. Møt naboene dine - Da jeg var yngre husker jeg at det alltid var nabofester i gaten der vi bodde, og at vi stadig vekk fløy inn og ut hos hverandre. Den type naboforholdet har jeg ikke opplevd som voksen enda, men vi har veldig hyggelige naboer som vi hilser på rett som det er. Det er mye fine folk her vi bor! 

21. Gjør noe du mest sannsynlig aldri vil gjøre igjen - Det første som faller meg inn er å gifte meg! Jeg har alltid tenkt at det er en ting jeg bare skal gjøre en gang i livet, og jeg trives utrolig godt som kona til Ole. Forhåpentligvis holder mannen min ut med meg sånn at jeg slipper å ta stilling til tema noen gang ;)



22. Dra på festival - Festival har jeg aldri vært på, men det er heller ikke en ting jeg kunne tenke meg å oppleve. Jeg har vært på flere konserter utendørs, hvis det teller.

23. Lær å lage 7 ulike matretter - Jeg er verken glad i å lage mat eller å spise mat, men syv ulike retter burde vel alle få til!

24. Løp et maraton - Er du gal?! Ingen menneske med sunn fornuft melder seg på noe sånt! ;)

25. Bli lagmedlem - Da jeg var yngre spilte jeg fotball på et rent guttelag. Jeg sluttet da det begynte en jente til på laget. Ha,ha! 

26. Sett deg et langsiktig mål - Helt siden jeg var liten drømte jeg om å kunne jobbe med mennesker. Hjelpe noen. Derfor føler jeg at jeg nådde et langsiktig mål den dagen jeg var ferdig utdannet som hjelpepleier.

27. Reis rundt i verden - Det er veldig mye av verden jeg ikke har sett, men jeg er heldig fordi jeg har fått oppleve flere land i mitt liv. Blant annet; Danmark, Spania, Ungarn, Hellas og Bulgaria. Favorittlandet mitt er nok uten tvil være Hellas. Jeg bare elsker arkitekturen, kulturen og sjarmen til landet.


Bulgaria, 2007.


Mallorca, 2010.

28. Lær deg å spille et instrument - Her burde jeg svare at jeg kan spille kornett fordi jeg spilte det i korps da jeg var yngre, men siden jeg har hørt noen opptak fra det vi presterte på den tiden, så tror jeg ikke at jeg kan skryte på meg at jeg kan det eller at jeg noen gang har kunne det. Jeg får nøye meg med å si at jeg prøvde å lære meg å spille kornett i noen år, men at det ikke akkurat ble en suksess!

29. Skriv dagbok -  Å blogge kan vel nærmest bli som å skrive en dagbok? Jeg skrev i alle fall mange dagbøker da jeg var yngre, og selv om jeg ikke gjør det nå lenger, så skriver jeg fortsatt på andre ting. Det kommer jeg nok aldri til å slutte med!

Sånn, det var den listen! Kanskje dere lærte noe nytt om meg?! Jeg tror jeg sier meg godt fornøyd med alt jeg har fått oppleve på mine 30 år. Det skal bli spennende å se hva som skjer de neste 30! Har du laget deg en bucket list? 

 

  • Skrevet: 02.02.2017  //  Kl: 13:44  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 4

Vi er inne i en periode hvor det er veldig mange bursdagsfeiringer. Faktisk har vi feiret bursdag hele fire helger på rad! Er det flere som har det sånn i denne perioden? Jeg mistenker at folk kanskje kjeder seg litt vel mye i mai måned! *blunkesmilefjes* Uansett, så inspirerte det meg til å skrive dette innlegget fordi enkelte mennesker er det utrolig vanskelig å kjøpe gave til. Er dere ikke enig? De ønsker seg ingen ting, påstår at de har alt, og er generelt fryktelig lite hjelpsomme i ditt søken etter den rette gaven. Derfor tenkte jeg å tipse dere om den ultimate gaven som er helt fantastisk å få, men som ikke trenger å koste all verden. Faktisk kan du lage den nærmest gratis! Gaven er nemlig et førstehjelpsskrin til tunge dager.



For ikke så lenge siden fylte jeg 30 år, og i bursdagsgave fikk jeg blant annet dette skrinet. Oppi skrinet lå det koselige lapper i fra alle gjestene med fine ord og morsomme minner vi har skapt sammen. Det lå også kjærligheter på pinne oppi der, "Love hearts" sukkertøy og sjokoladehjerte. Noen hadde også funnet frem noen gamle bilder og skrevet små beskjeder på baksiden. Jeg kan love dere at jeg både lo og felte noen tårer da jeg åpnet boksen!


"Miss barnehage tante" haha! ;)

Hvis du ikke vil fylle boksen sammen med andre, men gjøre alt selv, så er det bare å være kreativ. Her kan du putte oppi brev, bilder og godteri. Gamle minner og hjemmelagde gavekort. Hvem setter vel ikke pris på et gavekort på en ferdiglaget middag hjemme hos deg? Eller et på 20 minutters massasje etterfulgt av en filmkveld i joggebuksen? Det er bare fantasien som settet grenser! 

En annen ting du kan putte i boksen er en pakke som den jeg fikk i julestrømpen fra en av mine beste venninner. Innholdet og forklaringer ligger på bildet under. Husk at her kan du også spe på med enda flere ting og fine ord. Det kan vel ikke bli så mye bedre enn det?
Og ja; Jeg vet at jeg er heldig! 



Likte du tipse mitt? Og har du flere forslag til hva man kan putte oppi? Håper dere har en strålende torsdag alle sammen! :)
 

  • Skrevet: 29.01.2017  //  Kl: 18:04  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7



De som kjenner meg og de av dere som leste dette innlegget her, vet at jeg er syk. Jeg har vært det lenge nå, og det er selvfølgelig krevende. Det jeg ikke skrev er at jeg er uføretrygdet.

Nå skal ikke dette innlegget handle om sykdom eller uføretrygd, men jeg nevner det fordi jeg vil at dere skal se at jeg vet at livet ikke alltid er så enkelt. Jeg vet hva det vil si og ikke ha god råd eller det største rommet for utskeielser. Jeg vet hvordan det er å måtte planlegge hver eneste ting man skal gjøre for å prøve å få budsjettet til å gå rundt. Jeg vet hvordan det er å bekymre seg til kommende begivenheter fordi man rett og slett ikke vet hvordan man skal få plass til det i budsjettet. Og jeg vet at jeg er langt i fra den eneste som har det sånn! Det er derfor vil jeg skrive dette innlegget. Jeg vil slå et slag for kreative løsninger eller alternative feiringer som ikke trenger å koste all verden! 

I februar fyller mannen min 32 år. Vi bestemte oss derfor for å feire bursdagen hans ute denne helgen. Vi elsker begge å være ute i naturen og vi eier en liten bolig, så bursdag ute er midt i blinken! Vi inviterte til bursdagslag med bål, grilling og kaker. I vårt tilfelle valgte vi å stå for all maten og be gjestene ta med eget drikke, men man kan også be gjestene ta med seg det de vil grille, og heller bare by på kakene etter maten. Det er et enda rimeligere alternativ, men like fullt helt greit! Pinnebrøddeig, boller, og kaker laget i langpanne er enkelt å frakte med seg og billig å lage. I bursdag skal man gjerne servere til mange, både barn og voksne. Vi valgte å lage kokosbrownies og å kjøpe marshmallows, noe som falt i smak hos hele hurven. Pinnebrøddeig til pølsene var også en stor suksess, så her kan du spare penger fordi det gikk mye mindre pølsebrød enn vi hadde regnet med. Folk ville heller ha pinnebrøddeigen! For mange voksne vekker pinnebrød minner fra barndommen, og mange barn i dag har aldri smakt det. Er ikke det litt trist? Pinnebrøddeig er i tillegg super rask og enkelt å lage, kan varieres i det uendelige, og er billig!




Når man feirer ved vannet er det obligatorisk at noen plumper i fjorden ;)



Det viktigste med en bursdag er at man koser seg, har det gøy og er omringet av mennesker som man er glad i. Det å gi noen av sin tid er noe av det aller viktigste man kan gjøre tror jeg. Det å tulle, snakke og bare være sammen betyr så mye mer enn materielle ting og dyre gaver. Det er sikkert fint med en god blanding av begge deler, men hvis det å feire en begivenhet gir deg mer bekymringer enn gleder, burde du ta et skritt tilbake å revurdere situasjonen. En bursdag trenger ikke å koste mer en noen få hundrelapper, selv med mange gjester. Det beviste smilet rundt munnen på bursdagsbarnet her i huset da vi la oss i går! 

Håper dere har en fantastisk søndag :)
Følg meg gjerne på instagram og snapchat. Brukernavnet mitt er mrsjens1 begge steder.



 

  • Skrevet: 25.01.2017  //  Kl: 12:00  //  Kategori: Personlig  //  Kommentarer: 7

Det er få ting jeg ikke liker å prate om. Eller mer aktuelt; Det er få ting jeg ikke vil skrive om!
Faktisk så kan jeg bare komme på et tema som jeg overhode ikke vil ha som et emne her inne på bloggen, men som jeg like vel ikke kan unngå å skrive om. Det temaet er egen sykdom.

I flere år kjempet jeg mot min egen kropp, mine egne tanker og mot andre sine råd fordi jeg rett og slett ikke ville innse det kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg presset hardere, smilte større, og bet tennene sammen. Jeg gav alt helt til det tidspunktet hvor det bare sa stopp! Jeg var ferdig. Jeg hadde ikke mer. Jeg var totalt tom. 
Det er rart med det, men selv på det tidspunktet hvor du tror at du virkelig ikke har noe mer igjen så viser det seg at man faktisk har det. Du har kanskje hørt noen si; "så lenge det er pust er det håp!" ? Det ligger faktisk noe i det. Hadde det ikke vært for at det stemmer så hadde jeg aldri klart å komme meg dit jeg er i dag. Det har virkelig vært en kamp! En kamp mot min egen kropp og mitt eget hode, men også mot et helsenorge og et nav-system som til tider er så tregt, uoversiktlig og tungvint at det kan ta knekken på hvem som helst!
Det er ingen som følger deg hele veien, kjemper kampene med deg eller guider deg igjennom dine rettigheter. Det er ingen i det mye omtalte systemet (hvem nå enn "systemet" egentlig måtte være) som tar ansvar for deg eller hjelpe deg uten at man nærmest må mase, trygle, gråte og be. Kanskje er det lettere for de som har en synlig, åpenlys sykdom/skade/lyte(?), jeg håper virkelig det for dem sin del, men for meg og mange i en lignende situasjon så havner man i en evig runddans fylt av ventelister, lange køer, og dårlig oppfølging. Man blir en kasteball fra behandler til behandler, og fra nav konsulent til nav konsulent. Ofte møter man mennesker som glemmer at det er medmennesker de står ovenfor. Menneskeliv de har makt til å gi håp, endre og bedre, eller rett og slett ødelegge. 

Det er nettopp på grunn av dette at jeg må skrive. Det er nettopp derfor jeg ikke kan unngå tema som jeg hater. Jeg må skrive om egen sykdom og dele av mine erfaringer fordi jeg ønsker så inderlig at det skal skje en endring. Kanskje jeg kan hjelpe noen? Kanskje jeg kan gi håp? Kanskje noen trår til å gjøre systemet vårt enklere, raskere, og bedre? Jeg vet ikke, men jeg håper at en endring vil skje slik at andre syke skal føle seg sett, hørt og ivaretatt!
Jeg må også skrive om egen sykdom fordi det er en del av den jeg er, enten jeg liker det eller ikke. Sykdommen har endret livet mitt på alle måter. Den har gitt meg begrensninger både fysisk, psykisk og sosialt. Den har tatt fra meg helsen min, drømmene mine og yrke mitt. Men den har også gitt meg noe bra! Det tok meg lang tid å komme hit, og jeg har gitt opp mange ganger på veien, men i dag kan jeg se tilbake på all den styrken, stå-på-viljen, og innsatsen jeg har lagt ned. Jeg kan være stolt! Jeg er blitt sterkere, mer sikker og stødig. Jeg har funnet nye gleder, uendelig med kjærlighet, og jeg tror jeg har blitt et bedre menneske. 
Ja jeg er syk, jeg har ME og IBS, men sykdommen er ikke meg.
Jeg er Stine.

                                  
                                          Bildet ovenfor er tatt på Gaustatoppen i sommer. For en fantastisk tur og seier over egen kropp!








 



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits