Forskjellene som gjør forholdet vanskelig.

Du ser en stol.
Hun ser noe man kan sitte på, forandre og utvikle. Et sted hvor man kan starte dype samtaler, le inn i de sene nattetimer og spise måltider. Hun ser alle mulighetene.

Du ser ett menneske.
Hun ser en livshistorie, alle erfaringene og ny lærdom. Hun ser en potensiell venn eller kanskje en konkurrent? En man kan lene seg på eller potensielt krangle med. Hun ser rynkene, valkene og holdningene. Hver lille detalj som skjuler seg i ett menneskeliv.

Du ser ett smil.
Hun ser et blikk, en rykning i munnviken og glimtet i øyet. Hun merker forandringene, ser omgivelsene og føler på alle lydene. Hun ser det som skjer bak smilet, inne i selve sjelen.

Du hører at hun maser.
Hun føler seg nedprioritert. Ansvaret hviler på henne, og hun føler seg alene om alle avgjørelsene. Hun er den som planlegger, organiserer og utfører. Som må spørre flere ganger, og snakke høyt. Hun hater at hun oppfattes som masete, når alt hun vil er å bli sett og hørt.

Du er enkel. Hun er komplisert.
Og dere begge to er viktige.


DIY – Den ultimate gaven til småbarnsforeldre!

Da min lillesøster ventet sitt første barn for noen år siden, bestemte jeg meg for å overraske henne med en babyshower. Jeg brukte flere måneder på å snike meg rundt, planlegge, handle inn og ordne. Jeg visste jo egentlig at det var litt risikosport fordi hun hadde et tøft svangerskap, men innerst inne trodde jeg at planene mine skulle gå i boks. Det gjorde de ikke! Kvelden før den store dagen, når alt var ferdig fikset og ordnet, kom telefonen om at lillesøss var innlagt med primature rier. Alt måtte avlyses, og babyshoweren ble aldri noe av. Heldigvis gikk det bra med både lillesøss og baby –  Og det er jo strengt tatt det eneste som betyr noe!

Når lillesøss ble gravid igjen denne gangen, fant jeg fort ut at jeg måtte finne på noe annet enn en babyshower. Historien gjentok seg, og heller ikke dette svangerskapet skulle vise seg å gå helt knirkefritt. En babyshower skal jo være noe koselig og fint, ikke en ekstra stressfaktor og belastning for den gravide. Jeg fant ut at vi heller kunne gi foreldrene en litt morsom gave. Noe en hver småbarnsforeldre kan trenge. Nemlig et førstehjelpskitt laget for at de skal overleve det neste året.


Likte du ideen må du gjerne lage ditt eget å gi det til noen du kjenner. Førstehjelpskittet jeg har laget inneholder følgende produktene med påfølgende tekst skrevet på en lapp:

Hørselvern. Det er umulig å få sove på noen annen måte når man er småbarnsforeldre.

♦ New energi sjokolade. Når dere trenger litt ekstra energi.

♦ Energidrikken Batteri. Når dere trenger enda mer energi!

♦ Popcorn. Til filmkveldene i sofakroken når rakkerungene har lagt seg.

♦ Paracet. To aktive unger i hus? Denne er selvforklarende!

♦ Piller for skrikerunger. Putter du nok av disse i munnen på ungene, klarer de ikke å skrike.
(Her har jeg brukt skittels godteri som “piller”)

♦ Gavekort på barnepass. Når livet røyner på og dere trenger et pust, er tante, mormor og onkel, klare til dyst.

♦ Loveheart. For å minne dere på den kjærligheten dere har i bunnen. Husk å si fine ting, både til dere selv og hverandre.

♦ Glass med krisepenger. Når ungene har sugd hvert øre ut av kontoen deres, og dere virkelig, virkelig, VIRKELIG trenger litt sjokkis, en 6 pk og en flaske vin for å overleve.

♦ Flax lodd. Man trenger en god dose flax for å overleve småbarnsperioden.

♦ Kondomer. Så dere aldri havner i dette kaoset igjen.

♦ Vin og telys. For en romantisk stemning når ungene er i seng.

Bare fantasien setter grenser. Jeg håper dere lot dere inspirere!

Vi skrives snart igjen,
Stine ♥

Fødselen – De beste timene i mitt liv!

Jeg tror jeg har startet på dette innlegget nærmere tyve ganger, men jeg har rett og slett ikke klart å fordøye opplevelsen nok til å kunne skrive om den. Ikke før nå. Jeg fikk nemlig en av mine aller største drømmer oppfylt for litt over to uker siden, og er det en ting jeg virkelig aldri trodde at jeg skulle få oppleve, så var det nettopp dette. Jeg fikk delta på en fødsel!

Helt siden jeg var liten har jeg alltid vært veldig fascinert av kroppen. Jeg har sneket meg med på alt av undersøkelser og inngrep jeg har kunne i løpet av livet, både i jobb sammenheng og privat. En fødsel har jeg like vel alltid sett på som nærmest umulig å få oppleve, siden jeg selv har valgt å ikke få barn. Det har vært en sorg. Det å føde er jo en ekstremt privat setting, selv om man gjerne har både jordmødre, leger og pleiere som roter rundt i underlivet eller i det minste “titter innom” der nede. Man er blottstilt og sårbar, gjerne med en følelse av å ikke ha kontroll over egen kropp, og det er nok ikke mange som ønsker å ha flere enn nødvendig til stedet, når de skal igjennom noe sånt. Det å få oppleve dette som utenforstående, er en stor ære!

Selv da lillesøster og svoger spurte om jeg kunne tenke meg å være med på fødselen av min kommende niese, klarte jeg ikke helt å glede meg. Jeg ble selvfølgelig kjempe glad for muligheten, men drømmen var så stor at det var vanskelig å tro at det kom til å bli noe av. Mye kan skje under et svangerskap, man vet virkelig aldri! Foreldrene kunne også endre mening (men full rett!), og jeg prøvde å tenke at jeg fikk ta det som det kom. Jeg kjente jo like vel at jeg begynte å håpe mer og mer jo nærmere termindatoen de kom, og da det nærmet seg slutten av svangerskapet og alt fortsatt så bra ut, klarte jeg å begynne å glede meg sånn på ordentlig!

På kvelden den 9. oktober begynte det å skje ting. Jeg hadde gått kveldstur med hundene, og lillesøss opplevde litt ubehag. Alt var veldig uregelmessig og relativt rolig, men selv om det ikke var tegn til en aktiv fødsel vet man jo at ting kan skje fort når det først setter i gang, så vi besluttet at jeg skulle reise til mamma for å sove der. Hun bor nemlig i samme fylke som lillesøss, mens det gjør ikke jeg. Det ville derfor være mye lettere for meg å komme fort, hvis ting begynte. Den avgjørelsen skulle vise seg å være lur!

Innen jeg var halvveis til mamma, hadde riene virkelig begynt å ta seg opp. Det ble besluttet at lillesøss skulle komme inn på sykehuset for en sjekk, og jeg reiste direkte dit. Jeg husker det var omkjøringer underveis som gjorde det vanskelig å finne en rute frem til sykehuset, og jeg ringte Mr. Jensen i ren desperasjon. Jeg regnet jo med at jeg hadde litt tid på meg, men man vet jo virkelig aldri hvor fort det kan gå under en fødsel. Spesielt når det ikke er en førstegangsfødende. Heldigvis kom jeg frem med god margin, og selv om fødselen definitivt var i gang, valgte lillesøss og svoger å reise hjem noen timer, til fremgangen var større. Jeg reiste derfor til mamma for å prøve å få meg litt søvn, for på dette tidspunktet var klokken rundt 2 på natten.

Noen timer senere ble jeg vekket av en telefon, og i løpet av minutter var jeg ute av døren i leiligheten til mamma, og på vei til sykehuset igjen. Jeg kom frem før lillesøss og svoger, og det var en helt annen lillesøster som ankom sykehuset denne gangen, enn bare noen timer tidligere. Fødselen var definitivt i full gang, og de neste timene skulle vise seg å bli de beste timene i mitt liv! Det er ikke sikkert at lillesøss har samme mening om akkurat det, der hun lå i smertehelvete, men for denne tanten var det virkelig noen magiske timer. Timer som jeg umulig kan beskrive på en rettferdig måte!

Det å delta på en fødsel er en opplevelse jeg unner alle. Det er nok spesielt uansett hvem sin fødsel man tar del i, men det å kunne stå på sidelinjen å se en av de personene man elsker høyest, bringe et nytt liv til verden, overgår virkelig alt!

Råskapen og styrken til min lillesøster- Jeg er så mektig imponert! Og samspillet mellom henne og min svoger – For en mann han var for henne denne dagen! Jeg er virkelig verdens stolteste storesøster og svigerinne.
Ja, også tante.

Si hei til lille Andrea Johanne ♥

 

En hjelpepleiers dagbok.

Det diskuteres utenfor veggene. Det er diskusjoner som fører til lite endring. Å fremme de eldres sak ser bra ut på papiret, men utviklingen går alt for sakte. Eldrebølgen kommer, og ingenting vil være klart. Skjønner folk at det ikke vil være kapasitet i helsevesenet til å få hjelp til det mest nødvendige engang? Som det å gå på do når man trenger det. At kapasiteten allerede er tynnslitt mange plasser?

I mørket sitter jeg å holder en skrukkete hånd. Jeg er hjelpepleier. Et liv er i ferd med å ebbe ut, og denne vakre, gamle sjelen skal død helt alene. Det finnes ingen pårørende. Ingen andre enn meg i rommet.

Dere diskuterer hva som kan gjøres i fremtiden, vi pleierne strekker oss over våre egne grenser allerede nå.

Vakten min var ferdig for flere timer siden. Ingen har tid til å sitte som dette når de er på jobb. Tiden må deles mellom alle, og det gir ikke rom for å sitte timevis å holde en hånd.

Selv inn i døden skal vi måtte skynde oss. I hvert fall hvis vi ikke vil møte den alene.

Blikket jeg møter viser meg takknemlighet. Hjertet mitt hadde aldri tilgitt meg hvis jeg gikk fra deg nå. Jeg stryker deg over håret, og du klemmer meg lett i hånden. En liten bevegelse som rommer alt.

Jeg har sittet her før.
Et annet liv. En annen hånd. En annen død. Første gang, over et tiår tidligere. Hvorfor er det ingen som reagere på at ting ikke har endret seg?

Som eldre og pleietrengende i samfunnet er man usynlig for omverden. Man roper ikke høyt, stikker seg ikke frem og stiller ikke krav. Man tar til takke med det lille man får. De eldre vil jo ikke være til bry. Hvem andre enn disse gode, gamle menneskene hadde akseptert et liv som dette?

Pleiere jobber på spreng. Prøver å rekke over det mest nødvendige, og samtidig dele ut glede og smil. De glemmer selv å drikke og tisse. Tøyer strikken så lenge det går. Like vel strekker man ikke til. Skal det virkelig måtte være sånn som det her?

Jeg er hjelpepleier, og jeg elsker jobben min.
Det er samfunnets lukkede øyne jeg hater.


Takk for at du leste.
Del gjerne ♥

Verden er ikke teit nok.

Folk tar seg selv så høytidelig.
Glemmer at livet kan være en lek.
At det er lov å leve uten regler.
Rulle i gresset, selv om du er voksen.

Skulle.
Burde.
Må.

Livet blir til “skal bare”,
Husarbeid, gjøremål og plikter.
Lite latter, humor og glede.

Hvorfor være ett A4 ark, når du kan være papirhjerter og stjerner?

Verden er ikke teit nok.
Men du og jeg, vi er teite.
Og jeg,
jeg elsker oss ♥

Ett år uten deg.

Livet.
Så fint og trist og bra og vanskelig.
Alt på en gang.
Fylt av ytterpunkter.
Glede og sorg.

I går hadde niesen min bursdag. I dag er det ett år siden vi mistet en venn.

Det er ett år siden jeg fikk telefonen som sendte meg rett ned i knestående. Jeg var overhode ikke forberedt og sjokket satt meg helt ut. Det gjorde så utrolig vondt!

Hva hvis? Tenk om? Hvis bare? Hvorfor?

Sorgen kan fortsatt kvele oss enkelte dager. Det gjør så vondt å savne! Samtidig er jeg veldig takknemlig for alle minnene vi bærer med oss, og for den tiden vi fikk med vennen vår. Det føles som om alt oss i mellom var avklart. Vi hadde en ekte og direkte relasjon der vi visste hva vi betydde for hverandre. Det var aldri noe usagt, og det føles ekstra godt nå i ettertid.

Livet går jo videre.
Selv med til tider kvelende savn og mange tårer, så går faktisk livet videre.

For ett år siden stilte jeg spørsmålet; “Hvordan sier man farvel til en bestevenn?”. Nå vet jeg at man ikke gjør det! Selv om kroppen ikke er her lenger, trenger man ikke ta farvel. Man kan bære personen med seg, minnes og hedre han ♥

Gi de dere er glad i en ekstra klem i dag.
Stine ♥

Dum og dummere.

Jeg har vel på et tidspunkt skrevet at jeg ikke skal henge ut noen på bloggen min, og i teori står jeg for den uttalelsen enda, men når noen sier og gjør like mye dumt som meg, må det jo være greit å utlevere dem bare bittelitt, ikke sant? Personen jeg snakker om er selvfølgelig min mini-me og partner in crime. Min lillesøster Janne.

Vi er ikke dumme!
Det kommer til å være umulig å tro etter det innlegget her, men vi har faktisk litt mellom ørene. Jeg må like vel understreke litt fordi noen ganger funker rett og slett ikke hjernene våre. Spesielt når vi oppholder oss sammen! Det er som om inntrykkene rundt oss bare surrer seg sammen, og vi slutter å tenke klart. Hadde vi bare lært oss til å ikke si høyt alt vi tenker, hadde vi jo ikke fremstått som komplette idioter, men den ferdigheten lærer vi oss tydeligvis aldri. Og det verste av alt er at vi alltid er latterlig enig i det den andre sier, og har null evne til å forstå feilen vi gjør i øyeblikket. Det fører til mye latter, både oss i mellom og fra andre.

En episode som viser hvordan hjernene våre slutter å tenke logisk når vi er sammen, skjedde for 5-6 år siden. Vi drev å total renoverte en stue, rev vegger og holdt på. Da stender verket og alt var på plass skulle lillesøss og jeg jobbe sammen om å få opp gipsplater på veggene, mens mannen min Mr. Jensen, jobbet med andre ting.

Jeg er handy. Jeg kan legge gips. Jeg er ikke dum!
Men da lillesøss og meg kom til et stort kontaktuttak på veggen, og vi skulle legge gipsplate rundt dette, kortsluttet den logiske sansen vår. Boksen var avlang og firkantet, så vi tok en gipsplate, delte den i to midt på der boksen var, og styra noe voldsomt med å får skjært ut formen til halve boksen, i hver av plate delene. Etterpå festet vi hver av platedelene på veggen, en over og en under boksen, slik at skjøten mellom platedelene traff midt på boksen.

Vi sparklet og holdt på noe alvorlig for å få det pent, da Mr. Jensen tilfeldigvis kom forbi.
“Hvorfor skar dere ikke bare ut hele firkantet i en av platedelene, og beholdt den andre platedelen hel?” Han sa det i forbifarten, og hjernecellene til frøken dum og dummere begynte å jobbe på spreng.

I det han forsvinner bortover gangen titter jeg bort på lillesøss og mimer med store ansiktsbevegelser; “DET var lurt!”
Vi brøyt begge ut i latter, ble enige om å forsvare jobben vi hadde gjort med nebb og klør, og aldri, aldri, aldri innrømme den logiske bristen vår!

Den andre episoden jeg vil dele med dere, skjedde da Mr. Jensen og jeg skulle flytte sammen. Lillesøss var ikke tilstede denne gangen, så this one is all me. Mr. Jensen og jeg skulle nemlig kjøpe oss bolig, og på visning så jeg at det var en stikkontakt øverst på veggen i stuen, nesten helt oppe i taket. Denne stikkontakten var koblet opp til en dimmebryter, og dum som jeg er glemte jeg å tenke før jeg pratet, så jeg buste ut med følgende spørsmål til megleren; “Så hvis jeg kobler tven til den stikkontakten, så kan jeg dimme tven?”

Megleren så på meg med et blikk av vanntro, og Mr. Jensen lo så han grein før han svarte at “Ja, selvfølgelig. Da kan du vri på bryteren så en 40 tommer blir til 60!”.

Det var først i det sekundet at det gikk opp for meg hva jeg faktisk hadde spurt om, og det ansiktsuttrykket på megleren glemmer jeg nok aldri!

Den siste episoden jeg skal dele i dag, utspilte seg for noen år tilbake. Søstrene sisters (les lillesøss og meg) var i butikken og kjøpte oss berlinerboller.

For dere som ikke vet hva en berlinerbolle er, så er dette en bolle med syltetøy inni. Noen har altså sprøytet syltetøy inn i bollen etter steking. Alle berlinerboller har derfor et hull i siden der sprøytespissen har gått inn.

Vi setter oss i bilen for å nyte hver vår bolle, og erfaringsmessig vet jeg at hvis man biter i berlinerbollen uten å ha kontroll på sprøytehullet, tyter det gjerne syltetøy ut som havner over alt. Det er en klinete affære. Derfor studerte jeg berlinerbolla mi på jakt etter hullet, men da jeg ikke klare å finne det sa jeg høyt til lillesøss; “Jeg finner ikke hullet på berlinerbolla mi!!”

Hun titter ikke opp fra bolla si engang, svarer bare uten å nøle; “Hullet er jo her det!”, mens hun peker ned på hullet i SIN berlinerbolle.

Trodde hun virkelig at syltetøyet i MIN berlinerbolle hadde kommet inn gjennom hullet i HENNES berlinerbolle?

Vi lo godt da lillesøss innså hva hun hadde gjort!

Avslutningsvis må jeg bare gjenta det helt åpenbare: Vi er IKKE dumme altså! 😉

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Bursdag og en ny baby.

Om få dager blir det yngste tantehjertet mitt 2 år, og denne helgen feiret vi henne litt på forskudd. Det ble en skikkelig koselig dag, og jeg tror bursdagsbarnet hadde det helt supert! Det er så fint å være tante, og jeg er så heldig som får være det til en gjeng med både gutter og jenter. Det er fantastisk å følge utviklingen fra nyfødt til voksen, se forskjellene dem i mellom mens de vokser seg til, og samtidig deilig å kunne gjøre det fra sidelinjen uten å bære det ansvaret som dere foreldre gjør. Dere er virkelig superhelter hele hurven, vet dere det?!

Det som er litt rart å tenke på er at dette er den siste bursdagen som dette tantehjertet er minstemann. Min lillesøster venter nemlig ei jente til om ikke så lenge, og jeg gleder meg veldig til å bli tante igjen. For meg har det å være storesøster virkelig vært en gave og en berikelse i livet, og jeg håper det blir det for minstehjertet også. Litt krangling hører med, men å ha den tryggheten og kjærligheten som et søskenforhold kan gi, er virkelig gull verdt. Ingen ting kan måle seg med det båndet som skapes gjennom det å vokse opp sammen! Jeg har hvert fall vært veldig heldig der ♥

 


Jeg håper dere hatt en super start på denne uken! Her har det vært sol og deilig vær i hele dag, så vi har kost oss på ett par små turer med hundene, noe som var etterlengtet etter en lengre periode med karantene. Det ble riktig nok tur i rask tempo og med kort line så ikke hundene skulle få snust eller kommet bortpå noe som potensielt kan gjøre dem syke, men jeg tror de satt pris på bevegelsen selv om det var under strenger rammer. Mitt ønske for denne uken er at vi skal få svar på hva denne hundesykdommen som har spredd seg, skyldes, sånn at det kan bli mulig å gå tilbake til normalt hundehold, uten å kjenne på klompen i magen. Om jeg før ønske mitt oppfylt gjenstår å se.

Vi skriver snart igjen.

Stine ❤

Smerten jeg kjente ble ikke synlig før etter en stund.

Her en dag slo jeg meg. Eller strengt tatt så var det vel egentlig Mr. Jensen som sørget for at jeg slo meg. Jeg sto nemlig på kjøkkenet og laget mat, da Mr. Jensen bestemte seg for å sette noe inn i oppvaskmaskinen. Problemet var bare det at når han smalt døren på oppvaskmaskinen opp så var beinet mitt i veien, og dermed kjørte han hjørnet på døren inn i baksiden av leggen min. Det gjorde dritt vondt!

Jeg er et klassisk eksempel på utsagnet “walk it of” fordi hver gang jeg slår meg skikkelig begynner jeg å gå frem og tilbake, ute av stand til å prate, til den verste smerten gir seg. Sånn var det også denne gangen, og det kjentes ut som det blødde så jeg regnet med at det hadde gått hull på huden. Overraskelsen var derfor stor når jeg dro opp buksen og det ikke var et merke på leggen engang. Jeg kunne se på blikket til Mr. Jensen at han synes jeg var overdramatisk. Ingen ting ting tydet jo på noe annet enn at han så vidt hadde vært borti meg, ikke sant? Jeg lot derfor være å si noe om at det fortsatt gjorde vondt lenge etterpå. Først dager senere oppdaget han at leggen min så sånn her ut.

For meg er dette en god metafor for hvordan det er å leve med en usynlig, kronisk sykdom. Det er ikke alltid man ser hvordan ting påvirker kroppen, før mange timer eller kanskje dager, senere. Det gjør det vanskelig for andre mennesker å forstå. For de som ikke er sammen med deg i mer enn de minuttene i butikken, de timene i bursdagsselskapet eller på turen i skogen, vil aldri se konsekvensene og hva det koster deg.

Blåmerket mitt er et lite eksempel på at vi må bli flinkere til ikke å dømme hverandre. At vi ikke kan trekke konklusjoner ut i fra de tingene vi ser i et kort øyeblikk. Vi burde rett og slett være snillere med hverandre og drive med fremsnakk, fremfor bak snakk, for vi aner virkelig ikke hva andre går gjennom. Vi vet ikke hvilke blåmerker som skjuler seg like under overflaten.


Takk for at du leste.
Stine ♥

5 måter å aktivisere hunden på – Uten å forlate eget hus.

Over en uke har gått siden vi fikk vite om den alvorlige hundesykdommen som har spredd seg i landet vårt, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg er skremt. Jeg har holdt hundene her i karantene, der de bare får oppholde seg i huset, på terrassen og i hagen. Det river litt i samvittigheten fordi vi går vanligvis tur hver eneste dag, men samtidig tar jeg ingen sjanser. Folk får si og mene hva dem vil, men frem til man vet mer om hva dette skyldes, kan ingen love meg at det er trygt å gå tur. Hundene er jo friske helt til de plutselig er dødssyke, og ingen vet hvorfor. Det er skummelt! Klarer man å utelukke smitte fra hund til hund, smitte fra jord, vann og andre ting i naturen, så kanskje det blir enklere å gå tilbake til normalen. Jeg tror det er mange som tenker som meg.

Siden det ikke blir turer om dagen, må man finne på andre måter å aktivisere hundene på. En understimulert eller feil stimulert hund blir gjerne litt crazy! Spør du meg er nok under-stimuli årsaken til mye adferdsproblemer der ute, men det var ikke det som skulle være tema i dag. I dag tenkte jeg å gi dere noen tips til hvordan man kan aktivisere hunden, som ikke innebærer det å gå tur.

Aktiviseringsleker.
Det finnes utrolig mange ulike aktiviseringsleker på markedet, og de fleste dyrebutikker selger dette. Det er alt i fra små baller til å putte godis inni, til store brett med hemmelige rom. Felles for dem alle er at hunden må bruke hodet for å finne ut av hvordan man skal få ut godbitene. De må med andre ord jobbe for belønningen. Selv har vi et bredt utvalg av aktiviseringsleker her hjemme (se bildet), og samtlige har falt i smak.

Alternativt til å kjøpe aktiviseringsleker, kan man lage de selv. Bruk tomme esker, flasker, doruller, pledd og tøystykker – Bare fantasien setter grenser. Jeg har tidligere delt et DIY innlegg rundt dette, som du finner ved å trykke her.



Godbitsøk.
De fleste hunder elsker godis, så hvis man gjemmer dette rundt i huset er det nesten garantert suksess. Hunden vil elske å lete etter bitene! Putt de oppi sko, under plastkopper, inni tepper og i hyller. Gjem noen av bitene på enkle steder, og noen på litt vanskeligere steder.

Alternativt kan man for eksempel strø kveldsmaten utover plenen og la hunden søke etter den, eller man kan gjemme maten rundt i huset, i stedet for godis. 

Trening av triks.
De fleste hundeeiere lærer hunden sin enkle triks som sitt og dekk, men hva med å lære den noe annet kult? Her er mulighetene virkelig uendelige, for alt en hund fysisk er i stand til, kan den i teori lære seg. Det gjelder bare at man som hundeeier gjør en innsats, og gir hunden tålmodighet, oppmuntring og tid. Hva med å lære hunden å rulle rundt, stå på to bein, prate på kommando, lukke en skapdør eller ringe på en resepsjonklokke?

Tips: Søk på klikkertrening og positivt forsterket hundetrening på youtube.


Hinderløype.
Lag en hinderløype av esker, planker, sofaputer, dype tallerkener eller andre ting du har til rådighet. Prøv å lære hunden din å forsere de ulike hindrene ved hjelp av veiledning og positiv forsterking. Dette kan gjøres både ute og inne.

Tips: Å bruke en form for target stick kan gjøre det enklere å lære hunden hvordan den skal forsere hindrene. Google it! 

Lek med hunden.
Et enkelt tips, men når var det sist du tok deg tid til å leke med hunden din? Mange hunder elsker at du herjer litt med dem, så kom deg ned på alle fire og lek! Bruk favorittleken, en ball, et slitt tøystykke eller rett og slett bare deg selv. Har du forresten prøvd å leke gjemsel eller sisten med hunden din? Det anbefales!

Jeg krysser fingrene for at ingen flere hunder må bøte med livet til denne hundesykdommen, og at hundenorge snart kan gå tilbake til normalen ♥

Mange gode tanker til eiere og dyr som måtte trenger det,
Stine ♥