Det er sommer. Jeg sitter på baderomsgulvet å gråter. Jeg har nettopp kommet hjem fra jobb, og jeg er helt ødelagt. Tårene renner og jeg aner ikke hvorfor engang. Jeg er jo ikke skadet og kroppen fungerer jo?

Jeg stokker meg opp på beina. Ser meg selv i speilet. Det er tydelig at jeg har grått, de rød merkene nedover skinnene mine avslører det, men ellers ser jeg overraskende godt ut. Hvordan kan speilbildet mitt se så bra ut når jeg føler meg så tom? Er jeg i ferd med å bli gal? En hypokonder? Er jeg bare et usedvanlig svakt menneske som ikke klarer en dag på jobb engang uten å knekke sammen av utmattelse?

Jeg elsker jobben min. Jeg elsket jobben min som hjelpepleier også, men jeg byttet til butikk fordi jeg var så sliten. Jeg trodde det var yrke som tappet meg. Alle de mange sjebner i helsenorge som jeg aldri fikk hjulpet nok. Alle de nydelig menneskene som festet seg langt inne i hjertet mitt, og som jeg gav sjelen min til hver eneste dag. Jeg prøvde å gi alt, og jeg trodde det var det som slukket lyset i meg så jeg gav opp. Jeg trakk meg vekk og begynte å jobbe i butikk. Men jeg tok feil. Jeg elsket også den nye jobben, men det endret ingen ting. Jeg var tom. Ferdig. 

Det spilte ingen rolle hva jeg gjorde eller hvor hardt jeg kjempet. Ingen ting ble bedre. Jeg trodde aldri jeg skulle komme til et sted hvor jeg sluttet å like å omgåes folk eller å være i sosiale settinger. At jeg kunne bli så sliten at mennesker generelt ble en påkjenning. Så sliten at det å reise i butikken ble en stressfaktor. At det å reise på tur ble en byrde, og en utenlandsreise nærmest ble umulig. Jeg trodde aldri at lyset mitt kunne slukke. At kroppen min ville si stopp selv om speilbildet mitt fortsatt så likt ut. Jeg tenkte aldri tanken på at jeg en dag ville våkne opp syk, også aldri mer bli frisk igjen. 




Bildet fra arkivet. Sommeren 2009.
 


Jeg så dere veksle blikk og jeg kjente ubehaget i magen, men jeg lot som ingen ting. Jeg fortsatte å spille på lag å late som jeg ikke så det. Jeg tok meg sammen og pratet som om vi alle var venner. Likestilte. Men egentlig visste alle at jeg var utenfor. Litt annerledes. 

Det er rart med det, men jeg ville ikke at dere skulle føle dere utilpass eller bli flau. Jeg ønsket å beskytte dere fra ubehaget. Dere fortjente det egentlig ikke, dere hadde hatt godt av å bli konfrontert, men noe ved dere stoppet meg. Jeg visste at dere var usikre. At dere hadde et enormt behov for å bli likt. Være den som pratet, delte og ble sett. Jeg tror ikke dere innså selv at dere hevet dere over andre. Fremmet dere selv ved å baksnakke folk. 

Med årene lærte jeg meg å ignorere det. Dere finnes nemlig i alle samfunnslag. Blant familie, venner og bekjente. Kolleger og naboer. Blant fattig og rik. Over alt. Og jeg ser det stadig hos andre også. At de legger merke til det, men ignorerer det. De står ikke opp for seg selv. Det viser at det faktisk er mange som meg. Jeg er ikke alene. Vi ser og oppfatter, men velger å tie i et ønske om å skåne deg. Har du noen gang tenkt på at det kanskje er du som er problemet?





 


Gang på gang har du kjørt over hjertet vårt.
Tråkket inn gassen, sagt din bønn, og siktet for å drepe.
Du har lukket øynene og avgjort skjebnen til andre mennesker.
Satt deg selv i førersetet og hevet deg over alle andre.
Du har ødelagt liv! 

Du har kjørt over våre brødre og søstre. Våre foreldre og barn.
Du har etterlatt deg en sti av blod uten å ta hensyn til andre enn deg selv.
Vi hører ropene, vi feller tårene og vi sørger. Det du har gjort er sinnssykt!
Du er en drapsmann. En kaldblodig morder!
Du tror du har makt, men du er bare en feig ekstremist.
Et avskum som gjemmer deg bak din tolkning av religion. 

Dere tror dere skaper splittelse.
Dere ønsker å spre frykt slik at dere får makt, men dere vil aldri oppnå det dere ønsker.
Den største styrken i verden er nemlig ikke hatet og frykten, det er kjærligheten.
Styrken som ligger i samholdet.
Og mens dere sprenger dere selv i luften eller sørger for å bli skutt, stiller vi oss tettere sammen.
Vi lager en ring av kjærlighet.
For deres grusomme handlinger bringer oss andre bare nærmere hverandre.
De hvisker ut landegrensene og gjør oss til ett folk.
Vi står sammen, og dere skal aldri,
ALDRI vinne!




 

  • Skrevet: 17.03.2017  //  Kl: 18:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 7


Du døde i dag.
Jeg sto der rakrygget å så lyset slukke i øynene dine. Jeg visste at livet ditt snart var forbi.
Det var ingen varme igjen i blikket ditt, ingen vilje i bevegelsene.
Jeg så avmakten, jeg følte tomheten og jeg kjente stillheten, men jeg felte ikke en tåre.

Du ble borte for meg.
Sammen med deg forsvant tryggheten og varmen. Jeg kjente det med en gang du slapp taket.
Du var alltid den kjærlige, sterke og støttende. Den sjarmerende og morsomme. Den aller beste.
Du holdt hånden min ved alle store opplevelser i livet mitt. Gav meg styrke.
Jeg var aldri redd fordi du ville ikke latt meg falle.
Aldri. Uansett. 

I dag var det min tur.
Jeg holdt hånden din og gav deg min styrke. Jeg sto rakrygget uten å felle en tåre.
Det var ikke fordi jeg var kald, ikke fordi jeg ikke var knust, men fordi du fortjente det.
Du fortjente den tryggheten. Den styrken. 

For første gang var det du som slapp taket. Det rev meg virkelig i to.
Du tok med deg fortiden og nåtiden. Du fjernet noe fra fremtiden.
En del av meg døde med deg, men jeg sto der fortsatt rakrygget.
Jeg holdt deg bare hardere i hånden så du visste at det for alltid var oss to.





 


Dette innlegget er skrevet av meg til tenåringen. Jeg håper dere vil like det ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Jeg sitter og ser på et bilde. Det viser meg for 15 år siden.
Den uskyldige, fine tenåringen som ikke klarte å se sin egen verdi.
Som målte seg selv opp i mot alle andre. Som trodde at det å være pen var ensbetydende med å bli likt.
At det var utseende som var avgjørende. At det var på det området endringer måtte skje.

Jeg ser tenåringen som hadde det så vanskelig inni seg at hun søkte bekreftelse hos alle hun møtte.
Tenåringen som gråt seg i søvn. Tenåringen som var så frustrert at hun hadde lyst til å dø.
Jeg ser tenåringen som søkte etter måter å endre på utseende sitt på fordi hun trodde det ville gi henne fred.
Tenåringen som bare ville være som alle de andre. Glad, lykkelig, populær, flink og pen. Mest av alt pen. 

Jeg sitter her som voksen og ser på bildene av tenåringen. 
Jeg ser henne da hun var 16, 17 og 18 år. Jeg ser kampene hun kjempet.
Og alt jeg ønsker er å gå tilbake de 15 årene. Jeg ønsker å se ut som på det første bilde.
Så naturlig, vakker, ekte og unik. Jeg var jo bare meg!
Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt det den gangen at
det var mer enn bra nok...

  • Skrevet: 19.02.2017  //  Kl: 16:31  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 4


Så sitter du der da og lirer av deg den ene morsomme kommentaren etter den andre.
Flirer litt for deg selv i mens du kommer på et nytt gullkorn om hun der på forsiden av dagbladet.
Hun der langhårede bloggeren med silikonpupper.

Må være stokk dum hun. Ingen oppegående mennesker ser vel sånn ut!
Hvem med vett i skallen har løsvipper og extensions? Lager duckface og skriver om sminke?
Som om sminke betyr noe for verden. For samfunnet vårt liksom. Ja jøss!

Nei hun må være skutt i hodet. Totalt blåst. Bare luft i mellom de ørene der.
Det finnes bare noen få passende ord for sånne jenter ja. Løs tøs. Fitte. Blåse-tryne. 
Vet du, hun selger seg selv for "like`s". Ligger sikkert med alle hun møter.
Jævla media hore. PR kåt som faen!
Hun er sikkert en elendig mamma også. Ingen oppegående mamma blogger!
Jeg mener; hvor dum er du når du får barn med flere menn liksom?
Eller før du er 20 år? 25 år? Eller eier eget hus? Er ordentlig utdannet? Og er gift?

Nei sånne jenter er ikke verdt noe. De betyr ikke en dritt.
Og det er helt greit å skrive det til dem, de har jo tross alt bedt om det selv.
Viser seg frem på den måten. Byr seg frem til alle.
Egentlig burde jorden vært spart for disse kjerringene. Det burde vært skuddpremie. 
Fritt frem, kjør på!


... så en dag smeller det.
Du kan prøve å rettferdiggjøre det så mye du vil. Bortforklare handlingene dine.
Men du sitter der fortsatt som den mobberen du er, mens datteren din leser ordene dine og sønnen din han gjentar dem.
Føler du deg stolt? Smart? At du har gjort noe samfunnsnyttig? 
Og det er kanskje akkurat i det øyeblikket du innser at det ikke var hun langhårede bloggeren på forsiden av dagbladet som var problemet.
Det var deg! Det er bare så utrolig synd at det allerede er for sent...


OLYMPUS DIGITAL CAMERA


 

  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 11:02  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 6


♥ Berøringen din gav meg støt. Jeg har aldri følt så mye!
Gresset ble grønnere, skyene forsvant, og jeg lover at jeg aldri har sett blått på den måten før.
Så intens. Så sterk. Så vakker.

Jeg druknet i øynene dine. 
De dro meg inn i en verden av visdom, kunnskap og kjærlighet.
Vi løp over enger, langs fjellsider og gjennom skog. Til et hav så dypt at vi aldri kunne nå bunnen.
De tok meg med til steder jeg ikke visste eksisterte.
De trollbant meg. Slukte meg. Spiste meg hel.

Jeg sto igjen naken. 
Totalt blottlagt ovenfor et annet menneske.
Helt åpen og inderlig sårbar. Og det var greit. 
For første gang i livet gikk det helt fint. Det var jo deg.
Min sjelevenn. Min eneste ene. Mitt alt. ♥







 


Det var noe med måten du snakket på. Noe med måten du flyttet blikket på mens du pratet til meg.
Jeg fikk ikke med meg hva du sa fordi alt jeg klarte å fokusere på var den lille rykningen i øyekroken din.
Den som fortalte meg sannheten. Den som gjorde at det formen seg en liten klump i magen min.
Den bittelille, ufrivillig bevegelsen som fortalte meg at du løy.

Den rykningen fulgte meg i søvne. Jaget underbevisstheten min dag og natt.
Fikk meg til å felle tårer når jeg var alene. Kjenne på savnet selv når du var der.
Den formet meg på godt og vondt. Fikk meg til å nyte hvert øyeblikk, men samtidig grue meg til det neste.
Jeg visste aldri når tiden ville være ute. Når det neste øyeblikket ville bli det siste.

Det er rart med det men når du hele tiden lever på kanten av et stup så ser du ting på en annen måte.
Du godtar at enkelte ting ikke kan vare evig.
Du holder fast ved et halmstrå, men er like vel forberedt på at du må slippe. Og det snart.

Jeg ble ikke lei meg da du dro. Jeg sørget ikke da du forlot meg. 
Sorgen hadde jeg allerede jobbet meg igjennom alle de årene tidligere.
Jeg visst at du var her på lånt tid. At du ikke ville bli hos meg. At jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til.
Og jeg aksepterte det.
Jeg håpet bare at jeg hadde elsket deg nok til at det ville var en livstid.








 

  • Skrevet: 03.02.2017  //  Kl: 17:00  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 5

Se opp!
Hva er det du venter på? Ser du ikke at du blir passert av ditt eget liv?
Du står med hodet ned i telefonen, uten å dele av din tid.
Så du blomsten ved siden av skoen din, så du fuglen der den fløy?
Skimtet du barna borti gaten der de lekte og hadde det gøy?

Se opp!
Hva er det du venter på? Det er nå alt rundt deg skjer!
Dine barn behøver kjærlighet, oppmerksomhet og mer.
Så du sønnen din på banen da han skåret sitt første mål?
Eller datteren din i skogen da hun lærte å tenne bål?

Se opp!
Hva er det du venter på? Ser du ikke at tiden alt er gått?
Dine barn er flyttet hjemme i fra, og håret det er grått.
Hva vil du bli husket for min kjære, på den dagen når du dør?
Det er noe du burde tenke på, døden kan komme så mye før!




 

  • Skrevet: 31.01.2017  //  Kl: 19:12  //  Kategori: Egenskrevne tekster  //  Kommentarer: 7

Jeg har tatt over kroppen din, og jeg vet at du kjenner at jeg er her.
Det er jeg som styrer showet nå, og du må bare adlyde.
Jeg kan merke at du er sterk fordi du prøver å gjemme meg.
Du faiker et smil, og håper at ingen andre kan se meg.
Men jeg er her, og du vet det.
Du ser meg, føler meg og lever med meg.

Mange tror kanskje at du lett kunne blitt kvitt meg, men både du og jeg vet at de tar feil.
Jeg er kommet for å bli, og jo mer du kjemper i mot, jo bedre overtak får jeg. 
Jeg gir deg hodepine og vondt i kroppen.
Jeg får deg til å gråte, rase og skrike.
Jeg tar over tankene dine og gjør deg svimmel og ufokusert.
Jeg stjeler energien din.

Folk er så dumme fordi de forstår ikke hvor sterk jeg er.
De dømmer deg på grunn av det jeg gjør med deg.
Det er jeg som gir deg angsten, depresjonene og frustrasjonen.
Det er jeg som sakte men sikkert tar energien i fra deg, og gjør deg unyttig.
Du mestrer ingenting. Du er ingenting.
Du er meg.

Kanskje jeg slipper taket på deg en dag. Jeg kan gå videre til mitt neste offer.
Men først skal jeg knuse alle dine drømmer, din humor og ditt humør.
Du skal bli liten i mine øyne, og miste alt du brenner for.
Du skal være tom, og ensom. Ensom i dine egne tanker.
Først da kan jeg slippe deg. La deg leve videre.
For da mestrer du ingen ting. Da er du ingenting.
Du er blitt meg...
Utbrent.



 

Hvis du klikket deg inn på bloggen på grunn av overskriften så håper jeg du leser videre. Dette innlegget er nemlig til deg. 
Det er til deg som er tenåring, deg som er mamma eller pappa, eller deg som en dag har tenkt til å bli en foreldre. 
Dette er et innlegg til ettertanke.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære mamma.
Jeg er 6 år og er på badet sammen med deg om morgenen. Jeg har nettopp kledd på meg og er klar for skolen. Jeg går i første klasse.
Jeg sitter på baderomsgulvet å ser på deg der du står i undertøyet og ordner deg for dagen. Du snakker i vei om skoledagen min, om lekser og om planene for dagen. Du legger ikke merke til det men jeg sitter å beundrer deg. Jeg vil bli akkurat som deg mamma! Ha de varme øynene og det gode smilet! Jeg ser på deg mens du kler på deg, og når du har fått på deg drakten så kaster du et blikk i speilet. Du rynker på nesen og nærmest på refleks vrir du kroppen litt til høyre og holder inne magen. Du tenker nok ikke over det, men jeg ser det. Jeg registrer det. 

Kjære mamma.
Jeg er 8 år og har nettopp kommet ut av dusjen på badet. Du står å sminker deg foran speilet, men virker ikke glad. Du legger på enda mer sminke på øyne, på huden, og til slutt på leppene. Leppene dine er annerledes mamma. De er større! Du snur deg mot meg å smiler, men det er ikke det samme smilet som du hadde før. Det er så stivt! Hvor ble det av den lille rynken ved munnviken din mamma? Den som alltid rykket litt til når du lo. Den som gjorde smilet ditt til det finest av dem alle?
Pappa kommer inn på badet og sier du er vakker. Du vifter han bort og spør om du ser tykk ut i den kjolen. Jeg legger merke til at pappa himler med øynene til deg før han går. Jeg går etter pappa for å spise frokost, og når du kommer etter har du skiftet klær.  

Kjære mamma.
Jeg er 11 år og ser at du ligger på sofaen når jeg kommer hjem fra skolen. Du ligger da aldri der på dagen? Pappa møter meg i døren og sier at jeg må være stille fordi du sover. Føler du deg ikke frisk? Du forteller meg at du har gjort et inngrep, men at det ikke er noe farlig. Du må bare holde deg i ro noen dager. Det er ikke noe unormalt. Ikke noe å bekymre seg for. 
Du lå mye på sofaen det året mamma. Puppene dine ble større og nesen din ble mindre. 

Kjære mamma. 
Jeg er 14 år og folk sier at jeg ligner på deg. Ja ikke på sånn som du ser ut nå da, men sånn som du så ut før. På bildene i albumet da du var like gammel som meg. De sier jeg er pen mamma, men jeg vet at de lyver. Jeg holder også magen inn foran speilet mamma.

Kjære mamma.
Jeg er 15 år og har nettopp vært konfirmant. Du vil at jeg skal spare pengene jeg fikk i gave til førerkortet, og jeg teller ned dagene til jeg blir 18 år. Ikke fordi jeg vil ta lappen mamma, men fordi jeg har tenkt til å operere meg. Jeg har allerede googlet steder og lest meg opp på nettet. Mina og Bianca skal gjøre det sammen med meg. Bianca har allerede funnet et sted som har vært villig til å gi henne restylane selv om hun ikke er myndig. Det er jo ikke det samme som en boob-job så jeg skjønner ikke hva som er så farlig. Hun tar heller ikke så mye da mamma. Bare nok til å bli pen. 

Kjære mamma. 
Jeg er 18 år og jeg har funnet et sted som vil operere meg. Jeg er myndig. Jeg er voksen. Jeg kan gjøre som jeg vil!
Du prøver å si at jeg ikke trenger det, at jeg er god nok som jeg er, men jeg ser jo selv at jeg ikke er pen! 
Jeg har ikke store nok lepper, bryster, eller rompe. Jeg er ikke tynn nok, stram nok, eller markert nok. Jeg har ikke thigh gap.
Du kan lyve så mye som du vil til meg mamma, men jeg ser sannheten. Jeg er ikke bra nok for jeg ser jo ikke ut som deg!
Eller jeg gjør jo egentlig det. Jeg ser ut som den utgaven du valgte å opererte bort...




 



Om meg



Heisann. Jeg heter Stine Tjernsli Jensen. Jeg er noens datter, søster, kone, nabo og venn. Her på bloggen skriver jeg hovedsakelig om min hverdag på godt og vondt - mine tanker og opplevelser i livet. Du må gjerne følge med meg videre i mitt perfekte uperfekte liv.

+ Følg bloggen


Reklame



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits