• Skrevet: 20.06.2017  //  Kl: 20:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3


Jeg skal være den første til å innrømme at jeg begynner å bli immun. Okei, kanskje immun er feil ord, men det er det eneste ordet jeg kommer på. Det skjer så mange tragedier om dagen, terrorangrep annen hver uke, og jeg merker at jeg ikke blir overrasket lenger. Det treffer meg ikke like hardt som tidligere fordi det har blitt så vanlig. Det skjer alt for ofte! 

Når jeg så i media at en ny bil hadde kjørt inn i menneskemengden i England i går, måtte jeg ta meg sammen for å gå inn å lese artikkelen. Jeg holdt på å skrolle meg forbi. Tidligere hadde jeg fått gåsehud over hele kroppen, kastet meg over artikkelen og kjent på klumpen i magen i dagevis for alle de uskyldige ofrene. Denne gangen var det ikke sånn. Missforstå meg rett; Jeg hater terror, og mennesker som tror de har rett til å avgjøre andre mennesker sin skjebne. Jeg får fortsatt vondt på ofrene og pårørende sine vegne, men kanskje på en mer profesjonell måte? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg får ikke den samme klumpen i magen lenger. Det setter seg ikke som et slag i mellomgulvet og gjør meg uvel. Gjør det fortsatt det hos deg? Nettopp det at det ikke gjør det skremmer meg fordi jeg vet at jeg umulig kan være den eneste som føler det sånn. At jeg umulig kan være den eneste som nesten får dårlig samvittighet fordi jeg ikke blir hardere påvirket lenger. For hva skjer hvis vi blir likegyldige? Hvis vi på en måte godtar at dette skjer igjen og igjen. Hvis denne formen for terror ikke påvirker oss på samme måte lenger. Hva skjer hvis vi slutter å bry oss?

Jeg frykter for verden. Jeg er redd for hva denne type handlinger er i ferd med å gjøre med oss som et folk. Men mest av alt er jeg redd for denne likegyldigheten fordi vi kan aldri slutte å engasjere oss og bry oss. Da taper vi.
 



 

  • Skrevet: 17.04.2017  //  Kl: 16:12  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3


Det å blogge virker rart for mange. De skjønner ikke poenget med å utlevere seg selv på denne måten. Enkelte klarer ikke å se forskjellen på det å være personlig og det å være privat. Det handler nok om at vi mennesker er forskjellige og at noen synes det er greit å dele mye mens andre aldri deler noen ting. Ikke bare på nettet, men i livet generelt. For de personene vil differansen til en blogger bli enorm. Noen ser kanskje på meg som privat i min måte å blogge på, mens jeg ikke engang ser på meg selv som veldig personlig. Ikke så langt.

Helt siden mitt korte besøk på topplisten får jeg mange spørsmål om jeg prøver å bli den nye "mammatilmichelle" eller Caroline Berg Eriksen. Spørsmålet stilles som regel med humor, men også på en litt hånlig måte. Som om alle toppbloggere i landet vårt er stokk dumme. Det er der folk tar grundig feil! Først vil jeg si at jeg aldri har hatt et ønske om å konkurrere om noen listeplassering. Jeg ble "kastet opp på topplisten" etter bare 4 dager med blogging så det var langt i fra noe jeg forventet. De dagene der opp gjorde meg mest av alt stresset og sliten. På det meste hadde jeg nærmere 30 000 unike lesere, det er sykt mye mennesker, og jeg har aldri hatt et ønske om å være så offentlig. Jeg trives med å skrive, og liker veldig godt konstruktiv kritikk og positive tilbakemeldinger - Det er kortsagt derfor jeg blogger! Så vil jeg si at toppbloggere får alt for mye hets og alt for lite kred for det de faktisk oppnår hver eneste dag. Det er en bragd å klare å skrive 2-3 gode innlegg om dagen. Innlegg så fengslende at de tiltrekker seg mange 10 000 vis av lesere daglig. År ut og år inn. Mange toppbloggere i landet vårt er unge mennesker som har skapt seg en egen arbeidsplass med millioninntekter. De har flere lesere en store aviser og blader, og det på tross av at de i stor grad jobber alene. Hvis ikke det er krevende og en enorm prestasjon så vet ikke jeg!

  

I nettavisen og av mange jeg har snakket med blir jeg omtalt som en blogger, men jeg føler ikke at jeg fortjener den tittelen. Jeg blogger, men jeg er ikke en blogger. La meg forklare; For å gjøre seg fortjent til tittelen "Blogger" mener jeg at du må ha dette som et yrke. Som et levebrød eller i det minste en inntektskilde. Selv om jeg snekrer er jeg ikke en snekker, og sånn tenker jeg at det er med det å blogge også. Det er en tittel man burde gjøre seg fortjent til!

Jeg håper folk kan tenke seg litt om før de rakker ned på toppbloggere. Jeg ønsker at folk skal se den jobben som ligger bak et innlegg. Alle timene med planlegging, skriving, fotografering, redigering, møter, testing av produkter, idèmyldring, avtaler med sponsorer, besvaring av mail, kommentarer osv osv. Listen er lang! Du får nemlig ikke tusenvis av lesere ved å skrive om at det er lenge siden du blogget hele tiden, du må engasjere deg hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Hvor mange av dere med andre yrker kan si at dere gjør det samme? Det er så dumt at vi dømmer det vi ikke forstår.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

  • Skrevet: 02.04.2017  //  Kl: 11:00  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 10


Media deler med jevne mellomrom historier om mennesker som er blitt sviktet på det groveste av systemet i landet vårt. Et eksempel er historien som inspirerte til innlegget jeg skrev her. Det kan være historier fra mobbeofre, mennesker med sykdommer eller beboere på sykehjem. Felles for mange av dem er at de er blitt kastet rundt som en ball, forsømt og oversett av alle. Ingen har tatt ansvar for de, sørget for oppfølging og endring. 

Men så skjer det noe. De eller noen de kjenner bestemmer seg for å rope høyt. De deler historien sin, skaper debatt og setter fokus på saken sin. De skaper et engasjement som plutselig forandrer alt. For der de tidligere har måtte stå årevis på venteliste for sykehjemsplass eller en livsviktig operasjon blir det plutselig ledig over natten. De går fra å vente å bli oversett, til å få hjelp umiddelbart. Og det bare fordi de går ut offentlig! De velger å rope høyest og gjør det dermed ubehagelig for de personene i systemet som har sviktet dem. For hvem liker vel at det blir vist for hele verden at man har sviktet? At ting ikke fungerer som det skal og at man har valgt og ikke gjøre noe med det? Så det offentlige slukker brannen. Oppdriver akkurat det personen trenger for å bli fornøyd slik at saken roer seg. Det er jo bra at personene i sakene får umiddelbar hjelp, missforstå meg rett, men hva med alle som ikke roper høyt da? Hva med de som er alene, sårbare og hjelpeløse? Hva med alle de som hver dag ikke får det de har krav på og blir behandlet elendig fordi de ikke har noen som står opp for dem når hele systemet svikter? Hvordan skal vi kunne få sørget for at disse menneskene får den hjelpen de har krav på og behøver?

Dessverre er disse historiene vi hører om i media bare toppen av isfjellet. Jeg tar meg selv i å undres over når det ble sånn at det er mengden likes på facebook som avgjør hvor fort man får hjelp her i landet? Jeg hører nemlig de stumme ropene til alle som ikke har sterke nok stemmer, og jeg kjenner at hjertet mitt blør ♥

Til vi skrives igjen,
Stine ♥



 

  • Skrevet: 27.03.2017  //  Kl: 18:46  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 12


Det er ikke ordene deres som gjør mest vondt. Heller ikke slagene. Etter en stund lærer man seg å stenge de tingene ute fordi man må det for å overleve, men ydmykelsen er det vanskelig å se forbi. Den følelsen av å vite at lærere, medelever og venner ser det som skjer uten å gripe inn. Det er det som er det mest ødeleggende! Det at ingen hjelper deg, ingen sier noe og ingen står opp for deg. Du er alene selv når det står hundre mennesker i det samme rommet som deg. Det er tyngre en klumpen i magen og den konstante frykten. Hvorfor er alle så feige? Hvorfor sier ingen noe? Gjør noe? Hjelper deg? 

Det er som å rope i motvind. Du blir kalt de styggeste ting, truet, spyttet på og slått men det er ingen som sier stopp. Det føles som om de beskytter mobberne. Bortforklarer hendelsene med en dårlig barndom og utfordringer hjemme. Med et dårlig miljø og at vi må vise forståelse. Det blir helt feil! For mens du indirekte sitter der å forsvarer og bortforklarer handlingene til mobberne sitter det et menneske i den andre enden som føler seg helt alene. Som ikke har gjort noe galt, men som likevel må sloss for livet. Som hver eneste dag dør litt mer.

Det er mobbeofferet som må være inne i friminuttet, gjemme seg og bytte skole. Det er offeret som må leve med klumpen i magen og konstant høy puls. Hvorfor er det sånn? Mobberne må tas hardt med en gang fordi det de gjør ødelegger liv. Ikke bare der og da, men for alltid! Lærere har dessverre sjeldent respekt lenger. Det virker ofte som alle distanser er redd for å gripe inn. Så hvordan skal et barn kunne forsvare seg når selv ikke de voksne ikke tørr å gjøre noe?

Jeg mener man burde ta mobberne ut av skolen, gi de hjemmeundervisning og holde de unna andre elever hvis de ikke klarer å oppføre seg. Samfunnet trenger den beskyttelsen! Gi de pålagte timer med psykolog og andre behandlere så de kan få hjelp til å forstå det de driver med. De utfører faktisk sjeledrap og ødelegger mennesker for alltid! Det må dessuten være langt billigere for samfunnet å ta tak i det på denne måten enn å behandle skadene de påfører ofrene sin?! 

Jeg HATER mobbing! Jeg hater foreldre som hardnakket påstår at deres barn aldri gjør noe galt! Jeg hater samfunnet som lar dette skje dag ut og dag inn mens nydelige sjeler sakte men sikker dør, og jeg hater voksne som er for redd til å gripe inn! Det er på tide at vi tar av oss silkehanskene og finner en løsning på problemet. Det her er absolutt ikke greit!!



Dette innlegget er inspirert av denne saken HER, og av at jeg selv både har hørt og sett hvor ødeleggende mobbing er for livene til mennesker som betyr mye for meg. Del gjerne! ♥

  • Skrevet: 11.03.2017  //  Kl: 15:44  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 3
 
Da jeg leste kronikken til Gisle August Gjevestad Agledahl for noen dager siden sank hjertet i brystet mitt. Det er så utrolig trist at vi ikke er kommet lenger i dagens samfunn! Kronikken forteller oss at "Jævla homo" er et av de mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Dette gir oss en tydelig indikasjon på at vi fortsatt har en veldig lang vei å gå. For hvor kommer disse holdningene hos barna fra? Hvem gir dem disse fordommene? Og hvordan kan vi sørge for at dette endrer seg i fremtiden? 


I videoen forteller Giske at hele 40 % av alle menn er negative til at to menn leier hender på gaten. Hvis man da legger til alle kvinner som sitter med samme oppfatning er jeg helt sikker på at det er nettopp dette som former barna i skolegården. Vi sprer våre synspunkter, våre frykter, vår uvitenhet og våre fordommer til nye generasjoner, og sørger dermed for at det fortsatt kan være ganske forbanna tøft å være åpent homofil i 2017. Gisle beskriver sin opplevelse av dette på en sterk og konkret måte i kronikken sin og jeg personlig kjenner jeg blir stolt av han. Ekstremt stolt av et menneske jeg aldri har hørt om eller møtt før fordi jeg mener at det han gjør nå er ekstremt viktig. At det er nettopp dette som er veien å gå! Skal vi kunne fjerne fordommene og gjøre andre legninger like naturlig for folk som det de synes heterofili er så mener jeg at vi trenger åpenhet. Ekstrem åpenhet. Vi trenger at folk tørr å være seg selv og vise det til verden. At kjærestepar leier hender, kysse, og klemmer i det offentlige rom uavhengig av kjønnet på partneren sin. At det blir like vanlig å se to menn eller to kvinner sammen som det er å se en mann og en kvinne. Jeg er helt overbevist om at jo mer vi ser av noe, jo mer naturlig vil det bli for oss. Samfunnet er allerede kommet langt fra der det startet for mange år siden, men det er fremdeles en lang vei å gå! Jeg håper at vi en gang i fremtiden ikke trenger å definere oss selv eller andre. At vi ikke trenger plassere oss selv i en bås. Jeg vil ikke ha en identitetsmarkør som heterofil, bifil eller homofil. Jeg vil bare være meg. Et menneske som mener at man forelsker seg i personer, ikke i kjønnsorgan. At man kan tiltrekkes ulike ting og at det er helt greit. For det er jo bare kjærlighet, og kjærlighet er vakkert! 


Jeg ble oppriktig glad da jeg gikk inn på telefonen min i morges og så at emojiene til android telefonen min er blitt oppdatert som vist på bildet ovenfor. Dette virker kanskje som en bagatell for mange eller totalt unødvendig, men jeg har lenge håpet at det vil komme emojier som likestiller kjærestepar. Det er et lite skritt i riktig retning for igjen så mener jeg at jo mer vi ser noe, jo mer naturlig blir det for oss. Og endelig kom de! Jeg vet ikke om du mener det samme som meg, men jeg heier i alle fall på kjærligheten ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥
 

  • Skrevet: 17.02.2017  //  Kl: 09:04  //  Kategori: Samfunn  //  Kommentarer: 0





I 2016 ble Rosa sløyfe-løpet arrangert for første gang i Norge langs Akerselva i Oslo. 
Dette er et løp der man støtter Rosa sløyfe-aksjonen økonomisk, og viser omtanke med dem som er rammet. 
For de av dere som ikke har hørt om Rosa sløyfe tidligere, så er dette en aksjon i oktober der Kreftforeningen og Brystkreftforeningen går sammen om å setter fokus på brystkreft. Målet er både å samlet inn penger til forskning, men også å vise solidaritet med dem som er rammet, spre informasjon og øke kunnskapen rundt brystkreft. Visste du at brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner? At brystkreft utgjør hele 22 % av alle krefttilfellene hos damer? Og at menn også kan får brystkreft?

Da jeg hørte om Rosa sløyfe-løpet i fjor så var jeg ikke tvil om at jeg ville delta. Jeg kjenner flere som har overvunnet denne kreftformen, men også noen som ikke overlevde. For snart 5 år siden fikk en av mine nærmeste denne diagnosen. Det gikk heldigvis bra med denne personen, men det hele satt selvfølgelig en støkk i meg, og gjorde meg om mulig enda mer engasjert i saken. Rosa sløyfe-aksjonen er en aksjon jeg har støttet så lenge jeg kan huske, og løpet vi var med på i fjor var virkelig en helt fantastisk opplevelse! Det var bra arrangert, nydelige omgivelser, og masse sporty damer kledd i rosa. Den ormen av rosa farge som spredde seg langs de 7 km ved Akerselva var virkelig et syn!

I år som i fjor arrangeres Rosa sløyfe-løpet i oktober, men i år har de utvidet til flere byer. Løpet skal foregå i Oslo, Trondheim, Tromsø, Haugesund, Bergen og Kristiansand. Påmeldingen startet allerede på onsdag den 15. februar, og de har et begrenset antall med plasser, så hvis du vil delta på dette fantastiske løpet er det bare å melde deg på her. Jeg er allerede påmeldt og kommer til å delta i Oslo.
Sees vi der? Jeg håper det! ♥


  
 



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits