En hjelpepleiers dagbok.

Det diskuteres utenfor veggene. Det er diskusjoner som fører til lite endring. Å fremme de eldres sak ser bra ut på papiret, men utviklingen går alt for sakte. Eldrebølgen kommer, og ingenting vil være klart. Skjønner folk at det ikke vil være kapasitet i helsevesenet til å få hjelp til det mest nødvendige engang? Som det å gå på do når man trenger det. At kapasiteten allerede er tynnslitt mange plasser?

I mørket sitter jeg å holder en skrukkete hånd. Jeg er hjelpepleier. Et liv er i ferd med å ebbe ut, og denne vakre, gamle sjelen skal død helt alene. Det finnes ingen pårørende. Ingen andre enn meg i rommet.

Dere diskuterer hva som kan gjøres i fremtiden, vi pleierne strekker oss over våre egne grenser allerede nå.

Vakten min var ferdig for flere timer siden. Ingen har tid til å sitte som dette når de er på jobb. Tiden må deles mellom alle, og det gir ikke rom for å sitte timevis å holde en hånd.

Selv inn i døden skal vi måtte skynde oss. I hvert fall hvis vi ikke vil møte den alene.

Blikket jeg møter viser meg takknemlighet. Hjertet mitt hadde aldri tilgitt meg hvis jeg gikk fra deg nå. Jeg stryker deg over håret, og du klemmer meg lett i hånden. En liten bevegelse som rommer alt.

Jeg har sittet her før.
Et annet liv. En annen hånd. En annen død. Første gang, over et tiår tidligere. Hvorfor er det ingen som reagere på at ting ikke har endret seg?

Som eldre og pleietrengende i samfunnet er man usynlig for omverden. Man roper ikke høyt, stikker seg ikke frem og stiller ikke krav. Man tar til takke med det lille man får. De eldre vil jo ikke være til bry. Hvem andre enn disse gode, gamle menneskene hadde akseptert et liv som dette?

Pleiere jobber på spreng. Prøver å rekke over det mest nødvendige, og samtidig dele ut glede og smil. De glemmer selv å drikke og tisse. Tøyer strikken så lenge det går. Like vel strekker man ikke til. Skal det virkelig måtte være sånn som det her?

Jeg er hjelpepleier, og jeg elsker jobben min.
Det er samfunnets lukkede øyne jeg hater.


Takk for at du leste.
Del gjerne ♥

Verden er ikke teit nok.

Folk tar seg selv så høytidelig.
Glemmer at livet kan være en lek.
At det er lov å leve uten regler.
Rulle i gresset, selv om du er voksen.

Skulle.
Burde.
Må.

Livet blir til “skal bare”,
Husarbeid, gjøremål og plikter.
Lite latter, humor og glede.

Hvorfor være ett A4 ark, når du kan være papirhjerter og stjerner?

Verden er ikke teit nok.
Men du og jeg, vi er teite.
Og jeg,
jeg elsker oss ♥

Ett år uten deg.

Livet.
Så fint og trist og bra og vanskelig.
Alt på en gang.
Fylt av ytterpunkter.
Glede og sorg.

I går hadde niesen min bursdag. I dag er det ett år siden vi mistet en venn.

Det er ett år siden jeg fikk telefonen som sendte meg rett ned i knestående. Jeg var overhode ikke forberedt og sjokket satt meg helt ut. Det gjorde så utrolig vondt!

Hva hvis? Tenk om? Hvis bare? Hvorfor?

Sorgen kan fortsatt kvele oss enkelte dager. Det gjør så vondt å savne! Samtidig er jeg veldig takknemlig for alle minnene vi bærer med oss, og for den tiden vi fikk med vennen vår. Det føles som om alt oss i mellom var avklart. Vi hadde en ekte og direkte relasjon der vi visste hva vi betydde for hverandre. Det var aldri noe usagt, og det føles ekstra godt nå i ettertid.

Livet går jo videre.
Selv med til tider kvelende savn og mange tårer, så går faktisk livet videre.

For ett år siden stilte jeg spørsmålet; “Hvordan sier man farvel til en bestevenn?”. Nå vet jeg at man ikke gjør det! Selv om kroppen ikke er her lenger, trenger man ikke ta farvel. Man kan bære personen med seg, minnes og hedre han ♥

Gi de dere er glad i en ekstra klem i dag.
Stine ♥

Dum og dummere.

Jeg har vel på et tidspunkt skrevet at jeg ikke skal henge ut noen på bloggen min, og i teori står jeg for den uttalelsen enda, men når noen sier og gjør like mye dumt som meg, må det jo være greit å utlevere dem bare bittelitt, ikke sant? Personen jeg snakker om er selvfølgelig min mini-me og partner in crime. Min lillesøster Janne.

Vi er ikke dumme!
Det kommer til å være umulig å tro etter det innlegget her, men vi har faktisk litt mellom ørene. Jeg må like vel understreke litt fordi noen ganger funker rett og slett ikke hjernene våre. Spesielt når vi oppholder oss sammen! Det er som om inntrykkene rundt oss bare surrer seg sammen, og vi slutter å tenke klart. Hadde vi bare lært oss til å ikke si høyt alt vi tenker, hadde vi jo ikke fremstått som komplette idioter, men den ferdigheten lærer vi oss tydeligvis aldri. Og det verste av alt er at vi alltid er latterlig enig i det den andre sier, og har null evne til å forstå feilen vi gjør i øyeblikket. Det fører til mye latter, både oss i mellom og fra andre.

En episode som viser hvordan hjernene våre slutter å tenke logisk når vi er sammen, skjedde for 5-6 år siden. Vi drev å total renoverte en stue, rev vegger og holdt på. Da stender verket og alt var på plass skulle lillesøss og jeg jobbe sammen om å få opp gipsplater på veggene, mens mannen min Mr. Jensen, jobbet med andre ting.

Jeg er handy. Jeg kan legge gips. Jeg er ikke dum!
Men da lillesøss og meg kom til et stort kontaktuttak på veggen, og vi skulle legge gipsplate rundt dette, kortsluttet den logiske sansen vår. Boksen var avlang og firkantet, så vi tok en gipsplate, delte den i to midt på der boksen var, og styra noe voldsomt med å får skjært ut formen til halve boksen, i hver av plate delene. Etterpå festet vi hver av platedelene på veggen, en over og en under boksen, slik at skjøten mellom platedelene traff midt på boksen.

Vi sparklet og holdt på noe alvorlig for å få det pent, da Mr. Jensen tilfeldigvis kom forbi.
“Hvorfor skar dere ikke bare ut hele firkantet i en av platedelene, og beholdt den andre platedelen hel?” Han sa det i forbifarten, og hjernecellene til frøken dum og dummere begynte å jobbe på spreng.

I det han forsvinner bortover gangen titter jeg bort på lillesøss og mimer med store ansiktsbevegelser; “DET var lurt!”
Vi brøyt begge ut i latter, ble enige om å forsvare jobben vi hadde gjort med nebb og klør, og aldri, aldri, aldri innrømme den logiske bristen vår!

Den andre episoden jeg vil dele med dere, skjedde da Mr. Jensen og jeg skulle flytte sammen. Lillesøss var ikke tilstede denne gangen, så this one is all me. Mr. Jensen og jeg skulle nemlig kjøpe oss bolig, og på visning så jeg at det var en stikkontakt øverst på veggen i stuen, nesten helt oppe i taket. Denne stikkontakten var koblet opp til en dimmebryter, og dum som jeg er glemte jeg å tenke før jeg pratet, så jeg buste ut med følgende spørsmål til megleren; “Så hvis jeg kobler tven til den stikkontakten, så kan jeg dimme tven?”

Megleren så på meg med et blikk av vanntro, og Mr. Jensen lo så han grein før han svarte at “Ja, selvfølgelig. Da kan du vri på bryteren så en 40 tommer blir til 60!”.

Det var først i det sekundet at det gikk opp for meg hva jeg faktisk hadde spurt om, og det ansiktsuttrykket på megleren glemmer jeg nok aldri!

Den siste episoden jeg skal dele i dag, utspilte seg for noen år tilbake. Søstrene sisters (les lillesøss og meg) var i butikken og kjøpte oss berlinerboller.

For dere som ikke vet hva en berlinerbolle er, så er dette en bolle med syltetøy inni. Noen har altså sprøytet syltetøy inn i bollen etter steking. Alle berlinerboller har derfor et hull i siden der sprøytespissen har gått inn.

Vi setter oss i bilen for å nyte hver vår bolle, og erfaringsmessig vet jeg at hvis man biter i berlinerbollen uten å ha kontroll på sprøytehullet, tyter det gjerne syltetøy ut som havner over alt. Det er en klinete affære. Derfor studerte jeg berlinerbolla mi på jakt etter hullet, men da jeg ikke klare å finne det sa jeg høyt til lillesøss; “Jeg finner ikke hullet på berlinerbolla mi!!”

Hun titter ikke opp fra bolla si engang, svarer bare uten å nøle; “Hullet er jo her det!”, mens hun peker ned på hullet i SIN berlinerbolle.

Trodde hun virkelig at syltetøyet i MIN berlinerbolle hadde kommet inn gjennom hullet i HENNES berlinerbolle?

Vi lo godt da lillesøss innså hva hun hadde gjort!

Avslutningsvis må jeg bare gjenta det helt åpenbare: Vi er IKKE dumme altså! 😉

Til vi skrives igjen,
Stine ♥

Bursdag og en ny baby.

Om få dager blir det yngste tantehjertet mitt 2 år, og denne helgen feiret vi henne litt på forskudd. Det ble en skikkelig koselig dag, og jeg tror bursdagsbarnet hadde det helt supert! Det er så fint å være tante, og jeg er så heldig som får være det til en gjeng med både gutter og jenter. Det er fantastisk å følge utviklingen fra nyfødt til voksen, se forskjellene dem i mellom mens de vokser seg til, og samtidig deilig å kunne gjøre det fra sidelinjen uten å bære det ansvaret som dere foreldre gjør. Dere er virkelig superhelter hele hurven, vet dere det?!

Det som er litt rart å tenke på er at dette er den siste bursdagen som dette tantehjertet er minstemann. Min lillesøster venter nemlig ei jente til om ikke så lenge, og jeg gleder meg veldig til å bli tante igjen. For meg har det å være storesøster virkelig vært en gave og en berikelse i livet, og jeg håper det blir det for minstehjertet også. Litt krangling hører med, men å ha den tryggheten og kjærligheten som et søskenforhold kan gi, er virkelig gull verdt. Ingen ting kan måle seg med det båndet som skapes gjennom det å vokse opp sammen! Jeg har hvert fall vært veldig heldig der ♥

 


Jeg håper dere hatt en super start på denne uken! Her har det vært sol og deilig vær i hele dag, så vi har kost oss på ett par små turer med hundene, noe som var etterlengtet etter en lengre periode med karantene. Det ble riktig nok tur i rask tempo og med kort line så ikke hundene skulle få snust eller kommet bortpå noe som potensielt kan gjøre dem syke, men jeg tror de satt pris på bevegelsen selv om det var under strenger rammer. Mitt ønske for denne uken er at vi skal få svar på hva denne hundesykdommen som har spredd seg, skyldes, sånn at det kan bli mulig å gå tilbake til normalt hundehold, uten å kjenne på klompen i magen. Om jeg før ønske mitt oppfylt gjenstår å se.

Vi skriver snart igjen.

Stine ❤

Smerten jeg kjente ble ikke synlig før etter en stund.

Her en dag slo jeg meg. Eller strengt tatt så var det vel egentlig Mr. Jensen som sørget for at jeg slo meg. Jeg sto nemlig på kjøkkenet og laget mat, da Mr. Jensen bestemte seg for å sette noe inn i oppvaskmaskinen. Problemet var bare det at når han smalt døren på oppvaskmaskinen opp så var beinet mitt i veien, og dermed kjørte han hjørnet på døren inn i baksiden av leggen min. Det gjorde dritt vondt!

Jeg er et klassisk eksempel på utsagnet “walk it of” fordi hver gang jeg slår meg skikkelig begynner jeg å gå frem og tilbake, ute av stand til å prate, til den verste smerten gir seg. Sånn var det også denne gangen, og det kjentes ut som det blødde så jeg regnet med at det hadde gått hull på huden. Overraskelsen var derfor stor når jeg dro opp buksen og det ikke var et merke på leggen engang. Jeg kunne se på blikket til Mr. Jensen at han synes jeg var overdramatisk. Ingen ting ting tydet jo på noe annet enn at han så vidt hadde vært borti meg, ikke sant? Jeg lot derfor være å si noe om at det fortsatt gjorde vondt lenge etterpå. Først dager senere oppdaget han at leggen min så sånn her ut.

For meg er dette en god metafor for hvordan det er å leve med en usynlig, kronisk sykdom. Det er ikke alltid man ser hvordan ting påvirker kroppen, før mange timer eller kanskje dager, senere. Det gjør det vanskelig for andre mennesker å forstå. For de som ikke er sammen med deg i mer enn de minuttene i butikken, de timene i bursdagsselskapet eller på turen i skogen, vil aldri se konsekvensene og hva det koster deg.

Blåmerket mitt er et lite eksempel på at vi må bli flinkere til ikke å dømme hverandre. At vi ikke kan trekke konklusjoner ut i fra de tingene vi ser i et kort øyeblikk. Vi burde rett og slett være snillere med hverandre og drive med fremsnakk, fremfor bak snakk, for vi aner virkelig ikke hva andre går gjennom. Vi vet ikke hvilke blåmerker som skjuler seg like under overflaten.


Takk for at du leste.
Stine ♥

5 måter å aktivisere hunden på – Uten å forlate eget hus.

Over en uke har gått siden vi fikk vite om den alvorlige hundesykdommen som har spredd seg i landet vårt, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg er skremt. Jeg har holdt hundene her i karantene, der de bare får oppholde seg i huset, på terrassen og i hagen. Det river litt i samvittigheten fordi vi går vanligvis tur hver eneste dag, men samtidig tar jeg ingen sjanser. Folk får si og mene hva dem vil, men frem til man vet mer om hva dette skyldes, kan ingen love meg at det er trygt å gå tur. Hundene er jo friske helt til de plutselig er dødssyke, og ingen vet hvorfor. Det er skummelt! Klarer man å utelukke smitte fra hund til hund, smitte fra jord, vann og andre ting i naturen, så kanskje det blir enklere å gå tilbake til normalen. Jeg tror det er mange som tenker som meg.

Siden det ikke blir turer om dagen, må man finne på andre måter å aktivisere hundene på. En understimulert eller feil stimulert hund blir gjerne litt crazy! Spør du meg er nok under-stimuli årsaken til mye adferdsproblemer der ute, men det var ikke det som skulle være tema i dag. I dag tenkte jeg å gi dere noen tips til hvordan man kan aktivisere hunden, som ikke innebærer det å gå tur.

Aktiviseringsleker.
Det finnes utrolig mange ulike aktiviseringsleker på markedet, og de fleste dyrebutikker selger dette. Det er alt i fra små baller til å putte godis inni, til store brett med hemmelige rom. Felles for dem alle er at hunden må bruke hodet for å finne ut av hvordan man skal få ut godbitene. De må med andre ord jobbe for belønningen. Selv har vi et bredt utvalg av aktiviseringsleker her hjemme (se bildet), og samtlige har falt i smak.

Alternativt til å kjøpe aktiviseringsleker, kan man lage de selv. Bruk tomme esker, flasker, doruller, pledd og tøystykker – Bare fantasien setter grenser. Jeg har tidligere delt et DIY innlegg rundt dette, som du finner ved å trykke her.



Godbitsøk.
De fleste hunder elsker godis, så hvis man gjemmer dette rundt i huset er det nesten garantert suksess. Hunden vil elske å lete etter bitene! Putt de oppi sko, under plastkopper, inni tepper og i hyller. Gjem noen av bitene på enkle steder, og noen på litt vanskeligere steder.

Alternativt kan man for eksempel strø kveldsmaten utover plenen og la hunden søke etter den, eller man kan gjemme maten rundt i huset, i stedet for godis. 

Trening av triks.
De fleste hundeeiere lærer hunden sin enkle triks som sitt og dekk, men hva med å lære den noe annet kult? Her er mulighetene virkelig uendelige, for alt en hund fysisk er i stand til, kan den i teori lære seg. Det gjelder bare at man som hundeeier gjør en innsats, og gir hunden tålmodighet, oppmuntring og tid. Hva med å lære hunden å rulle rundt, stå på to bein, prate på kommando, lukke en skapdør eller ringe på en resepsjonklokke?

Tips: Søk på klikkertrening og positivt forsterket hundetrening på youtube.


Hinderløype.
Lag en hinderløype av esker, planker, sofaputer, dype tallerkener eller andre ting du har til rådighet. Prøv å lære hunden din å forsere de ulike hindrene ved hjelp av veiledning og positiv forsterking. Dette kan gjøres både ute og inne.

Tips: Å bruke en form for target stick kan gjøre det enklere å lære hunden hvordan den skal forsere hindrene. Google it! 

Lek med hunden.
Et enkelt tips, men når var det sist du tok deg tid til å leke med hunden din? Mange hunder elsker at du herjer litt med dem, så kom deg ned på alle fire og lek! Bruk favorittleken, en ball, et slitt tøystykke eller rett og slett bare deg selv. Har du forresten prøvd å leke gjemsel eller sisten med hunden din? Det anbefales!

Jeg krysser fingrene for at ingen flere hunder må bøte med livet til denne hundesykdommen, og at hundenorge snart kan gå tilbake til normalen ♥

Mange gode tanker til eiere og dyr som måtte trenger det,
Stine ♥

Jeg savner å se politikken gjennom all dramatikken.

Jeg er glad vi har stemmerett. At hver og en av oss i teori kan være med å påvirke retningen samfunnet skal ta. Samtidig må jeg innrømme at når det kommer til politiske partier føler jeg ingen tilknytning. Det er så mye privat drama, stygge anklager og drittkasting mellom partiene at de sakene de står for ofte forsvinner i alt kaoset. Det virker ofte som politikere bruker mer tid på å rakke ned på de andre partiene, enn å fremme sine egne saker. Det gjør meg uvel, og det gjør så jeg trekker meg vekk. Jeg orker ikke å forholde meg til alt det negative.

Helt siden jeg var liten har jeg kjent på den samme følelsen. Den følelsen av at politikere i Norge lover mer enn de kan holde. At det nærmest er meningsløst å stemme fordi det uansett ikke kommer til å være et parti alene som får makten. Valgløftene føles bare som vås. Mye blir aldri gjennomført. Spør du meg er nok alt det jeg nevner ovenfor, hovedgrunnen til at så mange velger å ikke bruke stemmeretten sin. Skal man engasjere de såkalte “sofavelgerne” må man rett og slett love mindre, og holde de løftene man gir.  Det var forsåvidt også slagordet på det politiske partiet jeg ville starte da jeg var barn.

Allerede som barn merket jeg alle de tomme løftene som politikk rommer. Partiet mitt skulle derfor hete Realistene, og slagordet vårt skulle være “Vi lover mindre, og holder mer”. Utover det hadde jeg vel ingen store mål for partiet eller utviklingen jeg ønsket i samfunnet. Jeg var bare et barn som var veldig lei av det jeg oppfattet som unvikelser, tomme løfter og usakligheter.

Nå ble det aldri en politisk karrière på meg, og godt er kanskje det! Jeg prøvde en periode etter 22. juli terroren å sette meg skikkelig inn i politikken, men jeg kjente ganske raskt at jeg ikke klare å engasjere meg så veldig. Gradvis sluttet jeg å følge med igjen, og de siste årene synes jeg det har blitt helt umulig å se politikken gjennom all dramatikken. Metoo anklager, overgrep, drittslenging og privat drama –  Jeg savner å se det profesjonelle, saklige og varme.

Jeg kommer til å stemme blank i år. Ja, egentlig vil jeg helst bare bli på sofaen å droppe det å stemme overhode, slik som så mange av dere som leser dette velger å gjøre. Men det betyr jo det samme som å si i fra seg stemmeretten sin, og stemmeretten min vil jeg jo ha! En dag kommer det kanskje et valg hvor den blir skikkelig viktig!

Jeg har full forståelse for hvorfor folk ikke stemmer, men jeg vil like vel oppfordre dere alle sammen til å gjøre det. Vis at dere bryr dere om stemmeretten deres, om det så bare er for å stemme blank, slik som meg. Tenk hvis alle sofavelgere stemte blankt da dere? Det ville sendt et tydelig signal til samtlige av partiene i Norge. Man måtte jo ha gjort store endringer med hvordan man driver politikk, hvis største delen av velgerne valgte å stemme blankt?!

Godt valg alle sammen ♥

Smittsom og dødelig sykdom.

Den siste uken har det brutt ut en alvorlig og smittsom sykdom blant hunder i Oslo området. Syv hunder er omkommet i følge AniCura, og mange flere skal være smittet. Det river i hjertet mitt når jeg tenker på hvordan disse hundene og eierne må ha det, og jeg håper så inderlig at de finner ut av hva dette skyldes snart!

Hvordan smitter det? Kan det behandles? Hvordan forebygger man? Kan det smitte til eller via mennesker?

Jeg tenker ofte at jeg aldri burde skaffet meg hund fordi jeg elsker hunden vår så høyt at det fysisk gjør vondt. Bare tanken på at hun en dag skal død er nok til å få meg til å gråte, og hjertet mitt brister hver gang jeg hører historier om folk som må si farvel til kjæledyrene sine. Hermine er ikke bare ett dyr, hun er en essensiell del av vår familie og hun er strengt tatt mer sammen med meg en noen annen i livet mitt. Det skaper et ubeskrivelig bånd som ærlig talt skremmer meg fordi det er så sterkt. At hun skulle blitt syk og måtte lide inn i døden fordi vi ikke klarte å redde henne, er kanskje min største frykt. Jeg blir kvalm av tanken!

Jeg håper dere med hund følger anbefalingene til AniCura og mattilsynet om å holde hundene deres borte fra offentlige parker, hundejorder og andre, ukjente hunder generelt, frem til vi vet mer om hva dette utbruddet skyldes. Bare på den måten kan vi hindre videre spredning! Det er viktig å ta forehåndsregler, men man kan ikke bli helt fanatisk å låse dyrene inne heller, selv om jeg kjenner at jeg gjerne skulle puttet Hermine og tantegutten min Simba (som er her på besøk) inn i en steril plastboble akkurat nå.


Varme og gode tanker sendes til alle dyr og eiere som måtte trenge det.

Stine ♥

Siste blaff av sommermagi.

Det ble ingen reise videre inn over Jotunheimen på oss i helgen. Værmeldingen spådde regn, snø og 17 meter med vind i sekundet, så da vi måtte sjekke ut fra leiligheten vår på Beitostølen, satt vi nesa mot Svelvik igjen. Det var kanskje like greit, for selv om jeg gjerne skulle sovet ute under åpen himmel eller i telt ett par netter, var nok ikke formen klar for det sånn egentlig. Vi hadde også lyst til å begi oss opp til toppen av Galdhøpiggen, men med tre andre toppturer i beina den uken, ville nok det blitt i overkant ambisiøst. Vi får planlegge annerledes neste år, så kanskje vi kommer oss opp på Norges tak. Helt ærlig så merker jeg at jeg hele tiden utsetter akkurat den turen fordi selv om det hadde vært gøy å nå toppen av Norge, er ikke det en topp jeg i utgangspunktet lengter etter å gå. Jeg har ikke inntrykk av at selve gåturen opp er magisk, og for meg er det selve opplevelsen underveis på turen som trekker meg mot toppturer, mer enn det å faktisk nå toppene. Meeeen, så er jo Galdhøpiggen den høyeste i Norge, og når det høyeste fjellet vårt er såpass tilgjengelig for folk flest, må man jo nesten bare gå det, ikke sant?!

Dårlig værmelding til tross, vi fikk noen helt fantastiske dager borte.Vi bodde sentralt, og hadde kort vei til både butikk og spisesteder, noe som resulterte i minimalt med matlaging og masse avslapping når vi ikke var ut på tur. Vi gikk turer i fjellet nesten hver dag, og fikk besteget fjelltoppene Bitihorn, Knutshøe, og Nordre Brurskarknappen. Vi besteg jo Besseggen i fjor, og Knutshøe blir ofte kalt Besseggens tøffe lillebror, så det var litt ekstra gøy å gå akkurat den toppen i år. Et vennepar av oss skulle også tilfeldigvis til samme sted som oss da vi var der, så vi fikk følge av dem på turen over Knutshøe. Det gjorde turen ekstra fin! Ser jeg tilbake på uken nå, så gav alle tre toppene oss unike opplevelser, både på godt og vondt, og det er akkurat sånn som jeg liker det!

Her kommer et lite bildedryss.

Bitihorn, 1607 moh:





Knutshøe, 1517 moh:















Nordre Brurskarknappen, 1464 moh:






 


Etter at vi kom hjem på fredag har dagene gått til å hente seg inn igjen å få orden her hjemme. I går reiste jeg en tur til Fredrikstad, og med meg hjem hadde jeg det firbente tantehjertet mitt, Simba. Han er en mittelspitz, og skal bli boende hos oss en stund fremover. Han og Hermine trives godt i hverandres selskap, så det byr bare på masse ekstra glede. Jeg får ikke mindre lyst på en til, når jeg ser de to sammen for å si det sånn!

Nå skal jeg lage meg en stor kopp te, krabbe inn under pleddet, og finne frem strikketøyet. Akkurat det har jeg gledet meg til siden juni, og endelig er høst-kose-tiden her!

Til vi skrives igjen,
Stine ♥