Akkurat nå kjemper jeg kanskje mitt livs tyngste kamp.

Et nytt år er her, og for mange symboliserer det en ny start. Folk gleder seg til å ta fatt på et nytt år fylt av utfordringer og muligheter.

Jeg gruer meg. 

Den siste tiden har formen vært dårlig, og det absolutt vanskeligste er at psyken har fått en knekk. Eller “en knekk” er ikke dekkende nok – Jeg har mistet helt lysten til å leve.

Med en kronisk sykdom som påvirker så mange sider av livet mitt og den jeg er, klarer jeg ikke lenger å se frem til noe. Andre starter en familie, opplever verden, utvikler seg og legger planer for fremtiden, mens jeg føler det som om livet mitt allerede er over. Sykdommen stjeler energien min, og lenker meg til en tilværelse helt uten mål og mening. Det er som en evigvarende sorgprosess. Skal jeg sitte hjemme å ha det vondt resten av mitt liv? Er det verdt det?

Jeg orker ikke å ha det sånn her lenger. 

I løpet av livet får man ofte høre at man må ta vare på seg selv. At man må prioritere. Denne julen prøvde jeg å gjøre nettopp det, bare for å holde hodet over vann, men det endte i katastrofe. Folk sier gjerne at du må prioritere, men de tenker ikke over at det innebærer at du kanskje må prioritere bort dem. Når du da først gjør det, blir de skuffet. Kanskje også sinte, og nesten garantert dømmende. Hvem forstår vel en sykdom de ikke ser eller har kjent på kroppen selv?

Jeg har grått meg gjennom store deler av desember. 

For første gang i livet mitt mistet jeg kontrollen. Jeg klarte ikke å ta meg sammen eller late som lenger. Jeg gråt hysterisk i flere dager, og slapp noen av mine nærmeste helt inn på meg. Bak fasaden, der bare Mr. Jensen har vært tidligere. De fikk se meg knekt, kanskje for første gang, uten et snev av fatning.

Folk skjønner nok ikke dette, men jeg later ikke som om jeg er syk. Jeg prøver å late som jeg er frisk.

Da gråten roet seg og jeg så meg selv i speilet ble jeg skremt. Skremt fordi jeg så rett inn i mine egne øyne, og møtte blikket til ei som har gitt opp livet. Når det å tenke på døden gir deg en trygghet og ro, i stedet for litt høyere puls, er det på tide å be om hjelp. Da må man ta grep.

Å ta grep er vanskelig når man lever med ME og IBS. Det er så mye som er utenfor min kontroll! Men for å starte et sted tenker jeg å fjerne energityver. Mennesker og ting som tar tid og energi, uten egentlig å gi noe tilbake. Jeg kommer derfor til å logge helt av. Kanskje bare for noen uker, kanskje for noen måneder eller kanskje for et helt år.

Jeg vet ikke. 

Det er nå, i mitt livs kanskje tyngste kamp, at jeg burde dele erfaringene jeg gjør meg. Det er nå jeg virkelig burde åpne opp. Det å slite med disse følelsene i voksen alder, nesten uansett livssituasjon, er jo litt tabu i vår tilsynelatende perfekte verden, ikke sant? Men jeg klarer det ikke, så jeg velger i stedet å trekke meg helt bort fra blogg og andre sosiale medier.

Forhåpentligvis kommer jeg sterkere ut på den andre siden. Å ha det sånn som det her er ikke et alternativ.

Til vi skrives igjen,
Stine

Dette er foreldre, kanskje spesielt mammaer, elendig på!

Du skrøt av meg.
Sa jeg var flink som hadde ting på stell. 
Rent og ryddig. 
Velplassert og systematisk. 
Orden til fingerspissen. 

Du sa at du ikke strakk til. 
Bodde i rot og kaos.
Hybelkaniner, barneleker og skittentøy.
Kronisk dårlig samvittighet.
Tidsklemma.

Ser du ikke selv din egen verdi?

Jeg rydder kjøkkenskapene.
Du oppdrar et lite menneske.

Vil du følge bloggen videre?
På facebook: Trykk her. 
På Instagram: Trykk her. 
På Snapchat: mrsjens1.

Halvveis suksess – Litt er bedre enn ikke noe!

Det var skikkelig koselig på pepperkakebakingen i går, selv om det bare ble halvsuksess for min del. Etter et par timer ble jeg skikkelig dårlig, og måtte brått reise hjem. Jeg fikk derfor ikke vært med på selve pyntingen av pepperkakene, men ut i fra bildene jeg har sett av resultatet, klarte gjengen seg strålende uten meg. 




Jeg har jo IBS og er vant til at jeg ikke alltid tåler å spise, men det er kjedelig når det ødelegger for tiden med familien. Spesielt siden jeg var veldig forsiktig med å ikke spise i forkant av bakingen. Men sånn er livet med kronisk sykdom. Man kan ikke alltid forutse det som vil skje, uansett hvor mange forhåndsregler man tar. Nå hadde jeg tre gode dager før gårsdagen, og følte meg bra på begynnelsen av dagen i går, så jeg får si meg fornøyd med det. Litt er bedre enn ikke noe!

I kveld skulle vi fortsatt kosen fra i går ved å ha julebord sammen med svigerfamilien min, men siden mange av oss er i dårlig form akkurat nå, valgte vi å utsette det. For min del er det helt greit, for selv om jeg gjerne skulle vært sammen med gjengen hadde jeg verken turt å spise eller drikke i dag. Ikke har jeg så mye å gi av meg selv til andre heller. I tillegg til at magen min hater meg, er jeg også skikkelig sliten etter den siste uken. Når du står opp, ser to episoder med “The vampire diaries”, og må sove noen timer fordi det gjorde deg så sliten, ja da vet du at det blir en bra dag 😉

Håper dere har fått en litt bedre start på helgen enn meg!

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Vil du følge bloggen videre? 
På Facebook: Trykk her. 
På Instagram: Trykk her. 
På Snapchat: mrsjens1

A girl can dream.

Siden tirsdag har vi hatt besøk av min lillesøster og vår niese. Søsteren har jobbet en del disse dagene, så vi har kost oss mye alene med det yngste tantehjertet. Hun er i en herlig alder hvor hun er høyt og lavt med masse energi. Det er selvfølgelig slitsomt, men også veldig gøy!

Senere i dag skal besøke reise fra oss, men før den tid blir de med oss på pepperkakebaking sammen med svigerfamilien min. Det er en årlig tradisjon, og når min side av familien tilfeldigvis er her samtidig, er det koselig at de også kan bli med. Svigerinnen og svogeren min er hjertevarme folk som alltid har dørene åpne. Jeg tror dette er første gang jeg skal få ha alle tantehjertene mine samlet på samme sted ♥

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til besøket reiser i kveld. Hvis jeg kunne valgt hadde jeg hatt dem boende her bestandig! Lillesøss er ikke bare en søster for meg, men også min aller beste venn, og det å ikke ha henne i umiddelbar nærhet gjør vondt! Jeg skulle selvfølgelig også ønske at jeg kunne vært en mer aktiv del av hverdagen til niesen min, men jeg prøver virkelig så godt jeg kan på tross av avstanden. En og en halv time med bil er kanskje ikke så langt, men det er like vel alt for langt, spesielt når barn er små! 

Nei, nok dveling ved ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg er jo veldig heldig! Og nå skal jeg nyte resten av dagen sammen med mange av de jeg er glad i ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Min nye store kjærlighet.

For noen uker siden fortalte jeg på snapchat at jeg hadde forelsket meg i en ny fyr. Ronny heter han. Jeg ville gjerne ta han med hjem så han kunne hilse på Mr. Jensen, men der satt mannen min ned foten. Han mente det ikke passet seg at jeg som er gift, dro med meg fyren jeg er forelsket i hjem. Jeg kan jo forstå synspunktene hans, og som kone burde jeg kanskje respektere det, men etter flere uker frem og tilbake ble like vel Ronny og jeg enige om at vi driter i hva Mr. Jensen mener! Så for et par uker siden ble Ronny med meg hjem, og siden den dagen har han ikke vært utenfor døren vår igjen. Skal jeg være ærlig tror jeg at Mr. Jensen har begynt å like han litt han også!

Si hei til Ronny: 

Er ikke han noe av det mest sjarmerende du har sett? Ronny ble hvert fall en hit blant de som følger meg på snapchat, og jeg vet at flere av brødrene hans har fått nye hjem rundt om i Norge 😉

Følg meg gjerne på snapchat du også. Brukernavnet mitt er mrsjens1.

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Da er det bestemt. Det blir operasjon på nyåret!

Tilbake i 2010 var jeg inne på sykehuset. Jeg fikk fjernet et ledd i den ene tåen på høyre bein. Det var en “krok tå” av den typen “bare eldre mennesker opereres for”, som legen den gang så fint sa det. Haha! 

Grunnen til at jeg fjernet et ledd, var at tåen var så bøyd at jeg fikk gnagsår på knoken uansett hvilke sko jeg hadde på meg. Jeg hadde også problemer med at når tåen ble presset i en rettere posisjon mens jeg gikk, ble tåen gående å stange i sko tuppen fordi den ble så lang. Den trengte egentlig en sko størrelse større enn resten av foten min, men økte jeg sko størrelse ble det for stort for resten av foten slik at jeg fikk gnagsår på hælen i stedet. Det var sykt irriterende at en sånn liten bagatell kunne plage meg såpass mye i hverdagen! 

Operasjonen tok seriøst to minutter. Kirurgen bare “poppet ut leddet”, trøkket resten av tåen sammen og sydde den på plass. 




Bildene ovenfor er fra etter operasjonen i 2010. 

Tiden etterpå var verre i følge Mr. Jensen. Jeg hadde visst ganske vondt i begynnelsen. Dette husker jeg ikke selv, men det jeg der i mot husker er at det gjorde små vondt i over et år etterpå. Litt sånn “du kjenner det hele tiden, men det går greit”- vondt. 

Siden det tok så lang tid å få foten bra igjen bestemte jeg meg for å vente med operasjon på det andre benet til jeg så resultatet av den første. Ja du leste riktig: Jeg har nemlig en “krok tå” på den andre foten også! Så i dag var jeg inne på Drammen sykehus for å ta røntgen av foten, og for å møte kirurgen for en vurdering av den andre tåen. 

Tåen jeg opererte den første gangen ser i dag ikke bra ut. Den har formet seg etter storetåa, og er bøyd alle veier. Men den er mye bedre enn før operasjonen og helt funksjonell, og kirurgen mener jeg kan få et like godt resultat på fot nummer to. Kanskje bedre også fordi han vil bruke en annen teknikk som gjør at knoklene ikke gror sammen og gjør tåen stiv, selv om leddet blir fjernet. Det vil bli booket time til operasjon en gang på nyåret. Forhåpentligvis får jeg operasjonen ganske rask, slik at det ikke påvirker tur sesongen når snøen har gått. Det er det eneste jeg er redd for! Men jeg tenker at så lenge det blir verdt det til slutt får jeg tåle det uansett 😉

En annen ting jeg fikk svar på i dag var at jeg brakk lilletåa i sommer. Det kunne vi se på røntgenbildet. Bare noen uker før vi skulle gå Besseggen smalt jeg nemlig tåen så hardt i et sofabein at jeg så stjerner og nesten gikk i bakken. Det var bare en lille tå, men det gjorde møkk vondt! Når jeg kjente på tåa, “gav den etter ” på feil sted, så jeg regnet med at den var knekt, men siden jeg visste at de ikke gjør noe med knekte tær så lenge de står rett, gadd jeg ikke sjekke det opp. Derfor var det litt kjekt å få det bekreftet i dag. 

Nei nå får det være nok fot og tå prat. Disse beina er så medtatte og slitne at jeg kunne skrevet om dem i flere dager. Jeg hadde nok klokket inn en god topp plassering på nasty føtter, hvis det fantes en slik kåring. Jeg har turbein. Godt brukte, og ubrukelige til noe annet enn tursko 😉

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Det dreper motivasjonen min.

For noen år siden drev Mr. Jensen og fotograferte natur og dyr på hobby basis. Han er dyktig til å ta bilder, og vi investerte i kamerautstyr. Etterhvert sluttet han å fotografere aktivt, og det endte derfor med at han solgte kamerautstyret sitt. Det skulle jeg ønske at han aldri hadde gjort! 

Selv om mange som ikke engasjerer seg i foto synes at dagens telefoner tar bra bilder så gjør de jo egentlig ikke det. Altså de tar helt greie fotografier hvis man bare skal ha de i en liten firkant på instagram, men hvis du skal fremkalle dem, forstørre dem eller bruke de på en blogg, kommer de dessverre til kort. Det har jeg kjent skikkelig på etter at jeg begynte å blogge, og det er en av grunnene til at jeg legger ut mye mindre bilder enn jeg skulle ønske her inne. Det begrenser faktisk hverdagsinnleggene jeg velger å skrive også fordi det er ikke noe kjekt med innlegg uten bilder, men det er heller ikke noe gøy å dele bilder av seg selv, andre eller omgivelsene når kvaliteten ikke blir bra. Herregud som jeg savner et godt kamera! 


Foto: Mrs. Jensen

I går hadde vi en kjempe fin kveld sammen med svigerfamilien hvor vi koste oss med gløgg og pepperkaker. Det er alltid hyggelig når gjengen samles, og det blir mye latter. Dessverre ble det ingen bilder, for selv om vi prøvde ble kvaliteten for dårlig. Det er trist for det hadde vært koselig å ha! 

And speaking of: Har vi mennesker blitt dårligere på å ta bilder i sosiale settinger etter at man gikk over til kameratelefoner? Det er rart fordi det burde være motsatt, men jeg tror ikke at det er det? Det er akkurat som om det var enklere å ta bilder når man hadde et kamera liggende rett fremfor seg. Ja, hvis ikke man teller med selfies da, det har jo tatt helt av, men det er som regel ikke bilder som gir et bredt inntrykk av en situasjon. Et fotoalbum med selfies er kanskje ikke så spennende?!

Men nok om fotografering og bilder. Denne dagen brukes i sofaen uten å løfte en finger. Jeg trenger å lade opp etter et par sosiale dager. Resten av uken blir hektisk, så det gjelder å hvile når man kan. I morgen har jeg en time på sykehuset, før vi får overnattingsbesøk på kveld. Jeg skal fortelle mer om det senere! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Lik gjerne facebook siden min for å holde deg oppdatert på det jeg deler. Du finner den ved å trykke HER. 

 

Julemarked og noe helt annet enn julemat.

God første søndag i advent folkens! 🙂

Gårsdagen var skikkelig fin, og vi storkoste oss med besøk. Det var endelig oppholdsvær etter flere dager med regn, så vi kom oss både på julemarked og fikk gått en tur i nærområdet her etterpå. Når mørket senket seg, trakk vi innendørs. 

Siden det var første desember burde vi sikkert disket opp med litt julemat, men vi gikk heller for noe så lite julete som taco. Ja, ja – Godt var det lell!

Dagen og kvelden fløy av sted, og før vi visste ordet av det hadde besøket dratt og vi kunne krype slitne sammen oppi sofaen med et smil og munnen og et nytt minne på livets konto. 


I dag er regnet tilbake, og det er lite som tyder på at vi er i en vintermåned. Heldigvis har halve boligfeltet vårt bestemt seg for å henge opp julelys utenfor husene sine i år, oss inkludert, så det blir litt stemningsfullt og koselig ute like vel. Om en liten stund skal vi også smake julen inn med gløgg og pepperkaker hos svigerinnen og svogeren min, og ingen ting kan ødelegge den julestemningen som det gir. Hva er vel bedre en familie, latter og kos?

Jeg håper alle dere som leser dette er sammen med noen dere bryr dere om i dag, og at dere føler dere elsket. Vit at jeg setter pris på at akkurat du tar turen innom bloggen min ♥

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Årets koseligste måned.

Endelig er desember i gang, og årets koseligste måned står for tur. Jeg bare elsker desember og juletiden! Det er akkurat som om verden eksploderer i en salig blanding av musikk, lys og farger som gjør at folk blir ekstra hyggelige, glade og gavmilde. Kanskje det er nettopp dette som er den berømte julemagien?

I år bestemte jeg meg for å ikke holde igjen på julefølelsen uansett hvor tidlig den kom. Det var nok et lurt valg fordi jeg kan ikke huske sist jeg hadde en sånn julestemning i desember. Jeg er fylt med en ro og et ønske om å gjøre mitt ytterste for å ikke stresse denne julen. Jeg vil bare nyte å kose meg! Jeg vet at alt det sosiale kan by på utfordringer fordi jeg har vært i en dårlig periode en stund nå, men jeg nekter å ta sorgene på forskudd, og håper at det endelig er i ferd med å snu. Uansett hva som skjer, om jeg får deltatt på alt jeg vil eller ikke, har jeg tenkt til å kose meg denne måneden!

For å unngå unødvendig stress og ekstra arbeid i desember har jeg valgt å ikke pynte med lilla i år. Vanligvis pynter jeg med lilla i begynnelsen av desember, før jeg bytter til rødt etter ett par, tre uker. I år har jeg valgt å pynte med rødt med en gang. Hvorfor gi seg selv mer jobb en nødvendig?


Jeg har også gjort meg ferdig med innkjøp av alle julegaver, og i går kveld ble jeg faktisk ferdig med å pakke inn de siste også. Det har egentlig gått så smertefritt og greit at det nesten føles som om jeg har glemt noen! Det skulle tatt seg ut 😉

Nei, nå nå jeg snurre meg rundt her å gjøre meg klar. Vi får snart besøk, og har planer om å ta turen til det årlige julemarkedet som arrangeres i byen her. Jeg må innrømme at det ikke har vært så voldsomt spennende på markedet de siste årene, det har liksom tapt seg litt, men det er jo like vel noe koselig ved å se på alt livet og alle folkene som fyller gatene. Jeg blir alltid stående å fundere på de samme spørsmålene hver gang: Hvor kommer alle disse menneskene fra? Og hvorfor har jeg aldri sett dem tidligere? Svelvik er ikke akkurat en stor by for å si det sånn…

Håper dere får en nydelig første desember! 

Til vi skrives igjen, 
Stine ♥

Black Friday – Dette MÅ du ikke gå glipp av!

Er det bare jeg som får høy puls av at Black Friday nærmer seg? Og da tenker jeg ikke på sånn “Jippi, jeg gleder meg” høy puls, men sånn skikkelig stress puls. Det på tross av at jeg egentlig ikke skal ha noe engang! 

I ukevis reklamerer butikkene for denne “fantastiske” handledagen med sinnssykt lave priser. I år har det tatt hel av, og mange butikker kjører Black Friday Week. Altså Black Friday WEEK – Har du hørt noe så dumt?!

Jeg leste en artikkel der forbrukerrådet gikk ut å advarte folk mot å la seg lure. Ofte er det ikke så mye å spare, eller man kan få bedre priser ett annet sted. Mange butikker skrur opp prisene i ukene før Black Friday, sånn at det skal se ut som at de setter ned prisene noe voldsomt denne dagen. Snakk om juks og fanteri! 

Hva som gjør at jeg blir så sykt stresset vet jeg ikke. Jeg tror kanskje det kommer av den “Booom-effekten” på all reklame for tiden: 

“SE HER! SYKE tilbud!”
“FORT deg – Begrenset antall!”
“Dette bare MÅ du få med deg!” 
“VINN ditt, KJØP datt, GÅ FOR ALL DEL IKKE GLIPP AV…”

Djisess, jeg blir  helt svett jeg!

I fjor klarte vi faktisk å glemme at det var Black Friday, så vi havnet tilfeldigvis på Nordby senteret i Sverige før vi innså tabben vi hadde gjort. Hvordan kan man glemme noe som det reklameres så mye for? Ikke spør meg, men heldigvis var det ikke så ille der. Vi overlevde! Men smågodt til 1,90 eller 2,90 eller hva det nå var, er ikke verdt det 😉

Hva er ditt forhold til Black Friday? 
YEY or NEY?

Til vi skrives igjen, 
stressa Stine ♥

Vil du følge bloggen og meg videre?
På Facebook: Trykk her. 
På Instagram: Trykk her. 
På snapchat: mrsjens1